13 February 2017

Moelv 2017

Med Sigurd som reservehandler for Kuling siden jeg fortsatt humper på krykker (venstrefoten har vært dum en måneds tid, det er fortsatt litt uklart akkurat hvorfor så jeg forsøker så godt jeg kan å avlaste den mens jeg venter på svar) satte vi kurs for Limtrehallen. Det var ikke lett å omstille hodet til at jeg ikke skulle delta, den vante kilingen i magen da vi tok av fra hovedveien og snirklet oss mot stevneplassen innfant seg like heftig som den pleier...

Alt i alt ble det en hyggelig helg for meg, full av gode venner og god underholdning. For Sigurd ble den både slitsom og lærerik, vi tør påstå at han har fått inspirasjon til nye ting å trene på. I tillegg ble den innbringende premiemessig; to feilfrie løp med Kuling (2. pl i kl3L søndag), ett med Ville (hennes første AG1-napp) og pallplass i H3L med Bris lørdag. 18 løp på én helg kjennes i beina, men det ga visst likevel mersmak å låne Kuling, og Sigurd var i tillegg skikkelig flink med å passe på at fjållisen holdt orden på feltkriteriene sine.

Smiley sørget forresten for å holde prinsessefaktoren høy ;)


Det er noe dritt å være skadet, men det går visst an å ha det hyggelig på stevne likevel. Jeg har dessuten fått mange gode ønsker for snarlig bedring, og Kuling ser ikke ut til å savne meg så akutt at han ikke klarer å more seg han også. Noen utvalgte løp på film:

Villes første AG1-napp


Kuling 2. plass i AG3


Kuling lagløp lørdag (ekstra imponert over RC-treffet!)


Bris H3 lørdag - ikke det beste løpet hun har gått resultatmessig, men jeg koser meg veldig med å se henne så glad og rask og engasjert i en alder av åtte år og et år etter at vi trodde vi måtte pensjonere henne på grunn av stiv og sliten kropp. Hun freste frem!


Vi er et godt team, Sigurd og jeg!

03 February 2017

Smileys vippeinnlæring

Smiley gikk sine første hele vipper i går! Fortsatt noe nølende og vi har igjen litt proofing av fart og retning (jeg trenger hjelp til det siden jeg mest går på krykker om dagen), men dóg, hel vippe!

Jeg tenkte å fortelle hvordan jeg har gått frem for å lære inn feltadferd, og å forebygge for usikkerhet og sørge for at hun følte seg trygg og hadde det gøy gjennom hele prosessen. Først lærte jeg inn nesedytter, på samme måte som jeg tidligere har beskrevet fra Kulings innlæring (se her: LINK). 

Parallelt lærte jeg inn bakpartskontroll på boks, og la sammen de to adferdene:


Den tredje grunnferdigheten handler om å gjøre henne trygg på smellet og bevegelsen. I tillegg til å gå på ulike (og bevegelige) underlag, har vi øvd på bråkeleker (velte tårn av saker som bråker når de faller):

...og på å tråkke ned vippeplanken fra stadig økende høyde. Dette har vi gjort på flere ulike vipper, og over tid. Denne filmen er fra i sommer, da hun var et halvt år gammel:

Neste steg er å kombinere feltadferd og bang games. Også dette har jeg latt utvikle seg over litt tid, uten å pushe henne, for å unngå at hun ble redd. Denne økten er fra november, da vi var på besøk i Stavanger:

Etter at vi hadde trent vekk targeten (hovedparten av den treningen ble gjort på en boks og en terskel hjemme, ikke på felthinder) og hun hadde gjort masse bang games og gjerne ville dra ned vippen samme hvor høyt opp enden var, gjorde jeg et forsøk på å la henne gå over hele. Det likte hun ikke; hun hoppet ned da hun kom til vippepunktet, og falt i intensitet (hadde ikke like lyst å prøve igjen som hun vanligvis har når hun feiler på noe). Dette klippet er fra den treningen:

Jeg bestemte meg umiddelbart for å legge det hele på is en stund, og heller kjøre mer bang games til hun selv valgte å hoppe på tidligere og gå til enden i stedet for å be henne om å gjøre det. Dermed trente vi en del sånn her:

I går syntes jeg endelig at hun var klar. Det var ingenting som kunne få henne usikker på oppgaven lenger, så jeg senket vippen. Én økt på helt lav vippe (ca 20 cm på midten) og én hvor vi stablet den oppå to sandsekker for å få en mellomhøyde, så syntes jeg hun var klar for å gå over hele. Resultatet er filmen øverst i innlegget. 

Jeg fryder meg over at jeg fikk det til uten at hun på noe stadium ble redd. Det er ganske vanlig å støte på problemer underveis, vippa er et klassisk problemhinder. Vi har hatt våre runder vi også; Bris brukte lang tid på å bli venn med den, Kuling hadde månedsvis med ordentlig vippepanikk, og Ville brukte også litt tid før hun ble venn med den. Deilig å ha klart å unngå det denne gangen! Det er mye lettere å forebygge enn å reparere når skaden først er skjedd.

02 February 2017

Smiley og RC-targeten, 2. februar 2017

Tenkte å dele litt av Smileys introduksjon til grunnferdigheter for running contacts. Vi holder på med å lære om konseptet "løpe over target", og hun lærer å tilpasse stegene sine for treff. Jeg har klippet til noen filmer fra dagens trening:

En bra økt med belønning av lav verdi (hun er ikke glad i godbiter, så jeg er superfornøyd med å i det hele tatt få henne til å jobbe for manners minder'en, selv om det innebærer at hun ikke bryr seg noe særlig om det kommer belønning eller ikke):

Denne økten gikk omtrent som jeg hadde tenkt. Hun jobber med grei entusiasme, er ikke særlig usikker på hva hun skal gjøre, og treffer ofte.

I de neste øktene flyttet jeg MM'en ut til siden, så hun må svinge etter treffet. Helt ok det også, men det skinner gjennom noen tendenser til å lure på om hun skal stoppe og nesedytte, så jeg vil jobbe mer med slake svinger og denslags før vi overfører targeten til planke (og dermed øker risikoen for at hun misforstår, og tror at jeg vil ha stoppfelt).


