20 July 2017

Ville har påbegynt sitt RC-prosjekt!

Det har lenge vært planen at Ville skulle lære RC, men etter litt løping med Silvia-stil da hun var ca 8 mnd, har vi ikke hatt tid til å ta skikkelig tak i det. I går begynte jeg, og sånn ser det ut nå:


Daniacup 2017

Daniacup 2017 ga mersmak! Jeg har aldri vært på ukesstevne i Danmark før, men håper at vi kan gjøre det flere ganger. 

En innholdsrik ferieform! Bra vær, fantastiske baner, kos på camping med Sigurd, venner og konkurrenter - og utrolig mye gøy på banen med Kuling. Vi har til og med med oss medalje hjem! Det er ikke bare-bare med opptil 280 startende i klassene våre. 

Jeg er stolt og glad og takknemlig for å igjen ha fått sjansen til å gi alt på banen med min firbente bestevenn og lagkamerat. For det er når vi to er på lag, når det er oss mot banen, når vi er to individer med et mål sammen, når vi gir ALT vi har å gi - at flyten innfinner seg. Kuling er kul! 

Sigurd og Ville gjorde det også bra, jeg deler litt filmer under (masse mer å hente på youtube):















07 July 2017

Smiley skal operere skulderen

Da fant vi årsaken til haltingen. Smiley har fått samme diagnose som Susan Garretts Swagger nylig har fått mye omtale for: Medial Shoulder Instability (MSI).

Neste fredag, 21. juli, fyller hun 18 måneder og er gammel nok til å ha lov til å konkurrere agility. Det skal vi ikke gjøre, vi skal derimot etter all sannsynlighet operere skulderen. Jeg er på en måte knust, på en annen måte håpefull. 

Hun takler livet med skinne som begrenser bevegelsesfriheten for skulderen godt, men likevel blir jeg veldig trist av å se henne stå på den nye agilitybanen som hun ikke får bruke...


04 July 2017

Kursplan, høst 2017

Gresset gror, banen nærmer seg klar, og vi har gleden av å invitere til de aller første kursene hjemme på Emmerød! Jeg har også lagt ut noen etterspurte onlinekurs. Mer informasjon under fanen "kurs" i menyen. Førstemann til mølla - og velkommen til oss :)




28 June 2017

Syvåringen som fikk bestemme sin egen bursdagsfeiring

Kuling fyller syv år i dag! Eller "phyv ål" om han skulle sagt det selv... Syv lange og korte år fulle av kjærlighet, bekymringer, eventyr og håp om mange flere. Han er en fantastisk spesiell liten hund, og sammen kan vi noen ganger skape den flyten som er så magisk at vi igjen og igjen oppsøker agilitybaner omkring i verden for å jakte mer.  Jakte flyt. Men det var ikke egentlig agility dette innlegget skulle handle om.

I kveld fikk nemlig Kuling velge sin egen bursdagssykkeltur, og han overrasket oss stort! Etter å ha tilbragt ettermiddagen i hagen med en rådyrskrott, tok vi en liten runde i solnedgangen. Vi lot Kuling bestemme hvor vi skulle dra. Det ble rett frem i det første krysset (og allerede der var jeg overrasket, venstre går til skogen og høyre går til hundeklubben, rett frem går ingen interessante steder, trodde jeg), til høyre etter den nedlagte kornifabrikken, over jernbanen på en liten gangbro, rett over parkeingsplassen og straka vegen til døren på matbutikken!

Jeg visste ikke engang at Kuling ante hvor matbutikken er, dit drar vi vanligvis i bil og hundene pleier ikke å være med - ei heller den ruten han valgte i dag med gangbroen. Inn på Kiwi fikk han ikke lov til å gå, så vi ventet utenfor mens Sigurd handlet det han antok at Kuling mente vi manglet - bursdagskarbonadekaker! Etter å ha gitt Sigurd en stor klem og slafset i seg en karbonade, trakk han oss rett hjem igjen i en forrykende fart - han hadde visst utrettet akkurat det han ville.

Vi bare måper. Og noterer at hvis han stikker av hjemmefra, er Kiwi det første stedet vi bør lete!


22 June 2017

Halte-lotta :(

Smiley var halt på venstre fram for to uker siden. To turer til veterinær, god bedring, og nå hadde jeg endelig tenkt å begynne å trene henne litt igjen. I dag er hun brått skikkelig halt på høyre fram. Jeg orker ikke. Uten at jeg har noe valg. Når man får den der perfekte, fantastiske hunden med den nydelige hoppteknikken og det seriøse engasjementet - som elsker å trene, som vil forstå, og som har selvkontrollen innebygget... Kan den ikke bare være frisk?

20 June 2017

Trønderhælg, roadtrip og landslagsuttak

Jeg kom hjem fra trøndelagsroadtrip og uttaksstevne sent i går kveld. Hvis vi skal forenkle det veldig er jeg stolt av Kuling, skuffet over at vi bare fikk vært med på halvparten av uttaket (siden KG valgte å legge det første uttaksstevnet til samme helg som WAO), men likevel glad for de valgene jeg har tatt. WAO var verdt det. Kuling var bra. Jeg var bra. Hvis vi hadde prestert like godt i åtte løp i stedet for fire (det er jo høyst hypotetisk men likevel godt å se), ville vi vært på andreplass i uttaket og dermed hatt en plass til både Nordisk og VM, individuelt og lag. Men sånn gikk det ikke - vi endte på 13. plass og uten å ha oppfylt stabilitetskravet.

