14 September 2017

Smileys første spor

Smiley får lov til å spore litt nå - det åpner en ny verden av muligheter til alternativ trening.

Jeg la hennes aller første spor i går, noen hundre meter rundt tomten vår gjennom skogen, over bekken, opp en liten steinur, langsmed jordekanten og over agilitybanen. Det fikk ligge en time, og hun bare gikk det som hun aldri har gjort noe annet! Første gangen jeg har sporet med ny hund har alltid vært litt halvforvirret, med fine elementer og en del ikke fullt så fint. Å se henne bare plukke sporet og gå rolig og metodisk i halvslakk line var veldig gøy!

I dag la jeg et lengre spor, tvers over jordet, langsmed kanten og tvers over tilbake. Det fikk ligge i to timer og var vanskeligere for henne. Jeg tror noe av det som gjorde det vanskelig var at vi hadde litt sidevind, slik at lukten flytter seg sideveis fra der jeg vet at jeg har gått. Jeg er nøye med å merke så jeg vet eksakt hvor jeg har gått, for jeg vil ha en rolig og presis hund heller enn fart og spenning. Jeg skal passe på vindretningen neste gang, men tror to timer liggetid er ganske passelig for henne nå.



Stavanger og KystCup

Jeg kombinerte noen kurskvelder med stevnetur til Stavanger forrige uke. Veldig hyggelig å tilbringe tid med både nye og gamle venner, og et knippe sporty elever! Dessuten suksess på konkurransebanen - Kuling vant begge klassene sine på lørdag og Bris tok hoppcert på søndagen!





På tirsdag grep vi sjansen til å treningskonkurrere på Kystcupen i Bamble, mest fordi jeg skal låne Ville på offisiell konkurranse på søndag og gjerne vil samkjøre meg litt med henne på forhånd. Kuling vant åpenklassene og snek seg inn på andreplass på sammenlagtlisten selv om han bare fikk deltatt på én av fire cupkvelder. Jeg begynner å bli bortskjemt med ham nå, han bare hamrer inn løp etter løp, forutsigbart og fint og fort og lekkert. Jeg gjør mitt beste for å nyte det, sette pris på lønnen for strevet og ikke bli så godt vandt at jeg slutter å sette pris på det. Det er en fantastisk følelse å gå inn på banen og være ett med hunden sin. Et team, ikke en hund og en person.

Ville var en rå liten mus som gjorde nesten nøyaktig som hun fikk beskjed om, jeg må bare klare å justere handlingen min bedre til henne. Det var rart å kjenne på nybegynnernervene igjen - usikkerheten på briefing når jeg skal planlegge for en hund jeg ikke kjenner så godt! Med Kuling vet jeg så mye, jeg kjenner akkurat hvilken informasjon han trenger og hvordan han kommer til å reagere på den. Med Ville er jeg usikker og upresis, men det skal bli gøy å prøve oss i praksis på et større stevne på søndag!


Smiley fikk øve på å sitte på start - og det gjorde hun med glans. Stjernene i øynene hennes da hun trodde hun skulle få løpe agility igjen gjorde meg både trist og glad. Jeg håper virkelig at ting går riktig vei for henne nå!

03 September 2017

Oppvarming for agilityhunder

Jeg er glad for at dette tas opp i agilitymiljøet igjen! Vi trenger en holdningsendring i de brede lag, bevisstgjøring og at det legges til rette for å være nøye med å varme opp og gå ned hunden. Ikke bare på konkurranser, men på trening også.

Jeg snakker om det på alle kurs jeg har, setter opp små grupper så man kan holde hunden varm mellom øktene og heller ha pause og observere de andre gruppene mer aktivt - og jeg starter ikke første ekvipasje før de har rukket å varme opp etter briefing og pauser selv om det koster verdifull kurstid! Jeg håper at mange andre instruktører gjør det samme - et sted må jo god praksis læres og prøves, og jeg synes dette er like viktig som alt det de kanskje mer forventer å lære på et kurs.

Da vi laget e-bok for WAO-laget 2017 skrev jeg en artikkel om oppvarming. Jeg forsøkte å faktasjekke og justere mine egne tanker opp mot aktuell forskning, og fikk verdifull korrekturhjelp av Anne Linn som ikke bare var lagkamerat men også er lege og tidligere håndballspiller på høyt nivå. Jeg tror dermed at innholdet i artikkelen bør stemme ganske godt med virkeligheten, og håper at det å dele den gratis kan være et konstruktivt innspill i diskusjonen. Klikk på bildene for å forstørre dem, så blir det lettere å lese teksten:

31 August 2017

Smileys skulder er behandlet med PRP/ACP

På tirsdag var vi igjen på Din Dyreklinikk i Sandefjord, hos Thomas Sissener. Det var to grunner til besøket: kontroll av skulderen to måneder etter skaden, og injeksjon med PRP.