Det er viktig for meg at treningen er ulik nok til at hun skiller mellom feltadferder lett nå i starten. Hun skal bli trygg på verbalen for alternativene, men foreløpig forsøker jeg å tilrettelegge for at hun skal vite allerede når økten starter hva det er jeg vil ha. Stoppfelt har jeg trent på boks og deretter på vippe (i bang games osv), mens RC skal vi først gjøre bare på target, og deretter på en slak planke med mindre vinkel. Targeten kan minne om boksen på noen måter, selv om boksen er mindre og har høyere kanter. Den forvirringen vil jeg sile vekk før vi begynner å tenke på å løpe på planke.

Den største og viktigste tingen jeg vil gjøre på target på bakken, er å lære henne å tilpasse stegene for å treffe den selv om fart, engasjement og stressnivå stiger. Det vil si at jeg gjerne vil kunne sende henne rundt noe løpe fra henne (forbi targeten) og friste med en leke som hun jager - uten at hun springer ved siden av eller hopper over targeten. DET er ikke enkelt!

Denne økten, med favorittleken over alle favorittleker utlagt, illustrerer problemet:


Her ble stressnivået høyt nok til at hun mistet kontakten med de ferdighetene og forståelsen hun egentlig har fra før, og repeterte hopping over targeten igjen og igjen og igjen. Selv om jeg fikk inn noen bra belønninger i økten, tror jeg ikke hun lærte noe som helst. Hun hadde rett og slett ikke fokuset tilkoblet. Dårlig økt.

Min første innskytelse mot å fikse det problemet er to ting: Èn: å stresse henne opp litt ekstra før jeg sender mot MM'en - jeg kan holde henne i halsbåndet og snakke oppmuntrende til henne før jeg slipper. Det vil øke trykket fremover, selv om belønningen fortsatt er kjedelig. Den andre: å bruke en mindre attraktiv utlagt leke. Hvis det fortsatt blir alt for vanskelig med utlagt leke kan jeg tenke meg å ta i bruk en medhjelper som holder leken i trygghet, og tilbyr den til henne når hun har truffet (sånn at hun løper frem og tilbake mellom oss, over targeten). Men først prøver vi de to andre variantene :)

En ting jeg derimot liker fra den siste økten, er at hun tross alt har en veldig variert stil på de forsøkene hvor hun treffer:

En hake ved å bruke target er at de lett kan gå inn for å bremse, eller kun bruke frambena til å treffe. Det å få frem maksfart og ulike treff (særlig bakbenstreff, som jeg i utgangspunktet foretrekker) er ting jeg følger nøye med på nå i starten, så jeg kan tilrettelegge treningen for å få frem det jeg ønsker.

30 January 2017

Vektliste, Smiley 1 år

Sånn vokste hun:

8 uker: 3 kg
9 uker: 3,9 kg 25 cm
10 uker: 4,7 kg 28 cm
11 uker: 5,5 kg 31 cm
12 uker: 6,4 kg 34 cm
13 uker: 6,8 kg 35,5 cm
14 uker: 7,5 kg 36,5 cm
15 uker: 8 kg 38 cm
16 uker: ukjent pga wao-reise
17 uker: 9 kg 40 cm
5 mnd: 10 kg 44 cm
6,5 mnd: 12,4 kg 47,5 cm
7 mnd: 13 kg 49 cm
8 mnd: 13,3 kg 49 cm
9 mnd: 14,3 kg 49,5 cm
10 mnd: 14,5 kg 50 cm
11 mnd: 14 kg 50 cm
11,5 mnd:13,8 kg 50,5 cm
1 år: 14,4 kg 50-50,5 cm
1,5 år:
2 år:


Vi veide også de andre hundene 3. januar, og da var dette resultatet:

Hvem vekt matchvekt mål
Misa: 13,8 15 +1,2
Musa: 12,4 12 -0,4
Muskinariks: 17,2 18 +0,8
Møva: 14 15 +1


Running contacts contraption 3.0

Jeg har pådratt meg en belastningsskade i foten, og kan se frem til en periode med minst mulig gåing og ingen løping. Dermed får jeg legge om treningsplanene litt, og stokke om på den rekkefølgen jeg hadde tenkt å gjøre saker med Smiley. Det passer dårlig å trene handling når man helst ikke skal gå, og bare stå med vekt på det ene benet!

Tidligere variasjoner over temaet trykksensitiv targetplate har fungert greit nok, men jeg hadde noen ideer til forbedringer som jeg fikk satt ut i livet i dag. Kjempegøy! Jeg baserer meg nok en gang på klikkere med knapp (iClick) og finérplater. Denne gangen er hele platen sensitiv, og den måler 30x60 cm (og skal dermed etter hvert dekke de nederste to tredelene av kontaktfeltet på bommen). Forskjellen fra tidligere modeller er at jeg denne gangen bruker matte brettet rundt kanten i stedet for hengsler eller løs (innrammet) plate.

Her er en liten videosnutt fra Ville og Smiley fikk teste. De skal få begynne med RC begge to fremover. Kuling blir også med på prosjektet - selv om han har ganske gode RC når vi skal rett frem, har jeg slitt mye med å få ham til å justere seg for å treffe når det handler om svinger. Litt targettankegang kan kanskje hjelpe ham med den forståelsen.



Jeg startet med å stå nærmere belønningen enn targeten, så de fikk gå bort til den, snu når den klikket, og komme tilbake mot meg for belønning. Dermed ble treffene nærmest idiotsikre. Etter hvert flyttet jeg startpunktet så de fikk løpe over den. Kuling forstår poenget fra før, men trenger proofing av å justere stegene sine med økt fart og sving etter feltet. Smiley hopper like gjerne over som å tråkke på den, mens Ville gjerne vil stoppe på den. De har dermed helt forskjellige behov for opplegg videre, men fokus i dagens økt var å introdusere dem for at det å få platen til å klikke gir uttelling i form av godter.