Vi fikk ikke med oss første helg av uttaket, og sto med null poeng og dårlige sjanser etter løp 1-4. Å likevel prøve er kanskje galskap, men når man gjør det til en hyggelig roadtrip med en god venninne kan det likevel regnes som bra prioritering av tid, krefter og penger. Det var en bra tur!

Lørdag (løp 5 og 6 i uttaket) gikk vi 100% feilfritt og spratt opp fra bunnen av listen. Feilfrie løp, jubel og god følelse. Vi var nær på søndag også (løp 7 og 8), og det vi egentlig røk på var at jeg valgte å forsøke å rette opp Kulings linje til mønet i stedet for å sikre at han valgte riktig i diskrimineringen. Men på en måte er det valget jeg tok der og da, egentlig det jeg er mest fornøyd med av alt. Jeg har sagt det mange ganger før, men jeg er altså ikke særlig glad i baner hvor det kommer et linjevalg før felthinder hvor det ene valget er tryggere for hunden, men det andre valget er langt enklere å handle. Slike var det to av i denne banen, og selv om jeg forsøkte å handle Kuling til den trygge vinkelen før mønet, kom han motsatt vei rundt hinderet og endte på den dårlige approachen. Jeg er glad for at instinktet mitt var fokus på å gi ham en trygg oppgang, ikke på å la være å diske.

I sånne situasjoner har man ikke tid til å tenke. Man handler på refleks. Om jeg hadde tatt sjansen på å sende ham rett på mønet fra der vi var, hadde det antakelig gått bra, og vi hadde oppfylt stabilitetskravet og i det minste vært med til nordisk. Men jeg tok ikke sjansen på å gi ham en risikabel oppgang på mønet, og det er innerst inne en veldig god følelse: refleksene mine handler først og fremst om hunden, selv i et løp som virkelig teller. Refleksen min resulterte i disk, men lavere risiko for Kuling.

Hvorfor er det akkurat dette jeg velger å trekke frem i et blogginnlegg som kunne handlet om mye annet? Jo - det er akkurat dette jeg har slitt sånn med. At konkurranseinstinktet forandrer meg i de løpene som teller, endrer prioriteringene mine, gjør meg skuffet over resultat selv om prestasjonen var bra. Det å gå i mål etter et godt løp, se resultatet og devaluere løpet til noe annet enn hvor godt det faktisk var, er en svakhet jeg har kjempet mot.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil komme dit at dette kommer gratis - før hvert løp jobber jeg med meg selv både skriftlig, muntlig og i tankene. Jeg har faste oppsett hvor hvordan jeg skal planlegge briefing og målsetninger. Alt for å sørge for at tankene mine er der jeg vil ha dem. Jeg vil ha dem på glede og prestasjon, ikke resultat. Jeg vil kjenne at VI ER BRA uansett om vi presterer bra. Og enda vanskeligere: jeg vil kjenne at vi er bra selv om noen andre er bedre. At ikke andres prestasjoner forandrer hvem vi er og hva vi presterer.

Bevisste valg er én ting, reflekser er en annen. Og det å oppdage i mål at refleksen for å sørge for at Kuling fikk en tryggest mulig oppgang til mønet var sterkere enn refleksen for å unngå å diske, det betyr at jeg har kommet et godt stykke på min vei.

Kanskje en merkelig detalj å forklare så grundig når vi gikk feilfrie løp, tok gode poeng, og nesten klarte en plass i troppen selv om vi bare fikk med oss halve uttaket. Men jeg fikk et innfall om å gi dere innblikk i hvilke mentale demoner de fleste av oss kjemper med når det ser ut som vi egentlig bare kjemper for å holde oss på bena og forklare hunden veien. Vi har alle forskjellige måter å håndtere press, nerver og det brennende ønsket om å være best. Dette er en liten del av mitt.

Her er det løpet hvor håp i hengende snøre røk, falt i bakken og knuste. Men som gjorde meg rørt til tårer over hvor langt jeg har kommet mentalt. Det viktigste løpet for meg denne helgen:



Kanskje skal vi til VM igjen neste år, kanskje skal vi det ikke. Det jeg faktisk ønsker meg aller mest akkurat nå, er å ikke bry meg så innmari. Å uten anstrengelse klare å glede meg udelt over at Norge sender en god tropp, og la meg røre til tårer for de flinke vennene som fikk det til.

NM 2017

Det har gått i ett de siste ukene, nå føles det også egentlig som jeg bare såvidt er hjemom - et par dager til å ta igjen det jeg har utsatt før jeg reiser avgårde igjen. På godt og vondt, jeg elsker at helsen holder til å være ute og oppleve livet fra flere sider nå, men jeg kjenner i både muskler, ledd og tankevirksomhet at jeg er på grensen til så sliten at det ikke er en god idé å oppfylle forventninger. Jeg putter inn hviletid i kalenderen og prøver å holde meg flytende. Pakker ikke ut, vasker ikke gulvet, men blir ikke gal av rotet og husker på å nyte sommervarmen som akkurat i dag siver inn gjennom verandadøren. Livet er en balansegang for oss alle sammen, og jeg er glad for at jeg er bevisst på hva jeg tross alt tjener på å ofre noen andre ting :)

NM er allerede halvannen uke siden, men en av de mange tingene som fikk vike for hviletid, var å oppdatere bloggen. Det gikk egentlig bra. Jeg er egentlig imponert. Både Bris og Kuling tok individuell finaleplass, og både Bris og Kuling tok gode plasseringer sammenlagt. 6. plass for Kulings del.