Kontrollen var jeg i utgangspunktet litt pessimistisk til, jeg synes hun virker stiv når hun reiser seg for å gå en runde rundt rommet iblant, selv om hun ikke viser noe på tur eller etter aktivitet. "Tur" er kanskje å overdrive, det lengste hun har gått de siste månedene var tre kilometer i bånd og stort sett er det mye kortere lufteturer hun beveger seg på. Men uansett: Thomas kunne ikke se noe halting da vi mønstret henne utenfor klinikken, og vi fant ikke noe mer foruroligende enn at hun misliker strekk og ekstrem bøy av høyre skulder, i tillegg til at hun er øm når man presser akkurat der hvor vi vet at skaden sitter. Med andre ord går det fortsatt riktig vei!

PRP, eller platerikt plasma, handler veldig forenklet om å injisere hennes egne blodplater akkurat der hvor de kan gjøre nytte ved å være med på å reparere skaden. PRP-injeksjoner brukes blant annet i humanmedisin på muskel- og skjelettlidelser, idretsskader osv, og selv om det er omdiskutert om det egentlig virker, har jeg inntrykk av at det er en godt utprøvd behandling med få bivirkninger. Smiley risikerer altså ikke noe særlig på at jeg gjennomfører dette, og det er godt mulig at det vil hjelpe til med helingen. Hvis du vil lese en ganske skeptisk artikkel fra en pålitelig kilde, kan du klikke her: http://tidsskriftet.no/2015/05/kommentar-og-debatt/klinisk-nytte-av-plateberiket-plasma

Smiley "sov" gjennom behandlingen, for å slippe å oppleve stikkene og for at hun skulle ligge helt stille. Hun lå dessuten også på en avansert varmematte, en "hot dog" (http://vetwarming.com/) som passet på at hun ikke ble kald. Det ble tatt ut 15 ml blod fra halsen hennes:


Blodet ble sentrifugert i en spesialsentrifuge (ACP-system). Ut kom 1,5 ml - altså en tidel av det blodet som ble høstet, plasma med høy konsentrasjon av blant annet blodplater.

Den halvannen milliliteren ble satt inn igjen i skulderen hennes - ca 0,8 ml inni den senen som er skadet (supraspinatus) og resten bak den, altså mellom senen og leddkapselen om jeg forstår anatomien riktig. Ha et lite legmannsfilter på når du leser min gjenfortelling - jeg kan jo ha misforstått noe.

Den første kvelden var Smiley for det første sliten og i bakrus, men også tydelig halt. Dette er normalt. De to siste dagene har jeg derimot ikke sett noen nevneverdig halting, og med unntak av at hun har påbegynt løpetid vil hun nok hilse og si at livet hennes har vært dørgende kjedelig. Hun skal nemlig ta det ekstra med ro en ukes tid - og om en uke er det tid for ny PRP-runde. Da er jeg i Stavanger for å instruere, men Sigurd ordner levering og henting, og jeg er trygg på at hun er i gode hender på Din Dyreklinikk!



20 August 2017

Nøkkelsøk dag tre: det går unna!

Jeg er faktisk litt imponert over hvor mye Smiley har lært på tre dager med et par økter hver. Men så vet jeg jo med meg selv at jeg stort sett alltid blir dypt imponert hver gang det handler om hund og nesearbeid.

Nå få hun noen dagers pause, men jeg gleder meg til fortsettelsen!

19 August 2017

Smiley søker etter nøkler i glass og rist

Vi har utviklet spesialsøket litt videre i dag. Markeringene er ikke perfekte, vi har litt slikking og tjuvmarkeringer å trene vekk. Det som er gøy å se, er at hun helt klart har begynt å lete! Vi leter etter en nøkkel nå i stedet for en tepose, fordi teposen lukter alt for mye og gjør henne unøyaktig.

Jeg startet nøkkelsøket med å la henne frysmarkere direkte på nøkkelen, deretter rett på glasset med nøkkelen i, og så satte jeg glasset sammen med tre tomme glass. Jeg har ikke begynt å legge på forstyrrelser i de andre glassene enda:


Vi har også begynt med minisøk. Det er oftest enklest å gjøre i en skuff eller annen grunn beholder full av sand som man kan grave ned preapratet i, men siden Smiley ikke har særlig fine markeringer enda vil jeg starte med noe hun ikke kan rote i med snuten eller labbene. Jeg prøvde med en tepose under risten i går siden hun hadde søkt etter te i boks fra før, men det ble bare rot. Jeg tror rett og slett at det ble så enkelt at det ble vanskelig - det luktet for mye under hele risten. Med nøkkel ble det mye mer ryddig, og jeg liker det jeg ser :D

I denne filmen forsøker jeg også å forklare hva jeg gjør, så du kan få være med i tankeprosessen min:




18 August 2017

Introduksjon til spesialsøk med Smiley

Siden Smiley har skadet skulderen og må ta det rolig i lang tid fremover, har jeg noen nye utfordringer å bite i når det gjelder å aktivisere henne på tilstrekkelig skånsomme (men slitsomme) måter. For at hun skal ha det godt trenger hun å jobbe, men det er få ting hun kan få gjøre uten å belaste skulderen. 
Smiley på seilferie - med spesialsydd fatle til redningsvesten.