Det er forsåvidt også en utfordring i seg selv å få Smiley til å jobbe for godbiter, ikke minst når de kommer fra en Manners Minder (fjernstyrt godbitmaskin). Men akkurat det er litt på siden av dagens tema.

Når alle tre kan løpe i bra fart over targeten og treffe den forutsigbart (etter å for eksempel ha rundet en kjegle) selv med utlagt eller kastet lekebelønning, er vi klare for å legge den på en bomplanke. Jo flere uvaner og misforståelser jeg kan luke ut allerede på dette stadiet, desto bedre. Det gjør meg ingenting om for eksempel Smiley senker tempoet for å justere seg og treffe, men derimot at Ville ser ut som hun tror det er et slags stoppfelt som hun fusker kriteriene med, må bort. Det gjør heller ingenting at Kuling leverer mye frambenstreff (fordi han ellers nesten alltid treffer med bakbena), men småjentene må vise variert teknikk og vekt på bakbenstreff før jeg er fornøyd.

Treningen må tilpasses til hver enkelt hund, og de overraskelsene de kommer opp med underveis. Man kan jo prøve å lære av sine feil, men all den tid jeg aldri får trene den samme hunden på nytt, er det nye feil jeg får lære av hele tiden ;)

21 January 2017

Ettårssmilet

Min vakre valp fyller ett år i dag! Valpen som smilte på bildene, og valgte navnet sitt selv. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått oppleve det første leveåret hennes, og takker Sigurd nesten daglig for at han (etter langvarig overtalelse) gikk med på å la meg kjøpe henne.



Jeg er takknemlig for oppdretterne Kee og Johan som lot meg få ansvar for henne. Jeg er takknemlig for at Fanny til slutt fant en valp som jeg ville ha (og for Ida som orket å gi meg forslag etter forslag og gjorde stadig ny research, selv om jeg var kresen og sa nei til det meste). Om jeg skulle designet drømmevalpen selv, hadde den vært til forveksling lik mitt elskede Smil!

Jeg er hodestups forelsket og endeløst fascinert. Smiley er mye! På godt og på vondt. Helt ærlig, hvis jeg hadde visst hvor krevende hun ville bli, hadde jeg nok ikke våget. Til tross for gråt og tenners gnissel har denne valpen hoppet rett inn under huden på meg. Ikke engang hennes maniske løping i sirkler og enorme ressursforsvar kan vippe meg av kjærlighetspinnen. Hun er alt jeg ønsket meg, og ganske mye ekstra!

Dette er en border collie av et helt annet kaliber enn jeg har opplevd tidligere. Litt diamant, litt dynamitt. Jeg lærer helt nye ting av henne, og hun lærer heldigvis en masse av meg også.

Det er så mange å takke, men jeg skal forsøke å gjøre listen kort. Anniken, for perspektiv og humor når jeg kjører meg fast. Katrine, for at du blir med meg på alskens roadtrips. Camilla, for at du pusher meg til å trene valpen min mer og bedre. Ida og Linn, for fjåll og fjas og valpepass og fototur. Og Tone Cecilie, som gikk rett på og fant akkurat den låta som jeg tror Smiley ville valgt selv til filmen sin:

"Oh, I don't know what you've been told, but this gal right here's gonna rule the world! Yeah, that is where I'm gonna be, because I wanna be - no I don't wanna sit still, look pretty!"

Til slutt: en stor takk til Smiley, min elskede Head Bitch In Charge (som det synges i låta), for at du liker meg like godt som jeg liker deg!

17 January 2017

Internjustis i hundeflokken

I flokken vår er det ingen tydelig rangordning. Alle har forskjellige roller:

Kuling er mest redd og mest sur, så de andre er litt redd for ham, og gir ham stort sett plass - men de vet også at de kan trykke ham bort ved å gå innenfor intimsonen hans, for han vil ikke slåss, han vil bare være i fred.

Bris er litt politi og kaster seg inn i kampen hvis noen slåss, men bryr seg egentlig bare mest om mat, og lar det meste andre passere uten å være særlig interessert. Hun er veldig tydelig "mamman til Ville" enda hun ikke er det, og bestemmer en del om hva Ville får og ikke får, for eksempel synes hun ikke nødvendigvis at det er greit at Ville og Smiley leker så mye som det de vil.

Ville er søt og utspekulert. Hvis hun vil ha liggeplassen til Kuling, eller bare kjeder seg, kan hun legge seg på rygg noen meter unna så han føler seg presset uten at hun egentlig gjør noe galt. Hun er venn med de fleste, kan leke med hvem som helst, og så er hun vanvittig sjalu. Der det koses, skal hun inn mellom. Særlig hvis Sigurd koser med Bris eller Smiley. Da blir hun så sjalu at hun nesten kaster opp, og prøver å tvinge seg mellom.

Smiley har mye ressursforsvar, og sterke meninger. Hun elsker å leke med Ville, gjerne hele dagen. Hun mener ikke noe om hva Bris og Kuling gjør, men gjeter veldig på dem så fort stressnivået til en av dem øker til noe som helst over hvilenivå. Hun vet nok også at hun er yngst, og forlater for eksempel vannskålen hvis en av de eldre kommer bort, selv om hun har lyst å drikke mer.

Altså - det er ganske fredelig mellom hundene, og de har hver sin nisje som ingen prøver å ta fra dem. Ingen bestemmer over andre bare for å gjøre det. Men når det vel er det en som har bestemt noe, så blir det respektert! I går dukket det opp et interessant eksempel:

Jeg tok opp grimetilvenningen med Smiley igjen. Jeg har bruk for grime til å kunne snu henne lettere enn å slepe henne avgårde i halsbånd eller sele når hun gjør utfall (hun er skarp som F, og har stort behov for å forsvare både meg og eiendelene mine mot alt hun anser at kan være mistenkelig, for eksempel fremmede hunder og folk med hatt). Grimen er i utgangspunktet ikke ubehagelig, den er bare en mer sensitiv måte å ha hunden i bånd (akkurat som man går med hester i grime). Men Smiley protesterte også heftig første gangen hun fikk på seg et halsbånd, og gikk inn i en nærmest panikklignende manisk modus hvor alt handlet om å få halsbådet av.