På den ene siden er det småsurt når gullet glipper med så små marginer, men om man snur litt på det, betyr stang-ut at man faktisk var så nær målet at man klarte å treffe stangen! For en som har begått skivebom med både dartpil og pistol, er det å tross alt være inne på måltavlen egentlig en herlig følelse. Fy flate, så godt vi kan prestere når vi er på topp!


02 June 2017

Smiley på blåbærtur (feat. Alf Prøysen)

Jeg klarte ikke å dy meg i låtvalget til denne filmen ;)
Takk til Oslo og Omegn Dressurklubb (OODK) for fin kveld og bra premier!



Så hvordan er det å begi seg ut på nye baner med Smilet? PÅ banen er hun en drøm. Samlet, fokusert, opptatt av å gjøre riktig, og magisk enkel å handle (det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å si om en 16 måneder gammel border collie). På vei til og fra banen derimot, er hun ikke fullt så bra. Hun har et enormt ressursforsvar og behov for å passe på meg, så forbruket av godbiter er høyt, og jeg klarer ikke helt å hindre henne i å frese til høyre og venstre selv om jeg prøver. Vi har et stykke igjen å gå før jeg kan slappe av og la henne rusle i slakt bånd rundt på stevneplassene, men jeg tror vi kommer dit. Hun er tross alt ikke særlig redd, og jeg håper jeg kan formidle til henne at jeg er ganske god til å passe på meg selv :p

Blåbærkonkurranser og besøk på andre stevner er et veldig viktig skritt for oss akkurat nå, fordi det bare er der hun viser disse dårlige sidene. På trening kjenner hun de fleste godt nok til at hun ikke føler behov for å frese til dem. Vi trenger dermed å oppsøke vanskeligere miljø for å få trent på det. Å samtidig få en bekreftelse på at vi er på vei i riktig retning i resten av agilitytreningen er en fin bonus, men ikke det vi egentlig trenger mest. Så for oss er blåbær veldig gøy på banen, men krevende miljøtrening på siden. Både jeg og Smilet var skikkelig slitne da vi kjørte hjem i går kveld...



29 May 2017

Smiley-slalåm, episode 10 (og litt bonus-RC)

Det har tatt tid, dette med å lære Smiley slalåm. Hovedsakelig fordi Kuling har fått hovedparten av treningsfokuset nå i den mest intense uttaks- og mesterskapssesongen, men også fordi jeg ikke føler noen hast og har vi har jobbet med RC parallelt.

Hun har nå ingen problemer med forståelsen for rett slalåm, så vi gjør noen økter på det innimellom. Men det er lett å se at teknikken er krevende for henne enda (vi har virkelig ikke trent mye slalåm siden sist jeg la ut film, selv om det er over en måned siden). Kveldens økt gikk på å finne en litt skjevt satt inngang når man kommer fra rett tunnel, uavhengig av hvilken side av tunnelen jeg befinner meg. Kuling sørger for at hun er vandt med forstyrrelser :p


De fleste øktene gjør vi på en smal allé. Både fordi det gjør teknikken lettere og belastningen mindre, men også fordi det umiddelbart føles bra å ha gått inn i inngangen riktig, og tilsvarende feil om hun kommer inn feil. I tillegg bruker jeg en "no reward marker"; jeg sier "oups" når hun bommer på inngangen. Dette varsler at hun ikke trenger å fullføre slalåmen før hun kommer tilbake for nytt forsøk, det vanker ingen belønning for det aktuelle forsøket siden noe har gått feil. Økten jeg filmet i kveld er egentlig ganske typisk. Vi starter helst med en enkel repetisjon, og øker utfordringene etter hvert som hun lykkes med de stegene jeg har tenkt meg. Fokus i denne økten lå på å springe forbi utgangen (og oppover, i motsatt retning av dit hun må for å fullføre slalåmen).


Tanken videre med slalåmen nå er å fortsette med nesten rett allé til jeg er happy med alle innganger uavhengig av hvor fort jeg løper, for deretter å proofe mer borte på hundeklubben hvor det er mer plass men ikke en allé som fungerer å sette såpass lukket (den fra agimet blir veldig ustabil når den er nesten rett), så det blir dermed på vanlig slalåm. Jeg har en liste med ulike slalåmoppsett jeg vil ha trent på (og fått til) før jeg synes slalåmen er konkurranseklar...