Hun er en ekstremt aktiv hund, som lett legger til seg uvaner - eksempelvis pådro vi oss et kjempeproblem da hun skulle være i ro for bakbensskaden i fjor sommer; hun begynte å springe manisk i sirkler. Det sliter vi fortsatt mye med i hverdagen. Det lyder kanskje bagatellmessig, men når hunden galopperer rundt og rundt på stuegulvet eller utendørs så fort den ikke er under kontroll (bur, beskjed om å ligge stille, eller på annen måte "på jobb") blir det problematisk på langt flere nivåer enn jeg tror det er lett å forestille deg når du ikke har sett det i praksis. Én ting er stresset det påfører alle oss rundt henne, de dype veiene hun lager i plenen og at hun sparker stueteppet veggimellom, men hun belaster også sin egen kropp og psyke på en uakseptabel måte.

Dagens innlegg skal ikke handle om springe i sirkler-problemet og hvordan vi jobber med det, men jeg tar det med som en illustrasjon på hvorfor jeg er ekstra varsom med Smiley når hun nå nok en gang er i en periode med begrenset aktivitet. Det er jo enklere å holde kontroll på problemadferd når man kan trene hunden trøtt, enn når den bobler over av overskuddsenergi.
Smiley i "køya si". Hun slapper bedre av i båten enn hjemme.

Siden hun er så ekstremt aktiv av seg - noe jeg forøvrig virkelig elsker i agilitytreningen så det er ikke bare en ulempe - kan jeg ikke uten videre trene vanlige triks og kroppskontrolløvelser med henne. Hvis jeg setter henne i en situasjon hvor hun skal tilby utvikling av ny adferd i stedet for å bare utføre tidligere innlærte adferder på signal, tilbyr hun alt for aktive adferder som kan provosere skulderskaden. Jeg må derfor tenke meg godt om før jeg trener henne, og begrense meg til å sette henne i situasjoner hvor hun ikke har særlig mye rom til å velge "feil".

Vi har trent litt lydighetsøvelser, blant annet en sped start på fri ved fot. Det kan hun gjøre med fatlen på, og jeg kan både belønne henne med godbiter og la henne henge i en leke uten at frambena berører bakken (dermed kan hun leke uten å bruke skulderen). Jeg er ikke spesielt motivert for lydighet som konkurranseform, men siden Smiley har et stort ressursforsvar og gjerne vil passe på meg mot alt hun oppfatter som trusler i hverdagen (eksempelvis passerende hunder) har jeg bruk for et solid sett med alternative adferder hun kan få beskjed om å utføre i stedet for å vokte meg. Der er fri ved fot (eller lineføring) et praktisk eksempel. Fotarbeid har dermed fått mesteparten av treningsfokuset mens vi har vært ute og seilt i sommer.

Jeg hadde en boks med saltbøsser og søkspreparater i kjelleren!
En annen ting, som jeg er mer motivert for, er å trene søk med henne. Jeg savner å ha en hund som kan finne igjen nøklene mine, for eksempel! Kuling er god på spor, men etter at Storm døde og Orkan flyttet ut, har jeg ingen trent spesialsøkshund som kan finne gjenstander, og jeg savner det! Jeg har ikke så mye bruk for narkotikahund eller søk etter kreftceller i utåndingsprøver i hverdagen, men det er jo mye annet en søkshund kan brukes til. Eksempelvis brukte vi flerfoldige timer over flere dager i sommer på å lete gjennom båten etter Sigurds mobiltelefon, før den til slutt dukket opp inne i en verktøykasse... En 30 fots seilbåt er ikke så stor, men det er veldig mange rare stuerom man kan snu opp-ned og inn-ut et antall ganger når det er noe man ikke finner! En veltrent hund kunne fikset det der på et par minutter.

Jeg hadde en boks i kjelleren med diverse gamle søkssaker som ville bli nyttige, men først trengte vi litt bygging og en hel del forberedende trening.

Klar for byggeprosjekt!

Starten på spesialsøksprosjektet var å lære henne frysmarkering.  Jeg foretrekker at hunden stopper opp og venter passivt og stille ved det den har funnet - det er enkelt å identifisere, og passer godt med den rolige og metodiske stilen jeg vil ha når vi søker. Dessuten er det en trygg markering - en hund som ikke bjeffer, krafser, biter, løfter osv vil ikke få i seg noe av et potensielt farlig stoff den søker etter - og det passer godt med Smileys hvileperiode. Som tenkt, så gjort, og vi begynte først med å shape frem markering mot hånden min.

Stativ til saltbøsser - så hun ikke skal slenge dem omkring i starten av innlæringen.

Jeg visste at det ville bli utfordrende å lære Smiley å fryse nesen mot objekter, litt fordi hun er aktiv av natur, men også fordi hun stort sett har trent aktive adferder rettet mot agility og ikke har noe særlig reportoar av passive adferder som referansebase. Hun har blant annet trent nesedytter for feltadferd, en adferd som likner mye på frysmarkering med snuten. Der hvor jeg vil ha nesedyttene aktive, heftige, engasjerte og utålmodige vil jeg ha frysmarkeringen rolig, metodisk og tålmodig. Den rake motsetningen, og det å få henne til å tilby svakt trykk med snuten mot håndbaken min uten slikking, biting, skriking, dytting, labber og så videre, tok ganske mange treningsøkter og ekstremt mange godbiter!
Først ut: en boks med kamillete!