Derfor har jeg gått forsiktig frem og gjort frivillig tilvenning - hun får kle den på seg selv ved å stikke nesen inn, og blir belønt for det. Jeg passer på at hun er opptatt og får masse belønninger mens hun har den på, så hun ikke egentlig rekker å tenke noe særlig på at den er der. Men som hunder flest, har hun gjort noen forsøk på å rive den av seg. Det bestemte Ville raskt at ikke er lov! Jeg er enig med Ville, det er ikke lurt å grave seg selv i ansiktet for å prøve å kle av seg en grime som sitter fast, men mine forsøk på å formidle det til Smiley har vært mye mindre effektive enn Villes.

Ville løp rett og slett bort og bjeffet og småbet Smiley i halsen så fort hun prøvde å ta av grimen, kjeftingen fortsatte til Smiley holdt opp. Jeg synes det er heftig hvor effektivt hun klarte å formidle til Smiley akkurat hva hun ikke ville ha noe av, og hvor fort Smiley bestemte seg for å respektere Villes mening om det. Ville trenger nå bare å se strengt på henne når hun vurderer å prøve å ta av grimen, så lar hun den være.



Til slutt, noen ting jeg føler behov for å gjøre tydelig:

1) Hvis Ville hadde vært skikkelig urettferdig mot henne eller Smiley hadde blitt redd, hadde jeg ikke latt henne holde på. Men her løste Ville et problem langt mer effektivt enn jeg klarte å løse det selv. Hun fikk Smiley til å avbryte en adferd som ikke er konstruktiv (og potensielt kan være skadelig, hunder som manisk prøver å kle av seg kan sette fast labbene eller bli skikkelig redde). Smiley ble ikke redd, hun ble bare indignert.

2) Grimen er ikke farlig eller ubehagelig når man bruker den fornuftig. Den er et alternativ til halsbånd eller sele, så man kan snu en hund som stresser, gjeter eller gjør utfall. For Smileys del ville alternativet være å enten være så tøff mot henne at hun klarer å bryte utfallene sine selv, eller å slepe henne vekk etter halsbånd/sele til vi kom på stor nok avstand til at hun klarer å mentalt slippe taket i det hun var sint på. Med en grime på kan jeg enklere snu henne vekk fra det hun reagerer på, og dermed nå lettere inn til henne og belønne at hun oppfører seg bra.

Bø (Sandefjord), januar 2017

Vi koste oss i Bø denne gangen, Sandefjord Hundeklubb er veldig flinke arrangører! I tillegg fikk vi kvalitetstid med gode venner - mange fluer i én smekk :)

Ville dundret inn sine to første napp, og vips mangler hun bare ett før hun er i hopp2. Plutselig løsnet det, rett og slett. Gøy at hun og Sigurd endelig får ut det de kan på konkurransebanen, selv om hun var litt dempet og holdt igjen på farten i begge disse løpene. Hun synes nok det er litt trangt og mye folk i start- og målområdet på innestevner enda, men blir stadig mer vandt med det:





Kuling gikk mange gode løp. Vi åpnet sesongen med å vinne A3 på lørdagen:


Tar også med denne filmen av lagløpet søndag - det løpet føltes så silkemykt og så magisk at jeg blir minnet om akkurat hvorfor jeg driver med dette. Flyt!


Det ligger mange flere løp på www.youtube.com/ingeridklaveness - blant annet flere feilfrie Bris-løp :)

23 December 2016

Smiley 11 mnd: handlingstrening


Smiley har fylt 11 måneder, og i tillegg til at vi fortsatt pusler med noen grunnferdigheter jeg ikke er helt fornøyd med enda (det går mest på signalkontroll, feltadferd og å holde posisjon tross forstyrrelser) og at vi følger opplegget i hoppteknikk-kurset mitt, har vi gjort en del handlingstrening den siste måneden. Hun har som nevnt tidligere sprunget rundt både pinner, kjegler og hinderstøtter i sommer, i tillegg til sirkelarbeid og proofing med utlagte leker. Dermed har hun en viss forståelse for de grunnleggende bevegelsene og hva jeg mener med dem, men det er mange ting som skal læres og utvikles! Vi koser oss skikkelig med denne treningen, og jeg reiser stort sett hjem fra trening med et bredt smil (og er moden for en dusj).

11 mnd, 50 cm, 14 kg.

Jeg vil helst lære inn hvert handlingssignal i en rendyrket situasjon først (gjerne med bare leker og etter hvert kjegler som "hinder"). Deretter vil jeg kvalitetssikre hvert enkelt signal på ulike hindertyper, og med full fart fra både hunden og handleren. Det er en svakhet hos Kuling (fordi jeg var såpass syk da han var ung at jeg ikke klarte å løpe noe særlig under innlæringen, jeg er heldigvis litt bedre form nå) at han ignorerer signaler hvis jeg løper fort, og helst bare dundrer på rett frem selv om jeg prøver å be ham svinge. Proofing mens jeg løper står altså høyt på ønskelisten! Vi gjør det i små doser (så jeg tåler det), men jeg ser absolutt fremgang og ferdigheter som jeg har lengtet etter hos Kuling. Det er så mye lettere å gjøre ting "riktig" fra starten, enn å forsøke å avlære og reparere senere...


Vi trente handling både i går og i dag, så nå skal hun få noen dagers skikkelig juleferie, med bare tur og ingen trening. I romjula håper jeg å få til både grunnferdighetstrening hjemme, og kanskje litt hoppteknikk :)


I går trente vi handlingsforståelse på ett hinder (med bump) og en kjegle. Vi gjorde flere repetisjoner enn det som er med på filmen, jeg har klippet den ned til et minutt. Men prinsippet er akkurat som om det ikke skulle vært klippet: jeg prøver å gjøre situasjonen så svart-hvit som mulig for henne. Starter fra samme vinkel flere repetisjoner på rad, først den ene siden av hinderet, så den andre, så ikke hinderet i det hele tatt, osv. Jeg forsøker å holde faktorene rundt konstante, så det eneste som varierer er min handling.