Vi lekte også en økt RC (running contacts) i kveld, en veldig fin økt på syv repetisjoner med syv solide treff. Jeg forsøker å jackpotte stil jeg liker, og er oppmerksom på at hun har litt tendens til overreach og fortsatt en ekkel tendens til å iblant holde det ene bakbenet oppunder kroppen på vei ned. Denne økten viser ikke så mye av akkurat det, og jeg er glad for å kunne jackpotte samtlige syv forsøk på en økt! Godt for selvfølelsen og fremtidstroen i prosjektet :D

WAO 2017

WAO. Wow. For et mesterskap. Det klaffet ikke helt for oss resultatmessig denne gangen (med en individuell 24. plass i Biathlon som beste for Kuling), men jeg sitter likevel igjen med følelsen av å ha vært med på noe stort. Dette var syvende året for World Agility Open Championships, og på de tre siste årene hvor vi har fått æren av å være med, merkes det godt at utviklingen går raskt. Veldig gøy med skjermer som viser hvem som er på banen, sammenlagtresutater og time to beat for den som går akkurat nå, osv.
Feiring i mål etter Biathlon-finale. Foto: Benedicte Kjørnæs Movik.


Foten er fortsatt ikke helt i orden, men den bar meg gjennom samtlige løp uten å kreve annet enn isposer, så jeg tror vi kaller det en suksess?
Det norske laget hadde forholdsvis høyt forbruk av isposer, uten at det la noen demper på stemningen.


Jeg er sliten men glad. Glad for å ha fått nyte enda flere store øyeblikk med Kuling. Glad for alle de takknemlige tilbakemeldingene fra lagkameratene. Det er verdt det å gjøre en organiseringsjobb når man blir satt pris på! Jeg fikk dessuten veldig god hjelp av å ha med en egen dedikert Team Manager som reiste uten hund, lege og ortoped, en med idretsskadekurs, og en helsefagarbeider. Godt å vite at vi hadde med kompetanse på flere områder om uhellet skulle være ute, og kunne konsentere meg om regler, tidspunkter og planer. Men om noen andre har lyst å ta over den stafettpinnen neste år så jeg kan fokusere fullt og helt på egne prestasjoner om jeg er så heldig å få være med, så gir jeg gjerne ansvaret videre til akkurat deg :)


Kuling gjorde mange gode løp, mange fine detaljer som jeg gleder meg til å studere nærmere når jeg får tid til å gå gjennom filmene i detalj, og han kjentes stort sett utrolig bra. Kunne stå og se på hunden før seg i slusen uten å koke over og miste fokus! Påskrudd, glad, forventningsfull og stjerner i øynene. Han fikk til og med bli med på åpningsseremoni for første gang. Tidligere har jeg spart ham for risikoen for å bli redd for tette situasjoner med mye lyd, men han hadde så mye overskuddsbobler da vi skulle gå til seremonien at jeg spontanbestemte meg for å la ham bli med. WAO-seremoniene er dessuten veldig korte, effektive og hundevennlige, strippet for lange taler som likevel overdøves av deltakere som kjeder seg. Det er mange ting FCI-VM har å lære av WAO! Han taklet det med glans, og trakk meg forventningsfullt gjennom arenaen etter båndet sitt!


Jeg er litt forundret over hvor mange slalåminnganger han bommet på, men ellers synes jeg bare at Kuling gjorde bra ting. At vi misset i Snooker, en gren hvor du må gå all-in og det er lett å ende med stang-ut, var kjipt men likevel ikke overraskende. Jeg prøvde å gå for høye poeng, og da var risikoen tilsvarende høy. Det var et bra plaster på såret å få hjelpe tre norske som hadde klart det jeg ikke fikk til, å kvalifisere seg til gamblers-finalen, med å legge strategier. Strategiene ble så bra! Jeg kunne sende tre klare utøvere inn på banen med en knallplan i lomma, og at to av tre til og med klarte å handle hundene sine gjennom den vanskeligste 20 poengs-gamblen var veldig kult! Jeg er så stolt av dere, og glad for å få være med dere på nerding!


Det aller heftigste løpet for egen del var kanskje biathlon-finalen. Jeg hadde med meg en femmer inn i finalen så jeg visste at jeg ikke hadde sjanse på sammenlagtseier, kunne senke skulderene og bare nyte. Det som føltes så bra, var at jeg ga alt. Vi fikk feltfeil, men en bedre tid på listen enn jeg hadde våget å håpe på. Jeg fikk også testet hvordan det er å bli stående på start i ti minutter før jeg fikk løpe! Ikke bare-bare å holde fokus, huske banen, ha kontroll på følelsene og ikke minst holde Kuling på riktig stressnivå i så mange lange minutter, og dermed en fantastisk følelse da vi endelig fikk starte løpet og det likevel føltes bra. Tjuvstart er ikke helt typisk Lu, men han hadde i alle fall ikke falt sammen av å stå lenge og vente. I samme slengen får jeg takke den norske gjengen som sang, heiet og underholdt under ventetiden ;)


Ville var med på mesterskap for første gang, og vi kunne merke utviklingen hennes fra løp til løp. I begynnelsen syntes hun slusene var ganske ekle, med fremmede folk som bar ting over hodet hennes tett på. I det siste løpet dro hun på i den farten vi vet hun har, og gjorde seg fortjent til en 9. plass i klassen selv om hun fikk med seg litt slalåmtrøbbel på kjøpet. Med litt klipping i filmen kan vi se at tiden hennes ville holdt til å sole seg på pallen med de største stjernene, og det er en herlig tanke å ha med seg for fremtiden!