Med et par sekunders frysmarkering på reportoaret, var det ikke vanskelig å plukke frem gamle minner fra tiden på HundCampus og overføre markeringen til saltbøsse. Denne lille filmen er et sammenklipp av en rekke korte økter. Mellom hver økt på kanskje et minutt får hun hvile, sitte rolig og spise godbiter for å vise selvkontroll og konsentrert modus. Legg merke til hvor rolig hun jobber! Kanskje det aller viktigste og vanskeligste for oss nå - hun tilbyr forholdsvis få alternative adferder, og viser nesten ingen frustrasjon. Metodisk og nøyaktig søk er et stykke unna, men riktig modus er det første steget!


MR av Smileys skulder

Mens Smiley ble godt tatt vare på hos VetScan sørget Tone Cecilie for at jeg fikk iskrem og sightseeing. 


MR-rapporten forteller at det er supraspinatus Smiley har skadet - og vi er enig med veterinæren om at det var riktig valg å la være å operere. Vi har langvarig hvile og rehabilitering foran oss, men utsiktene til at hun kan bli helt frisk ser stadig lysere ut! 









 Vi skal tilbake til Din Dyreklinikk i Sandefjord om en ukes tid, legge en plan for rehab, og sannsynligvis sette en PRP-injeksjon (plateberiket plasma, som kan påskynde helingsprosessen). 




 

21 July 2017

Smiley slapp å operere i dag!

Dagens veterinærbesøk gikk bedre enn jeg våget å håpe på! Smiley er så mye bedre etter to uker med fatle og veldig begrenset aktivitet, at hun slapp å operere i dag!


Vi er ikke på trygg grunn enda, og kan uansett se frem til månedsvis med ro, rehab og opptrening. Men det at hun er så mye bedre er uventet og uvanlig ved MSS/MSI-diagnose, og det at vi nå kan utsette operasjonen eller kanskje slippe å operere i det hele tatt, er fantastisk! Det neste vi gjør er MR, for å få nærmere svar på hvilke deler i skulderen som er skadet, og forhåpentlig kunne bekrefte at hun er i ferd med å reparere dem helt selv.

Nå er smilet med Sigurd på jobb resten av dagen, for der er hun roligere enn hjemme. Det er nemlig ikke så lett å begrense aktiviteten for en hund som gjerne kan stå og snurre og sprette i timesvis, både i grind og i bånd. Jeg har noen ideer til alternativ aktivisering, men hvis du har noen supertips kan du gjerne komme med dem!

Jeg vil også benytte sjansen til å skryte av Thomas Sissener og Din Dyreklinikk i Sandefjord. Thomas er en av de dyktigste veterinærene jeg har møtt, og selv om både han og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det ser ut inne i skulderleddet til Smiley og planen var å operere i dag, er han en av de som setter "above all, do no harm" høyt, og velger å ikke gå inn når det ser ut til å være bedre for hunden at vi lar være.

20 July 2017

Ville har påbegynt sitt RC-prosjekt!

Det har lenge vært planen at Ville skulle lære RC, men etter litt løping med Silvia-stil da hun var ca 8 mnd, har vi ikke hatt tid til å ta skikkelig tak i det. I går begynte jeg, og sånn ser det ut nå:


Daniacup 2017

Daniacup 2017 ga mersmak! Jeg har aldri vært på ukesstevne i Danmark før, men håper at vi kan gjøre det flere ganger. 

En innholdsrik ferieform! Bra vær, fantastiske baner, kos på camping med Sigurd, venner og konkurrenter - og utrolig mye gøy på banen med Kuling. Vi har til og med med oss medalje hjem! Det er ikke bare-bare med opptil 280 startende i klassene våre. 

Jeg er stolt og glad og takknemlig for å igjen ha fått sjansen til å gi alt på banen med min firbente bestevenn og lagkamerat. For det er når vi to er på lag, når det er oss mot banen, når vi er to individer med et mål sammen, når vi gir ALT vi har å gi - at flyten innfinner seg. Kuling er kul! 

Sigurd og Ville gjorde det også bra, jeg deler litt filmer under (masse mer å hente på youtube):















07 July 2017

Smiley skal operere skulderen

Da fant vi årsaken til haltingen. Smiley har fått samme diagnose som Susan Garretts Swagger nylig har fått mye omtale for: Medial Shoulder Instability (MSI).

Neste fredag, 21. juli, fyller hun 18 måneder og er gammel nok til å ha lov til å konkurrere agility. Det skal vi ikke gjøre, vi skal derimot etter all sannsynlighet operere skulderen. Jeg er på en måte knust, på en annen måte håpefull. 

Hun takler livet med skinne som begrenser bevegelsesfriheten for skulderen godt, men likevel blir jeg veldig trist av å se henne stå på den nye agilitybanen som hun ikke får bruke...