I dag har vi løpt en enkel, myk linje. Her fokuserte jeg på fart, selvtillit og å velge å plukke med seg hinder som står rett frem etter tunnel. Hvis jeg ikke sier noe (eller bare sier "fram") når hun er i en tunnel, vil jeg gjerne at hun skal ha selvtillit på at det bare er å dundre på og ta det første hinderet hun ser. Hvis jeg derimot sier noe når hun går inn og er i tunnelen, vil jeg at hun skal oppsøke meg med blikket for å ta imot beskjed om ny linje. Men i dag var det altså selvstendighet og selvtillit på rette linjer og myke svinger som stod for tur.



02 December 2016

Hva skjer når Smiley river?

Etter hvert som Smiley nå begynner å øve handlingsferdigheter med lave hoppehinder, må jeg forholde meg til hva jeg skal gjøre hvis hun river et hinder. Jeg foretrekker å legge en plan, fremfor å prøve å løse ting på sparket når de dukker opp.

Først og fremst forebygger jeg. Jeg sørger for at hun får bygge opp de nødvendige hopptekniske ferdighetene separat, og jeg lærer henne å forstå alle handlingssignalene uten å blande inn hinder først. Det reduserer risikoen for dårlig teknikk og forvirring. I tillegg legger jeg mye jobb i å lære henne belønningssystematikk, arbeidsvaner og selvkontroll, så vi unngår stressrelaterte problemer. Alt dette er store temaer, som jeg har kjørt onlinekurs for de som har lyst til å følge treningen hennes, så det skal jeg ikke gå inn på i detalj her i bloggen.

Men hva så når hun faktisk river? Innimellom kommer hun til å bomme, og der og da må jeg ta noen valg. Jeg har laget meg et flytskjema:
Når hun river gjør jeg altså en stopp, jeg bygger opp hinderet, og jeg gir henne et nytt forsøk på samme hinder (med redusert utfordring, siden jeg sender henne rett på det hinderet i stedet for å ta det i sekvens). Hvis hun da hopper det godt, går vi rett til belønning, og fortsetter økten som planlagt (eventuelt avslutter den, hvis det var så langt vi hadde kommet i økten). Vi kan for eksempel starte fra det vi egentlig holdt på med, og dermed gå tilbake til den sekvensen hvor hun fikk en utfordring som gjorde at hun rev.

Hvis hun derimot river på nytt, tar jeg pause. Repetert riv regner jeg som informasjon om at noe er galt. Enten mangler hun ferdigheter for det jeg ber henne gjøre, hun misforstår eller feilberegner, eller så er hun på et punkt i stress-skalaen hvor hun ikke vet hva hun gjør, eller hvor hun ikke bryr seg om hva hun gjør. Uansett årsak trenger jeg (og hun) en tenkepause, legge en ny plan, og absolutt ikke fortsette å diskutere det samme hinderet igjen og igjen til vi begge blir frustrert!

Det er her jeg synes at mange går i en felle. De bestemmer seg for at hunden SKAL få det til, og fortsetter å repetere igjen og igjen, mens hunden bare blir mer frustrert, får mindre informasjon, blir sliten i kroppen, og det kommer ingenting godt ut av treningen. Verdien av å ta en pause når det er noe man ikke får til, skal ikke underslås...

Det finnes mange variasjoner over samme tanken som jeg har illustrert her. Susan Garrett har for eksempel lagt ut diverse videoforklaringer på hvordan hun gjør, og hennes variant er et godt hakk strengere enn min. Hun stopper, tar hinderet på nytt uten belønning, og går deretter tilbake til starten av sekvensen, prøver hele på nytt, og belønner altså bare hvis hunden får til hinderet i den aktuelle sekvensen, fra full fart, og med den aktuelle handlingen hvor det først ble feil.

Grunnen til at jeg synes det er for strengt, er at det kan være mange grunner til et riv. Hvis vi forutsetter at hunden har alle nødvendige ferdigheter og at handlingen var glassklar, ville jeg vært enig. Men det er sjelden tilfelle. Vi trener for å utfordre og forbedre. I den prosessen vil jeg ofte presse grensene for hva hunden min kan og hva den forstår, og i tillegg for min egen tekniske utførelse av handlingen. Noen ganger er det rett og slett for vanskelig, og da vil jeg ikke sette hunden min i den situasjonen gjentatte ganger uten mulighet til å belønne.

For meg er det vanskeligste å være våken nok til å reagere hver gang. Når jeg er på vei til noe annet, eller hunden nettopp forstod en vanskelig handlingsmanøver, er det veldig vanskelig å stoppe i riktig øyeblikk og avbryte min egen belønningsrespons...

28 November 2016

Stavangertur, november 2016

I tillegg til en stevnehelg fikk vi lurt inn noen hyggelige dager med gode venner i kalenderen. Smiley har fått oppleve å bo i by, gå i bånd, møte fremmede folk og hunder på hver luftetur, og har i tillegg fått trene videre på viktige grunnferdigheter som vektforskyving og å gå pent i bånd mot noe spennende (for eksempel en agilitybane).

Kuling var like nydelig som han så ofte har vært i år, og andelen feilfrie løp var høy. Viktigst av alt er at vi har samarbeidet på banen, vært på samme lag, funnet flyten, og latt tiden stoppe noen øyeblikk. Alt rundt zoomer ut når det er bare jeg og han i komplett samarbeid. Jeg har ikke alle løpene på film, men noen. Deler disse to her i bloggen, og så finnes det flere løp på youtube, blant annet av Sigurd og Villes første seier! Bris har forresten også gått flere feilfrie løp, med et stort smil (og passe doser Tøving).




...og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!