Bris var først og fremst reserve, men fikk være med i pentathlon. Mest gøy å trekke frem er kanskje at hun ikke bommet på én eneste slalåm på alle sine fem løp! Det har i alle år vært det hinderet hun har trøblet mest med og likt dårligst, så den statistikken er en stor glede. Hun begynner å bli en gammel dame, men formen føles fin og hun er stort sett i godt humør og glad for å være med. En bra reserve, med andre ord.


Jeg kunne oppsummert på mange måter, men velger rett og slett å takke det norske laget. Takk for at dere ble med meg på eventyr, takk for fravær av bråk, tull og sure miner, takk for at dere var så snille og flinke! Og takk til Sigurd, min partner in crime, for at du kaster deg hodestups inn i agilitygalskapen og attpåtil gjør det med slik en fin figur. Jeg elsker deg!


En ekstra takk til Tone Cecilie, som brukte en ferieuke fra jobb på å holde oversikt, følge oss til start, og fikse små og store kriser som oppstod underveis. Det kommer en fellesfilm for laget etter hvert, men jeg venter på både innsending av materiale, og tid og ork til å klippe den til ;)
...og en takk til Camilla som passet Smiley hjemme i Norge, så hun slapp å reise så langt bare for å kjede seg. Det er gull å ha en hundepasser som man vet at ikke bare gir hundene minimum, men både trening og kjærlighet og spesialbehandling! Nå har jeg måttet love Smilet at det er lenge til jeg skal reise fra henne igjen. Jeg må bare finne ut om tre uker til FCI-uttak kvalifiserer som "lenge" eller om jeg må ta henne med dit....

04 May 2017

Foredrag neste onsdag

Har du lyst å høre om det vi har lært av mesterskapsreisene våre? Vi er blitt invitert av retrieverklubben i Telemark til å prate på temakveld på Klosterskogen onsdag 10. mai. Dette gjør vi til inntekt for laget, og temaet blir naturlig nok "å reise på mesterskap" nå som vi er i siste fase av oppladningen mot WAO2017.

Temakveld med Sigurd Lenes og Ingerid Klaveness
- Kjærlighet i tykt og tynt - og i agility. Gjennom 10 år sammen har vi og hundene våre vært ute på mange forskjellige eventyr. Vi trener sammen, nerder sammen, reiser sammen, og innimellom får vi æren av å representere moderlandet på mesterskap. 
- Nå gjør vi oss klare for et nytt mesterskap: World Agility Open Championships i Nederland, 19.-21. mai. Hvordan forbereder vi oss til mesterskap? Hva har vi lært? Hvordan forbereder vi hundene våre? Blir vi nervøse? Blir vi skuffet? Hvilke mål setter vi? Og hva pakker man egentlig for en uke på tur med hund og bare én koffert på flyet? 


Mer informasjon finner du her: https://www.facebook.com/events/1420715024635071/


April, Mai, Arendal, Stavanger, seiere, napp, kortison, og to uker til WAO!

Det går i ett om dagen. Både agilitymessig og ellers også.

Med unntak av at foten min fortsatt ikke er helt i orden (men forhåpentlig blir det etter en dose kortison på NiMi i går) har oppladningen mot WAO gått strålende. Kuling leverer feilfritt etter feilfritt med vinnerløp og bestetider i både Arendal og Stavanger. Ville har ikke bare nappet seg opp i hopp2, hun har dessuten rasket til seg kvalifiseringsresultater til årets lag-NM! Gøyal bonus for treningslaget vårt, og definitivt noe å se frem til!

Hjem, hvile, lade om, mer trening, mer hvile. Vi begynner å bli klare. Vet at vi er første pulje ut i snooker, og skal trene ekstra på å legge treffsikre strategier uten å rekke å se andre nasjoner prøve seg før oss.

Smiley blir hjemme i Norge, Ville og Kuling stiller i alle grener, og Bris har tusket til seg en plass i Pentathlon i tillegg til sin opprinnelige rolle som reserve.


Våren, med oppladning og mesterskap og uttaksstevner og alt som blir grønt og håpet som brenner - det er min overlegne favoritt blant årstider. På så mange måter. Men samtidig går alt veldig fort om dagen. For fort til at bloggen klarer å henge med. Jeg slenger inn noen filmer, og tipser om at det er mye mer å se på youtube :)

21 April 2017

Smiley: slalåm ep. 9 og svinger i fart

Smiley har bra hopptekniske svingferdigheter, hun samler seg og slanger seg akkurat sånn som jeg har drømt om. Men det er noe helt annet å få det til fra full fart, når man i tillegg skal forstå handling og andre forstyrrelser. Vi fikk testet litt i går, og innimellom tabbene liker jeg veldig godt å se en og annen skikkelig pen sving, og noen ordentlig utstrakte hopp rett frem. Underlaget var løs, gummiblandet grus, og hinderhøyden var 45 cm. Smiley fyller 15 mnd i dag:


Vi fikk også gjort et par økter alléslalåm i går, og jeg fikk filmet en av dem:

Alleen er mer åpen her (særlig i inngangen) enn de fire pinnene vi pusler med hjemme, og jeg utfordret ikke inngangene ekstremt. Derimot lå fokus på å fullføre alle tolv pinnene, og å lete opp enden for inngang. Det er stor kontrast fra fire til tolv pinner, og jeg liker å kunne overføre forståelsen frem og tilbake mellom de to. Frem til neste alléøkt skal vi pushe mer på innganger og løping på fire ganske rette pinner hjemme - akkurat nå er det vanskeligste å samle seg nok i innganger fra skarpe vinkler hvis jeg løper alt jeg kan videre i "banen" - et ganske klassisk problem for raske, uerfarne hunder!