04 July 2017

Kursplan, høst 2017

Gresset gror, banen nærmer seg klar, og vi har gleden av å invitere til de aller første kursene hjemme på Emmerød! Jeg har også lagt ut noen etterspurte onlinekurs. Mer informasjon under fanen "kurs" i menyen. Førstemann til mølla - og velkommen til oss :)




28 June 2017

Syvåringen som fikk bestemme sin egen bursdagsfeiring

Kuling fyller syv år i dag! Eller "phyv ål" om han skulle sagt det selv... Syv lange og korte år fulle av kjærlighet, bekymringer, eventyr og håp om mange flere. Han er en fantastisk spesiell liten hund, og sammen kan vi noen ganger skape den flyten som er så magisk at vi igjen og igjen oppsøker agilitybaner omkring i verden for å jakte mer.  Jakte flyt. Men det var ikke egentlig agility dette innlegget skulle handle om.

I kveld fikk nemlig Kuling velge sin egen bursdagssykkeltur, og han overrasket oss stort! Etter å ha tilbragt ettermiddagen i hagen med en rådyrskrott, tok vi en liten runde i solnedgangen. Vi lot Kuling bestemme hvor vi skulle dra. Det ble rett frem i det første krysset (og allerede der var jeg overrasket, venstre går til skogen og høyre går til hundeklubben, rett frem går ingen interessante steder, trodde jeg), til høyre etter den nedlagte kornifabrikken, over jernbanen på en liten gangbro, rett over parkeingsplassen og straka vegen til døren på matbutikken!

Jeg visste ikke engang at Kuling ante hvor matbutikken er, dit drar vi vanligvis i bil og hundene pleier ikke å være med - ei heller den ruten han valgte i dag med gangbroen. Inn på Kiwi fikk han ikke lov til å gå, så vi ventet utenfor mens Sigurd handlet det han antok at Kuling mente vi manglet - bursdagskarbonadekaker! Etter å ha gitt Sigurd en stor klem og slafset i seg en karbonade, trakk han oss rett hjem igjen i en forrykende fart - han hadde visst utrettet akkurat det han ville.

Vi bare måper. Og noterer at hvis han stikker av hjemmefra, er Kiwi det første stedet vi bør lete!


22 June 2017

Halte-lotta :(

Smiley var halt på venstre fram for to uker siden. To turer til veterinær, god bedring, og nå hadde jeg endelig tenkt å begynne å trene henne litt igjen. I dag er hun brått skikkelig halt på høyre fram. Jeg orker ikke. Uten at jeg har noe valg. Når man får den der perfekte, fantastiske hunden med den nydelige hoppteknikken og det seriøse engasjementet - som elsker å trene, som vil forstå, og som har selvkontrollen innebygget... Kan den ikke bare være frisk?

20 June 2017

Trønderhælg, roadtrip og landslagsuttak

Jeg kom hjem fra trøndelagsroadtrip og uttaksstevne sent i går kveld. Hvis vi skal forenkle det veldig er jeg stolt av Kuling, skuffet over at vi bare fikk vært med på halvparten av uttaket (siden KG valgte å legge det første uttaksstevnet til samme helg som WAO), men likevel glad for de valgene jeg har tatt. WAO var verdt det. Kuling var bra. Jeg var bra. Hvis vi hadde prestert like godt i åtte løp i stedet for fire (det er jo høyst hypotetisk men likevel godt å se), ville vi vært på andreplass i uttaket og dermed hatt en plass til både Nordisk og VM, individuelt og lag. Men sånn gikk det ikke - vi endte på 13. plass og uten å ha oppfylt stabilitetskravet.

Vi fikk ikke med oss første helg av uttaket, og sto med null poeng og dårlige sjanser etter løp 1-4. Å likevel prøve er kanskje galskap, men når man gjør det til en hyggelig roadtrip med en god venninne kan det likevel regnes som bra prioritering av tid, krefter og penger. Det var en bra tur!

Lørdag (løp 5 og 6 i uttaket) gikk vi 100% feilfritt og spratt opp fra bunnen av listen. Feilfrie løp, jubel og god følelse. Vi var nær på søndag også (løp 7 og 8), og det vi egentlig røk på var at jeg valgte å forsøke å rette opp Kulings linje til mønet i stedet for å sikre at han valgte riktig i diskrimineringen. Men på en måte er det valget jeg tok der og da, egentlig det jeg er mest fornøyd med av alt. Jeg har sagt det mange ganger før, men jeg er altså ikke særlig glad i baner hvor det kommer et linjevalg før felthinder hvor det ene valget er tryggere for hunden, men det andre valget er langt enklere å handle. Slike var det to av i denne banen, og selv om jeg forsøkte å handle Kuling til den trygge vinkelen før mønet, kom han motsatt vei rundt hinderet og endte på den dårlige approachen. Jeg er glad for at instinktet mitt var fokus på å gi ham en trygg oppgang, ikke på å la være å diske.

I sånne situasjoner har man ikke tid til å tenke. Man handler på refleks. Om jeg hadde tatt sjansen på å sende ham rett på mønet fra der vi var, hadde det antakelig gått bra, og vi hadde oppfylt stabilitetskravet og i det minste vært med til nordisk. Men jeg tok ikke sjansen på å gi ham en risikabel oppgang på mønet, og det er innerst inne en veldig god følelse: refleksene mine handler først og fremst om hunden, selv i et løp som virkelig teller. Refleksen min resulterte i disk, men lavere risiko for Kuling.