18 November 2016

Smileytrening

Det går i grunnferdigheter og hoppteknikk om dagen. Jeg koster på meg å dele noen eksempler på ting vi trener på :)

Avstandsbedømming til liten oxer:


Valg av galoppretning:


Stoppfelt:


Vente når det ikke er hennes tur til å trene:


Dessuten trener vi en hel del på allmenn oppførsel, som å ikke kaste seg over hundeføneren og bite den i fjeset:


Snart er hun ti måneder, og jeg kan ikke riktig skjønne at hun nesten nettopp var et bittelite gråbrunt knøtt med sterke meninger... Tja, sterke meninger og merkelig farge har hun forsåvidt enda ;)

28 October 2016

Smilet på gjeterhundkurs

Smiley har fått treffe sau igjen i går og i dag, og utviklet seg masse! Jeg har også lært noen nye triks, men mest av alt latt meg fascinere over hvor mye Smiley kan og vet og utvikler på egenhånd. Jeg skulle ønske at jeg var flinkere, leste sauen bedre, og følte meg litt tryggere i å trene henne videre. Smiley på sin side ønsker seg et passe stort jorde og et par treningssau til ettårsdagen. Det lyder som en litt i overkant dyr bursdagspresang ;)
Snille Kristin Bergan filmet litt for oss i dagens siste økt:

21 October 2016

Smiley 9 mnd



Har hatt sin første løpetid, veier 14,3 kg, måler 49,5-50 cm, og har ikke vært halt på lenge - til tross for masse morsom trening :D

20 October 2016

Oppskrift: magnetiske bomoppheng i myk plast

Jeg har lenge ønsket meg tryggere bomoppheng til hoppehindre. Jeg hater virkelig de skarpe i metall som finnes på mange av de hindrene man får kjøpt. De er rett og slett unødvendig risikable å kræsje i. Endelig er jeg fornøyd med det nye designet til våre egne hinder, og mange har ønsket å høre oppskriften. Jeg kan til og med tenke meg å lage slike for salg, hvis noen er interessert men ikke får laget dem selv. Tenk om dette kan bli en utbredt, og sikrere, løsning?

Jeg ser to store fordeler sikkerhetsmessig: 
1) Selve pinneholderdelen er i myk plast (hjørnebeskytterne finnes i helt myk silikon også, men de vil nok ha kortere holdbarhet - jeg skal teste begge deler!). Ingen skarpe kanter!
2) Magneten flytter seg hvis hunden (eller handleren for den delen) slår hardt nok borti den. Hvis hunden lander rett på pinnen vil en vanlig pinne ikke rives, det vil derimot denne. Hvis hunden slår borti den fra siden vil den enten hoppe helt av, eller flytte seg sideveis. 

Så - er det vanskelig å lage en sånn? Niks!

Hovedkomponentene er en magnetkork og en hjørnebeskytter til skarpe kanter. I tillegg har vi brukt to store skiver, en liten skive, og en rustfri bolt.

I rekkefølge før montering. Jeg har boret et 8mm hull i hjørnebeskytteren.

Ferdig montert, løftet med magneten mot en skrutrekker.
Slik ser den ut i praksis, her på Tønsberg Hundeklubbs helt vanlige hoppehinder fra WT-metall:
Med standard trepinne, 32mm.
Jeg har testet dem med skikkelig store plastbommer også (disse er ca 5 cm i diameter), de ligger helt greit. Standard oppheng fra WT-metall over.

Video fra første test:


Våre bomholdere skal sitte på trehinder, så vi må sette på en metallskinne. Jeg tror vi bruker patentbånd til det (billig og enkelt), men jeg kikker litt etter en tommestokkvariant i metall først. Hvis du har metallhinder eller trehinder med metallskinne fra før, har du herved en oppskrift på enkle bomholdere - værsågod :)


19 October 2016

Grunnleggende handling

Nå synes jeg Smiley er moden nok i kroppen til å begynne å springe rundt ting. Hun er åtte måneder, snart ni, og har mer eller mindre sluttet å vokse.

Vi har wrappet pinner og trafikk-kjegler, og nå også vanlige hindervinger. Jeg prøver å kombinere forståelse med selvtillit (og dermed fart), men de to er ofte motstridende. Jeg vil at hun skal våge å ta i og prøve seg frem i full fart på banen uten å være redd for å gjøre feil. Samtidig vil jeg at hun skal ha med seg hodet og være oppmerksom på mine signaler. Byr på to små filmer fra i går og i dag:





Vi har det utrolig gøy sammen! Jeg er fortsatt litt redd for halting etter trening når hun kaster seg inn i ting, sklir og krasjer - og dertil takknemlig når hun beveger seg like fint som før når hun reiser seg etter hvile. Denne lille sorthvite (som muligens ikke egentlig er sorthvit men "seal&white", "muddy black&white" eller "ghost tricolor") er en skikkelig kul en!



WAO og FCI-uttak 2017

Kort fortalt har NKKs kompetansegruppe for agility valggt å legge datoene for uttak til FCI-VM og Nordisk Mesterskap slik at det er umulig å delta på både det og WAO. Naturligvis skuffende for oss som kunne tenkt oss å delta på begge deler, men kanskje aller mest trist for norsk agility. Vi er en liten agilitynasjon, og har ikke flere gode ekvipasjer å ta av enn at vi burde gi de beste mulighet til å delta på flere internasjonale mesterskap samme år. I 2017 blir det altså ikke slik at vi sender det beste laget til både WAO og FCI-VM. Et trist valg å måtte ta.

Jeg har valgt. Jeg velger WAO. Etter å ha deltatt på to FCI-VM, to EO og to WAO, er jeg sikker i min sak. WAO er det beste mesterskapet, selv om det (foreløpig, i hvert fall) har mindre status i Norge.

Jeg har søkt WAO. Hvis poengene holder og Kuling får plass i troppen, blir det Nederlandstur og World Agility Open Championships i mai! Jeg gleder meg, og prøver å ikke sørge for mye over at det samtidig betyr at jeg ikke får noen fair sjanse i FCI-uttaket.