16 April 2017

Agilitypåske

I år ble agilitypåsken litt annerledes enn tidligere - i flere år har det gått i rekruttsamling eller landslagssamling i starten av påsken, og deretter Gåsahoppet. Med to unghunder på trappene som ikke får delta på Gåsahoppet (hvor det kun er klasse 3) grep vi i stedet muligheten til kurs, samling med WAO-laget og uoffisiell treningskonkurranse. 

Det er mye jeg kunne trukket frem, men det får bli med en oppsummering:

Bris har vært på besøk hos svigers, og campingmaskot. Hun synes det er helt ok å ikke konkurrere hver gang, så lenge hun får være med og leke litt. Sigurd og Ville var på rekruttsamling tre dager til ende, deretter rett på WAO-samling, og så med til Kongsvinger for tre dager treningskonkurranse. Dette ble ildprøven for formen hennes - som jeg har nevnt tidligere har hun hatt problemer med hoftene. Hun ble naturlig nok sliten - men hun virker ikke verken stiv eller øm. Hurra!

Kuling var min hovedhund på kurs i Kongsvinger den første helgen, vi løp baner med opptil 40 hinder og fikk virkelig kjørt oss. Etter en vinter på krykker føles det som å løpe med ti kilo fjellstøvel på hver fot, og det tok noen løp å finne igjen flyten og sykroniseringen - komme dit hvor jeg og Kuling er ett på banen. Men det kom! Den flyten som ikke helt kan beskrives, den som er akkurat det jeg jakter på og grunnen til at jeg fortsetter med agility.

Det jeg synes er vanskelig med Kuling nå, er balansen mellom å fortsette å forbedre ferdighetene hans samtidig som jeg vil nyte den han er og det han kan mens jeg enda har ham. Han er seks år, og har antakelig ikke veldig mange år igjen i toppen. På en måte må jeg nå akseptere ham for den han er og tilpasse for eksempel handlingen min til hans behov, i stedet for å trene ham som en unghund mot et ideal. Det er også lett at den eldre hunden havner på hylla når man har en lovende unghund å fokusere på, og den balansegangen der er vanskelig for meg. Jeg må akseptere at han ikke er perfekt, samtidig som det ikke skal bety at jeg skal gi ham opp - og jeg må huske at han faktisk er utrolig bra selv om han ikke lever opp til alle de idealene jeg har hatt i de høytsvevende drømmene mine. Han er bra, selv om han ikke er perfekt (selv om perfeksjon eller ingenting gjerne er kontrastene i tankene mine). Og selv om det nå er på tide å tilpasse meg ham og ikke bare jobbe for at han skal tilpasse seg meg, betyr ikke det at jeg skal gi ham opp! 

Dermed var det godt å se klare forbedringer på enkelte ferdigheter nå som vi endelig kan løpe baner igjen. For eksempel threadler - vår akilleshæl:


Smiley fikk også gått noen kursøkter, men midt i høyløpet og med såre poter var hun ikke helt seg selv. Det ble litt handlingstrening den ene dagen og noen økter RC for Mona Grefenstein den andre. Metoden jeg bruker nå er ny for både meg og Mona, men det var interessant å få forklart for henne hva jeg har tenkt, og få en bekreftelse på at det jeg har tenkt ikke er helt på jordet. Film fra RC-øktene:

WAO-samlingen ga oss trening på både snooker, gamblers og lagstafett. Vi koste oss skikkelig, og fikk testet både regelforståelse og tidsforbruk. Norge er i første pulje ut i Snooker, så nå gjelder det å være så godt forberedt vi bare kan - vi får ikke tid til å se an hva de andre nasjonene rekker før vi bestemmer oss. Kuling har pleid å rekke omtrent 50 poeng (av 51), men banene varierer så mye at jeg ikke kan forhåndsbestemme noe… Det kribler i magen bare ved tanken - nå er det bare fire uker til vi reiser!

Treningskonkurransen i Kognsvinger ga meg mulighet til å trene på ting jeg ikke alltid våger på konkurranse, og noen skikkelig bra baner. Jeg skulle gjerne gått A3-banen til Tamas Traj en gang til! Med litt mer sprut i bena og litt freshere ferdigheter (som verbal flick av bomfeltet) kunne vi nailet den, men på en sånn bane er det kort vei ned fra pidestallen og rett i diskeland ;) 

Kuling var bra, gikk ganske mye feilfritt, og sikret seg finaleplass med god margin - til tross for at jeg ikke kan skryte av at agilityformen er helt på plass enda. Siste dag sparte jeg krefter til finalen og lot Sigurd gå noen løp med Kuling, bena mine var sure og vonde. Finalen gikk som parallell-løp, veldig publikumsvennlig og høyt trøkk! Kjempegøy! Banen passet oss derimot ikke så godt, blåbærnivå er ikke der hvor Kuling klarer å knipe tid på konkurrentene. Vi har bra svinger, bra felthinder og bra handlingsferdigheter, men rett frem på flatmark er det mange som kan slå oss på ren muskelkraft. Vi røk dermed ut i kvartfinalen, men hadde det gøy så lenge det varte! Finaleløpene:


Det ligger masse flere filmer på www.youtube.com/ingeridklaveness hvis du har lyst å se mer!