Hvorfor er det akkurat dette jeg velger å trekke frem i et blogginnlegg som kunne handlet om mye annet? Jo - det er akkurat dette jeg har slitt sånn med. At konkurranseinstinktet forandrer meg i de løpene som teller, endrer prioriteringene mine, gjør meg skuffet over resultat selv om prestasjonen var bra. Det å gå i mål etter et godt løp, se resultatet og devaluere løpet til noe annet enn hvor godt det faktisk var, er en svakhet jeg har kjempet mot.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil komme dit at dette kommer gratis - før hvert løp jobber jeg med meg selv både skriftlig, muntlig og i tankene. Jeg har faste oppsett hvor hvordan jeg skal planlegge briefing og målsetninger. Alt for å sørge for at tankene mine er der jeg vil ha dem. Jeg vil ha dem på glede og prestasjon, ikke resultat. Jeg vil kjenne at VI ER BRA uansett om vi presterer bra. Og enda vanskeligere: jeg vil kjenne at vi er bra selv om noen andre er bedre. At ikke andres prestasjoner forandrer hvem vi er og hva vi presterer.

Bevisste valg er én ting, reflekser er en annen. Og det å oppdage i mål at refleksen for å sørge for at Kuling fikk en tryggest mulig oppgang til mønet var sterkere enn refleksen for å unngå å diske, det betyr at jeg har kommet et godt stykke på min vei.

Kanskje en merkelig detalj å forklare så grundig når vi gikk feilfrie løp, tok gode poeng, og nesten klarte en plass i troppen selv om vi bare fikk med oss halve uttaket. Men jeg fikk et innfall om å gi dere innblikk i hvilke mentale demoner de fleste av oss kjemper med når det ser ut som vi egentlig bare kjemper for å holde oss på bena og forklare hunden veien. Vi har alle forskjellige måter å håndtere press, nerver og det brennende ønsket om å være best. Dette er en liten del av mitt.

Her er det løpet hvor håp i hengende snøre røk, falt i bakken og knuste. Men som gjorde meg rørt til tårer over hvor langt jeg har kommet mentalt. Det viktigste løpet for meg denne helgen:



Kanskje skal vi til VM igjen neste år, kanskje skal vi det ikke. Det jeg faktisk ønsker meg aller mest akkurat nå, er å ikke bry meg så innmari. Å uten anstrengelse klare å glede meg udelt over at Norge sender en god tropp, og la meg røre til tårer for de flinke vennene som fikk det til.

NM 2017

Det har gått i ett de siste ukene, nå føles det også egentlig som jeg bare såvidt er hjemom - et par dager til å ta igjen det jeg har utsatt før jeg reiser avgårde igjen. På godt og vondt, jeg elsker at helsen holder til å være ute og oppleve livet fra flere sider nå, men jeg kjenner i både muskler, ledd og tankevirksomhet at jeg er på grensen til så sliten at det ikke er en god idé å oppfylle forventninger. Jeg putter inn hviletid i kalenderen og prøver å holde meg flytende. Pakker ikke ut, vasker ikke gulvet, men blir ikke gal av rotet og husker på å nyte sommervarmen som akkurat i dag siver inn gjennom verandadøren. Livet er en balansegang for oss alle sammen, og jeg er glad for at jeg er bevisst på hva jeg tross alt tjener på å ofre noen andre ting :)

NM er allerede halvannen uke siden, men en av de mange tingene som fikk vike for hviletid, var å oppdatere bloggen. Det gikk egentlig bra. Jeg er egentlig imponert. Både Bris og Kuling tok individuell finaleplass, og både Bris og Kuling tok gode plasseringer sammenlagt. 6. plass for Kulings del.

På den ene siden er det småsurt når gullet glipper med så små marginer, men om man snur litt på det, betyr stang-ut at man faktisk var så nær målet at man klarte å treffe stangen! For en som har begått skivebom med både dartpil og pistol, er det å tross alt være inne på måltavlen egentlig en herlig følelse. Fy flate, så godt vi kan prestere når vi er på topp!


02 June 2017

Smiley på blåbærtur (feat. Alf Prøysen)

Jeg klarte ikke å dy meg i låtvalget til denne filmen ;)
Takk til Oslo og Omegn Dressurklubb (OODK) for fin kveld og bra premier!