NO 2016

Norwegian Open 2016 med Kuling var en litt blandet opplevelse. Som ventet (etter opplevelsen vi hadde på uttak i våres) var han ganske ufokusert siden Smiley gikk inn i høyløp på lørdag. Men helt håpløst var det ikke, og vi fikk gjort noe gøy sammen på banen. Aller best føltes dette løpet, som ble belønnet med en 11. plass og beste norske (av ca 150 startende) selv om vi fikk med oss en liten misforståelse og dermed ekstra runde rundt en tunnel (flest mulig meter for pengene, er det ikke? Hilsen Kuling) ;)

Hvorfor var dette det løpet jeg vil huske? Jo, han var på nett. Vi samarbeidet på banen, et lag med felles mål om å forstå hverandre og finne veien til neste hinder raskest mulig. Det er det som er flyt for meg! Selv om det ikke var det eneste feilfrie løpet vi gikk, var dette det eneste hvor jeg og Kuling var skikkelig på samme lag.



Jeg er forresten også veldig stolt av Sigurd og Ville, som har vist store fremskritt på banen. Det fine de har sammen på trening begynner å komme frem på konkurransebanen også. Bra utenfor banen også - vi var et team denne helgen; fant gode måter å hjelpe hverandre før og etter løpene, som briefingfunderinger, oppvarming av hunder, næringsinntak osv. Føler meg ekstra heldig som har kapret mr S når vi kan gjøre sånt som dette sammen <3 font="">

Her er et av Villes løp:

25 September 2016

Smileyoppdatering etter veterinærbesøk

Midt opp i all livestream-titting fra VM har jeg glemt å blogge om Smileys besøk hos spesialisten på fredag. Bare gode nyheter! Vi gjorde en grundig kontroll av både det høyre bakbenet (som hun skadet i våres og var lenge i ro på grunn av), og det venstre som hun har haltet på i det siste. Ingen funn!

Dermed gjør vi ingen flere undersøkelser før det eventuelt kommer tilbake, og vi øker aktivitetsnivået igjen. Det har vi gjort i helgen, vi har lekt oss med diverse grunnferdigheter og hopptekniske introduksjoner. Hun er fantastisk morsom å trene - og hun har ikke haltet :D

Hoppteknikk - sånn kan du starte

Jeg får mange spørsmål om hoppteknikk, men synes det er vanskelig å svare generelt. Det er risikabelt å anbefale øvelser uten å følge opp hvordan de blir utført. Hvis det kan bli min skyld at noen utfordrer hunden sin hoppteknisk på en måte som hunden ikke klarer å løse og bare lærer dårlige ting av, vil jeg nesten heller la være å prøve å hjelpe.



Det er tryggere å anbefale løping utenfor sti i ulendt terreng, hvor hunden også får utfordret kroppskontroll og hoppteknikk, enn å gå inn i tekniske øvelser uten å kunne følge opp... Det har vi forresten gjort en del av i sommer, jeg og Smiley; løpt i ulendt terreng. Bra forberedelse!


Hoppteknikk er komplisert. All trening må tilpasses den enkelte hunden. Til å begynne med er øvelsene ganske ukompliserte, men så fort hunden mestrer de grunnleggende konseptene vil jeg videre til å utfordre akkurat de faktorene jeg synes denne hunden trenger å lære mer om.

Det første du må lære hvis du skal kunne utvikle hoppteknikken til hunden din, er å se hva som er et godt hopp. Et godt hopp er balansert, det ser enkelt ut, hundens kropp bøyer seg etter linjen over hoppet, og hinderet befinner seg midt i hoppet. Først når du kan se hva hunden gjør riktig, kan du begynne å utfordre den med ting den ikke får til på første forsøk.



Bruk saktefilm! Studer egne og andres hunder på video. Legg merke til hvor vekten ligger, hvor høyt hodet holdes, hvilken galopp de velger, hvilket bakben som skyver mest fra i en sving, hvordan frambensseparasjonen ser ut i landingen, og hvor mange steg hunden trenger for å komme tilbake til maksfart. Det er uendelig med detaljer å få med seg, og det er lettere å få dem med seg i slow motion.

Jeg har sagt litt om gode hopp, hva så med de dårlige? Det er noen faresignaler du kan begynne å se etter: unødvendige ekstrasteg før sats før sats, høyt hode, konkav rygg (gyngehestfasong), anstrengt bakpart med tidlig opptrukne bakben, gjennomgående riv, unødvendig høye hopp, for tidlig satspunkt, og så videre. Det finnes mange variasjoner over temaet dårlige hopp. Hos noen hunder ser man først og fremst riv, mens hos andre ser man en gjennomgående anstrengthet, lav fart, eller rett og slett slitasjeskader.


Jeg tør ikke å gi en allmenn oppskrift på treningsopplegg her i bloggen. Det har jeg onlinekurs til, og der får jeg fulgt opp deltakerne i flere måneder av gangen. Men jeg har likevel lyst til å inspirere deg som lurer litt på om hoppteknikk er noe du burde lære mer om, til å prøve deg litt frem med noen enkle øvelser. Derfor har jeg tenkt å dele litt om hvordan jeg liker å introdusere en ny hund til hoppteknikktrening!

Jeg har en sånn hund her hjemme nå - min åtte måneder gamle border collie-valp Smiley. Hun begynner å bli såpass moden i kroppen at jeg synes det er greit å introdusere henne for de første delene av hoppteknikktreningen. Det er et hovedkonsept jeg gjerne vil formidle tidlig i treningen: man kan hoppe på to hovedmåter.

a) Et langt hopp for rette linjer, gjerne kjennetegnet av tidlig satspunkt, utstrakte bakben,  en slak linje over hinderet, og sent landingspunkt.

Kuling hopper i rett linje på NM 2014. Foto: Christine Faltner. Gjengitt med tillatelse.

b) Et kort hopp for tighte svinger, hvor man legger inn flere ekstra steg foran hinderet, satser nært, vektforskyver kraftig i satsen, roterer i luften, og lander tett bak hinderet i en annen retning.