Smiley fikk også gått sine aller første blåbærløp! Trangt og folksomt startområde hvor det var tett mellom hundene ble ikke enkelt for henne, og det ble en del brøling. Jeg må være mye mer påskrudd og enda mer aktiv i transportene for å holde henne opptatt nok til å unngå det der når det blir så trangt. Ha i beredskap enda flere godbiter, la henne gå mellom bena mine, evt rett og slett løfte henne opp om nødvendig. 

På banen jobbet hun derimot veldig bra, og jeg er glad for at hun ikke føler noe behov for å stikke av banen og fortelle noen hvor skapet skal stå, selv da en fremmed hund løp bort til henne på start. Jeg ba om å få tilbake båndet mitt, lekte litt med henne, og så startet vi løpet nesten som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde heller ingen problemer med å fokusere selv om hun fikk se hele løpet til den som startet før henne - ikke engang når bestevenninnen Cobra fikk starte før. Deilig etter alle stressfokusutfordringene jeg har hatt med Kuling!

Jeg er glad for at vi gjorde dette på en flere dagers konkurranse, hvor jeg fikk flere sjanser med henne! I løpet tre dager og seks blåbærløp kom hun mer og mer tilbake til der hun pleier å være etter å ha vært litt utafor og slapp helgen før. Dermed ble det også bare med ett feilfritt løp - det første. Men jeg synes det er mye viktigere at hun føler seg trygg og kan trøkke til og våge å gjøre feil, enn at vi løper feilfritt. Kort oppsummert ble det ett feilfritt løp, ett forsøk på tjuvstart, et par hinder løpt forbi, og stadig økende fart og trygghet. Perfekt trening for oss!

Her kommer blåbærfilmene en etter en - og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å løpe mer med henne! Det er en prosess å bli kjent på banen, og jeg vet mer om både henne og hva vi trenger å trene på nå. 

Jeg koser meg med å se utviklingen hennes gjennom disse dagene: raskere, tryggere på rutiner og hva som ventes, og hakket mer galskap - akkurat som jeg liker det :D

07 April 2017

Smiley lærer slalåm, episode 8

Da fikk vi endelig tatt den økten med alléslalåm som jeg har gått og tenkt på! Skulle gjerne gjort mer, men tiden strakk ikke til. Jeg vil proofe mer med litt åpen allé før jeg gjør den smalere, men det kan nok tenkes at det blir hjemmetrening på de fire pinnene jeg har til rådighet i mellomtiden.



28 March 2017

Smiley lærer slalåm, epsiode 7

Vi har ikke trent så mye siden sist oppdatering her, for vi har vært på kurs og lært oss om sauegjeting i helgen. Men et par økter i dag og litt modning i tankegangen mellom øktene, så merkes det virkelig at det går fremover likevel! Her er to økter med en liten Kulingpause mellom:
(han har nok veldig godt av å være med og trene litt på enklere oppsett han også, så jeg virkelig kan pushe ham på noen av de inngangssituasjonene han synes er vanskelig)



Nå har jeg lyst å gjøre en økt på allé igjen, mest for å få lang nok tid i slalåmen på meg til at jeg kan gjøre mer forstyrrelser på utgangene hennes. På fire åpne pinner er hun så kort inne i slalåmen at det egentlig bare er inngangen jeg rekker å jobbe på. Jeg vil heller proofe mer på dette stadiet (putte alleen i en bane, etc) enn å lukke den raskt. Hvis jeg ville, kunne jeg helt sikkert ha lukket portene og hatt rett slalåm klar i løpet av et par økter i morgen, men for meg er det viktigere at hun forstår fullt og helt med god selvtillit fra ulike vinkler og med ulike forstyrrelser, enn at jeg raskt kan få henne til å gå en rett slalåm med diverse hjelp og enkle innganger. Derfor holder jeg den nok åpen en stund til :)

Smiley 14 mnd på gjeterhundkurs

Jeg og Smiley har hatt en veldig bra helg på kurs hos Jane Kristiansen i Buskerud. Pedagogisk, tålmodig og kunnskapsrik!

Allerede fra første økt var jeg himmelfallen over hvor mye Smilet har utviklet seg siden forrige gang hun møtte sau (Thomas var snill og gjetet litt med henne da vi var i Fjugesta i januar, siden jeg hadde skadet foten). Hun kunne plutselig enda mer, var enda mer selvsikker i møte med sauen. Full av stil og selvsikkerhet, men likevel myk og styrbar. Wow!









Bilder og video fikk jeg hjelp til av Therese Grande. Tusen takk!