Så hvordan er det å begi seg ut på nye baner med Smilet? PÅ banen er hun en drøm. Samlet, fokusert, opptatt av å gjøre riktig, og magisk enkel å handle (det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å si om en 16 måneder gammel border collie). På vei til og fra banen derimot, er hun ikke fullt så bra. Hun har et enormt ressursforsvar og behov for å passe på meg, så forbruket av godbiter er høyt, og jeg klarer ikke helt å hindre henne i å frese til høyre og venstre selv om jeg prøver. Vi har et stykke igjen å gå før jeg kan slappe av og la henne rusle i slakt bånd rundt på stevneplassene, men jeg tror vi kommer dit. Hun er tross alt ikke særlig redd, og jeg håper jeg kan formidle til henne at jeg er ganske god til å passe på meg selv :p

Blåbærkonkurranser og besøk på andre stevner er et veldig viktig skritt for oss akkurat nå, fordi det bare er der hun viser disse dårlige sidene. På trening kjenner hun de fleste godt nok til at hun ikke føler behov for å frese til dem. Vi trenger dermed å oppsøke vanskeligere miljø for å få trent på det. Å samtidig få en bekreftelse på at vi er på vei i riktig retning i resten av agilitytreningen er en fin bonus, men ikke det vi egentlig trenger mest. Så for oss er blåbær veldig gøy på banen, men krevende miljøtrening på siden. Både jeg og Smilet var skikkelig slitne da vi kjørte hjem i går kveld...



29 May 2017

Smiley-slalåm, episode 10 (og litt bonus-RC)

Det har tatt tid, dette med å lære Smiley slalåm. Hovedsakelig fordi Kuling har fått hovedparten av treningsfokuset nå i den mest intense uttaks- og mesterskapssesongen, men også fordi jeg ikke føler noen hast og har vi har jobbet med RC parallelt.

Hun har nå ingen problemer med forståelsen for rett slalåm, så vi gjør noen økter på det innimellom. Men det er lett å se at teknikken er krevende for henne enda (vi har virkelig ikke trent mye slalåm siden sist jeg la ut film, selv om det er over en måned siden). Kveldens økt gikk på å finne en litt skjevt satt inngang når man kommer fra rett tunnel, uavhengig av hvilken side av tunnelen jeg befinner meg. Kuling sørger for at hun er vandt med forstyrrelser :p


De fleste øktene gjør vi på en smal allé. Både fordi det gjør teknikken lettere og belastningen mindre, men også fordi det umiddelbart føles bra å ha gått inn i inngangen riktig, og tilsvarende feil om hun kommer inn feil. I tillegg bruker jeg en "no reward marker"; jeg sier "oups" når hun bommer på inngangen. Dette varsler at hun ikke trenger å fullføre slalåmen før hun kommer tilbake for nytt forsøk, det vanker ingen belønning for det aktuelle forsøket siden noe har gått feil. Økten jeg filmet i kveld er egentlig ganske typisk. Vi starter helst med en enkel repetisjon, og øker utfordringene etter hvert som hun lykkes med de stegene jeg har tenkt meg. Fokus i denne økten lå på å springe forbi utgangen (og oppover, i motsatt retning av dit hun må for å fullføre slalåmen).


Tanken videre med slalåmen nå er å fortsette med nesten rett allé til jeg er happy med alle innganger uavhengig av hvor fort jeg løper, for deretter å proofe mer borte på hundeklubben hvor det er mer plass men ikke en allé som fungerer å sette såpass lukket (den fra agimet blir veldig ustabil når den er nesten rett), så det blir dermed på vanlig slalåm. Jeg har en liste med ulike slalåmoppsett jeg vil ha trent på (og fått til) før jeg synes slalåmen er konkurranseklar...

Vi lekte også en økt RC (running contacts) i kveld, en veldig fin økt på syv repetisjoner med syv solide treff. Jeg forsøker å jackpotte stil jeg liker, og er oppmerksom på at hun har litt tendens til overreach og fortsatt en ekkel tendens til å iblant holde det ene bakbenet oppunder kroppen på vei ned. Denne økten viser ikke så mye av akkurat det, og jeg er glad for å kunne jackpotte samtlige syv forsøk på en økt! Godt for selvfølelsen og fremtidstroen i prosjektet :D

WAO 2017

WAO. Wow. For et mesterskap. Det klaffet ikke helt for oss resultatmessig denne gangen (med en individuell 24. plass i Biathlon som beste for Kuling), men jeg sitter likevel igjen med følelsen av å ha vært med på noe stort. Dette var syvende året for World Agility Open Championships, og på de tre siste årene hvor vi har fått æren av å være med, merkes det godt at utviklingen går raskt. Veldig gøy med skjermer som viser hvem som er på banen, sammenlagtresutater og time to beat for den som går akkurat nå, osv.
Feiring i mål etter Biathlon-finale. Foto: Benedicte Kjørnæs Movik.


Foten er fortsatt ikke helt i orden, men den bar meg gjennom samtlige løp uten å kreve annet enn isposer, så jeg tror vi kaller det en suksess?
Det norske laget hadde forholdsvis høyt forbruk av isposer, uten at det la noen demper på stemningen.