Kuling i en tight sving på VM2015. Foto: Guido Kuester. Gjengitt med tillatelse.

Selvføligelig finnes det en hel skala av grader mellom disse to ekstremene, og det finnes øvelser for en lang rekke detaljer og variasjoner. Men det er altså ved disse to ytterlighetene at jeg starter. Her demonstrerer Kuling noen varianter av satspunkt og stil over hinder, når han skal til ulike linjer etter hinderet:



Så, hva er de første øvelsene jeg introduserer unghunden for? Jo, det ene er en klassisk "grid" i rett linje, med behagelig stussavstand. For Smiley startet jeg med bumps (halve rør) som gir en naturlig introduksjon til å hoppe hinder, men uten å være risikabel å snuble i, lande på, rive, etc. En fin stussavstand å starte på med en largehund er 6 fot (og det er det Smiley gjør her). For en smallhund kan du starte med 3-4 fot (avhengig av hvor mye trøkk hunden har og hvor lange steg den naturlig vil ta) og 5 fot for en mediumhund. Du kan bruke dine egne føtter, det er ikke veldig viktig at det blir likt som når jeg skritter det opp. Det viktige er at du følger med på hvordan hunden gjør det, og justerer deretter. I en slik grid med kort avstand er det ikke meningen å bygge opp høyden til noe mer enn maksimalt 20 cm for en largehund, det er ikke høyden det handler om!

Her er en av de første øktene som Smiley gjorde:

De aller fleste hoppteknikkøvelser er designet for at det skal føles bra å gjøre dem riktig. Vi belønner derfor uansett, og lar hunden kjenne på bevegelsene sine. Vi justerer øvelsen heller enn å gå inn og be hunden endre noe på andre måter. I de aller fleste øvelser løper hunden mot en utlagt belønning. Det hjelper den med fokus og form (hodet ned, fokus frem). Men det er ikke alltid at belønningen ligger rett frem!

Her er noen eksempler på oppsett, det første for rette linjer (variasjoner over balance grid) og det andre på slake svinger:

Fordi belønningen ikke alltid ligger rett frem, er det nyttig med noen grunnferdigheter. Smiley kan innta noen posisjoner frivillig (som for eksempel startposisjon mellom bena mine), hun kan vente på signal før hun starter, og hun kan komme tilbake med belønningen. Dette får treningen til å flyte, og sparer meg for masse tid og frustrasjon. En grunnferdighet til, som jeg er overrasket over at ikke flere bruker mer tid på, er å lære hunden å se på linjen. Når hunden min sitter på start og viser med blikket at den har forstått hva som er første hinder, kan jeg forlate den med mye større trygghet, og har mer frihet til å plassere meg der jeg vil i banen før jeg starter. På samme måte vil jeg at hunden skal holde blikket frem på oppgavene sine på banen, selv om den har meg i øyekroken. Det er også en kjempefordel når vi trener hoppteknikk i sving, at hunden kan se frem på det første hinderet (hvor svingen gjerne starter) og dermed ta blikket fra belønningen som ligger i slutten av øvelsen.

Jeg lærer inn dette ved å først belønne at hunden ser på belønningen, overfører det til belønning bak hinder, og deretter til hinder uten belønning bak. Her viser Kuling en kortversjon av innlæringen:


Så over til det andre hovedkonseptet: korte hopp for tighte svinger. Smileys første instruksjon til dette konseptet går gjennom multiwraps. Kjært barn har mange navn! Jeg bruker "multiwraps" som samlebegrep for en øvelse som finnes i uendelig mange utgaver og variasjoner. Kort sagt handler det om å ta flere runder rundt et objekt. Jeg starter først med å wrappe en pinne med rørisolasjon på (ikke en vanlig pinne uten noe på, det blir for likt hjørnepinnene på lengden, og dem vil jeg ikke lære hunden min å wrappe én og en!), og overfører deretter kunnskapen til andre objekter, som trafikkjegler og hinderstøtter.

Multiwraps har mange fordeler, i tillegg til teknikktrening av svinger bruker jeg det til å lære inn handling, til å proofe at hunden svinger tight i en bane senere i livet (hvis hunden leverer en dårlig sving kan jeg be den om å repetere det til den har tightet inn linjen sin), og så videre. Smiley har kommet til det punktet hvor jeg legger til en bump på hinderet slik at det blir et lite hopp midt i wrappen:


Jeg kommer til å fortsette å utfordre Smiley ukentlig. Men dette er ikke trening vi gjør veldig mye av enda, hun er ung og uferdig, og jeg er ikke fan av å slite på en ung hundekropp ved å repetere belastende øvelser tidlig i livet. Jeg satser på kvalitet fremfor kvantitet i treningen!

Det neste Smiley kommer til å gjøre i grids er å få sine første møter med pinner på hindrene, begynne å pusle med slake svinger og lesing av mindre selvsagte linjer, og å justere steglengden sin mellom stor selvtillit på maks stussavstand, og å korte ned steglengden litt der hvor hun trenger flere steg. Hun skal få lære å lese avstander, bedømme høyder, og skifte galopp.

I multiwrapsene kommer jeg ikke til å øke høyden med det første. Jeg kommer derimot til å jobbe med selvstendighet, presisjon og timing - det som gir meg frihet til å stikke videre i banen mens hunden fullfører den oppgaven den har fått. Jeg kommer også til å introdusere henne for noen spesifikke øvelser for satspunkt og rotasjon, hvor vi isolerer de elementene for seg selv, og gjør det enkelt for henne å forstå hva svingsignalene betyr.


Har du lyst til å bli med meg videre på den reisen? Jeg starter ny runde av det etterspurte hoppteknikk-kurset online 1. november! I tillegg til alt som har vært med i kurset tidligere, får man denne gangen følge Smileys trening. Jeg kommer til å legge ut filmer, tanker og utfordringer vi møter på veien. Send meg en mail hvis du er interessert! ingerid.klaveness@gmail.com