24 March 2017

Smiley lærer slalåm, epsiode 6

Vi har gjort noen økter i hagen, og vridd portene litt så de er smalere. I dag hadde hun nesten ingen problemer med innganger, men derimot med å bremse nok til å klare inngangen fra en skarp vinkel hvis jeg løp for mye (sendte henne rundt et tre og løp videre nedover mot belønningslinjen mens hun skulle ta den selv, da ble det lett å bare flyte forbi hele slalåmen i en jevn bue).


Dette er veldig viktige ferdigheter som jeg mye heller jobber på nå, enn på en lukket slalåm hvor det er mye vanskeligere rent fysisk. For å sette en vanskelig inngang i full fart må hunden ikke bare forstå hvor inngangen er og at den skal ta den uavhengig av hvor handleren beveger seg videre; den må også kunne teknikken i å vektforskyve og bremse nok i inngangen til at den ikke bare sklir tvers gjennom eller kræsjer i pinne nummer to eller tre.

Har du sett handlerne som bremser opp mens hunden er på vei mot inngangen? Derfor! Jeg vil ikke at mine hunder skal trenge den hjelpen, de skal vite at de må bruke samme teknikk uansett hva jeg gjør - deres fart og linje bør være upåvirket. Jeg tenker det samme om alle andre svinger og tekniske partier i banen: så lenge hunden forstår hvor den skal i god tid, må den kunne ta i bruk god teknikk uavhengig av om jeg løper fort langt foran eller står igjen bak. Derfor elsker jeg å bryte ned ferdighetene i små elementer som grunntrenes hver for seg før de settes sammen og proofes med forstyrrelser :D

Smileys slalåminnlæring går ikke like raskt som Kulings. Han lærte fire rette pinner fra alle innganger på to dager. Jeg har ikke de samme treningsforholdene nå, ei heller tid til å trene så mange økter per dag som jeg gjorde de to dagene. Men jeg håper å få til et enda bedre resultat, proofe for flere handlerforstyrrelser, og trene frem en bedre teknikk. I helgen skal vi lære om sauegjeting, så neste slalåmepisode her på nettsiden kommer til uka en gang. Slowly but surely - en uke ut i prosjektet har vi altså kommet til ganske bra forståelse på to halvåpne porter.


23 March 2017

Fot i form, frustrasjon, motivasjon

Foten tåler (kryss i taket, ta i tre, osv) stadig økt belastning! Kuling og jeg har til og med hatt vår første banetrening på tre måneder. Det var vanvittig tungt, jeg hadde absolutt ikke nok å gi i forhold til hvor mye han krever handlingsmessig. Han har aldri vært noen enkel hund å handle, men fjorårssesongen føltes til tider lett og flytende - og det syntes på resultatstatistikken! Så kontrasten i den treningen her kjennes en smule bitter, samtidig som jeg vet at vi kan, og jeg vet at det tross alt ikke er så lenge siden januar og feilfrie løp, så forhåpentlig er det heller ikke så lenge til vi er tilbake? En dønn ærlig treningsfilm fra et lavt punkt på godføelseskalaen:


Men altså, og kanskje viktigst av alt, foten holder! Dermed har jeg våget å testløpe på tredemølle i dag, og sammenliknet med for et drøyt år siden var det surt og svett å sette den samme måltiden på 1 km og antall minutter i 10 kph. Jeg prøvde også å måle tid på 500 drag på romaskinen, men måtte gi meg etter 250. Jeg har vært gjennom skadeperioder før, heck - jeg lever med en kropp som er konstant på grensen til overtrening - jeg vet en del om å hvile, og om å trene seg gradvis opp. Men det å ikke ha gått på benet i det hele tatt på mange uker, det ga noen effekter jeg ikke var kjent med før! Mer krampe i leggen enn syre i låret, for eksempel; helt nytt for meg....

Det jeg er utrolig glad for å ha gjort, var å svømme intervaller. Jeg gjør det fortsatt, og planlegger å fortsette til midten av april, i hvert fall. Kanskje lenger. Jeg veksler mellom ulike teknikker og oppsett, men oftest blir det minst en kilometer i bassenget minst tre ganger per uke. Svømmingen er gull verdt fordi den har vedlikeholdt kondisjonen og trent annen muskulatur som jeg ellers bruker lite. Det føles veldig bra. Det er "bare" løpemusklene som må bygges opp igjen, ikke absolutt alt annet!

En interessant ting med svømmingen er forresten at jeg kan pushe veldig mye hardere der enn i annen trening, uten å bli sittende med syre i bena i mange dager etterpå. Det gir meg en helt annen frihet til å våge å ta i når jeg trener! Jeg vet ikke om det er trykket som hjelper blodsirkulasjonen, turen i varmtvannsbasseng etterpå, eller noe helt annet - men jeg skulle likt å vite om det samme gjelder for andre!

Det jeg har aller mest lyst å gjøre nå, er å trene sprintteknikk og akselrasjonsstyrke - det er det jeg trenger for å være rask på agilitybanen. Men klok av skade (bokstavelig talt, det var det jeg hadde gjort mye av i januar før foten sa fra) holder jeg meg i skinnet og dropper ting som kan provosere frem tilbakefall for foten. Det er en balansegang - jeg må trene for å komme i form igjen, men om jeg skaffer meg to nye måneder på krykker går alle planene i vasken!