Jeg er sliten men glad. Glad for å ha fått nyte enda flere store øyeblikk med Kuling. Glad for alle de takknemlige tilbakemeldingene fra lagkameratene. Det er verdt det å gjøre en organiseringsjobb når man blir satt pris på! Jeg fikk dessuten veldig god hjelp av å ha med en egen dedikert Team Manager som reiste uten hund, lege og ortoped, en med idretsskadekurs, og en helsefagarbeider. Godt å vite at vi hadde med kompetanse på flere områder om uhellet skulle være ute, og kunne konsentere meg om regler, tidspunkter og planer. Men om noen andre har lyst å ta over den stafettpinnen neste år så jeg kan fokusere fullt og helt på egne prestasjoner om jeg er så heldig å få være med, så gir jeg gjerne ansvaret videre til akkurat deg :)


Kuling gjorde mange gode løp, mange fine detaljer som jeg gleder meg til å studere nærmere når jeg får tid til å gå gjennom filmene i detalj, og han kjentes stort sett utrolig bra. Kunne stå og se på hunden før seg i slusen uten å koke over og miste fokus! Påskrudd, glad, forventningsfull og stjerner i øynene. Han fikk til og med bli med på åpningsseremoni for første gang. Tidligere har jeg spart ham for risikoen for å bli redd for tette situasjoner med mye lyd, men han hadde så mye overskuddsbobler da vi skulle gå til seremonien at jeg spontanbestemte meg for å la ham bli med. WAO-seremoniene er dessuten veldig korte, effektive og hundevennlige, strippet for lange taler som likevel overdøves av deltakere som kjeder seg. Det er mange ting FCI-VM har å lære av WAO! Han taklet det med glans, og trakk meg forventningsfullt gjennom arenaen etter båndet sitt!


Jeg er litt forundret over hvor mange slalåminnganger han bommet på, men ellers synes jeg bare at Kuling gjorde bra ting. At vi misset i Snooker, en gren hvor du må gå all-in og det er lett å ende med stang-ut, var kjipt men likevel ikke overraskende. Jeg prøvde å gå for høye poeng, og da var risikoen tilsvarende høy. Det var et bra plaster på såret å få hjelpe tre norske som hadde klart det jeg ikke fikk til, å kvalifisere seg til gamblers-finalen, med å legge strategier. Strategiene ble så bra! Jeg kunne sende tre klare utøvere inn på banen med en knallplan i lomma, og at to av tre til og med klarte å handle hundene sine gjennom den vanskeligste 20 poengs-gamblen var veldig kult! Jeg er så stolt av dere, og glad for å få være med dere på nerding!


Det aller heftigste løpet for egen del var kanskje biathlon-finalen. Jeg hadde med meg en femmer inn i finalen så jeg visste at jeg ikke hadde sjanse på sammenlagtseier, kunne senke skulderene og bare nyte. Det som føltes så bra, var at jeg ga alt. Vi fikk feltfeil, men en bedre tid på listen enn jeg hadde våget å håpe på. Jeg fikk også testet hvordan det er å bli stående på start i ti minutter før jeg fikk løpe! Ikke bare-bare å holde fokus, huske banen, ha kontroll på følelsene og ikke minst holde Kuling på riktig stressnivå i så mange lange minutter, og dermed en fantastisk følelse da vi endelig fikk starte løpet og det likevel føltes bra. Tjuvstart er ikke helt typisk Lu, men han hadde i alle fall ikke falt sammen av å stå lenge og vente. I samme slengen får jeg takke den norske gjengen som sang, heiet og underholdt under ventetiden ;)


Ville var med på mesterskap for første gang, og vi kunne merke utviklingen hennes fra løp til løp. I begynnelsen syntes hun slusene var ganske ekle, med fremmede folk som bar ting over hodet hennes tett på. I det siste løpet dro hun på i den farten vi vet hun har, og gjorde seg fortjent til en 9. plass i klassen selv om hun fikk med seg litt slalåmtrøbbel på kjøpet. Med litt klipping i filmen kan vi se at tiden hennes ville holdt til å sole seg på pallen med de største stjernene, og det er en herlig tanke å ha med seg for fremtiden!


Bris var først og fremst reserve, men fikk være med i pentathlon. Mest gøy å trekke frem er kanskje at hun ikke bommet på én eneste slalåm på alle sine fem løp! Det har i alle år vært det hinderet hun har trøblet mest med og likt dårligst, så den statistikken er en stor glede. Hun begynner å bli en gammel dame, men formen føles fin og hun er stort sett i godt humør og glad for å være med. En bra reserve, med andre ord.


Jeg kunne oppsummert på mange måter, men velger rett og slett å takke det norske laget. Takk for at dere ble med meg på eventyr, takk for fravær av bråk, tull og sure miner, takk for at dere var så snille og flinke! Og takk til Sigurd, min partner in crime, for at du kaster deg hodestups inn i agilitygalskapen og attpåtil gjør det med slik en fin figur. Jeg elsker deg!


En ekstra takk til Tone Cecilie, som brukte en ferieuke fra jobb på å holde oversikt, følge oss til start, og fikse små og store kriser som oppstod underveis. Det kommer en fellesfilm for laget etter hvert, men jeg venter på både innsending av materiale, og tid og ork til å klippe den til ;)
...og en takk til Camilla som passet Smiley hjemme i Norge, så hun slapp å reise så langt bare for å kjede seg. Det er gull å ha en hundepasser som man vet at ikke bare gir hundene minimum, men både trening og kjærlighet og spesialbehandling! Nå har jeg måttet love Smilet at det er lenge til jeg skal reise fra henne igjen. Jeg må bare finne ut om tre uker til FCI-uttak kvalifiserer som "lenge" eller om jeg må ta henne med dit....