04 August 2016

Hula og EO og straks seilferie!

Her går det unna. Livet flyr, som vanlig... Siden forrige blogginnlegg har vi renovert en garasje, vært på roadtrip til Hulahoppet og European Open, og pakket om alle sakene så vi straks er klare for noen ukers seilferie. Takket være snill hund- og husvakt skal vi bare ha med oss Bris og Smiley, jeg tror det blir fint med litt kvalitetstid og fokusert treningsinnsats på valphen. Hun er nemlig et skarpkantet energimonster for tiden - men heldigvis fortsatt ikke halt!

Kulings Hulahopp ble brått avbrutt av et kutt i poten, så vi fikk bare med oss to dager. Han gikk bra, satte flere feilfrie løp, men så kom han opp fra svømmetur med blødende pote. Der og da var jeg redd for at det ikke ble noen løp på oss på EO heller, men jeg bestemte meg for å reise, håpe, krysse fingre, og ta det som en tur.

Det ble løp! Ett av gangen, men til slutt fem! Invidivuell finale var det aller største kicket, vi ga alt vi hadde og litt til. Ikke langt fra at det kunne blitt feilfritt der også, men jeg kikket et lite øyeblikk på feil hinder og sånt har man ikke tid til... Likevel er jeg stolt av alt vi fikk til i den finalen, etter å ha sett store deler av verdenseliten slite med mange tings om vi fikk flyt på :)

Her er film fra finaleløpet (resten av løpene jeg har film av ligger på youtubekanelen min):


Tusen takk til den norske gjengen som gjorde dette til enda et hyggelig mesterskap! Arrangementet i seg selv var kritikkverdig, men den gode stemningen i den norske troppen satte alt det i skyggen av mye jubel :)

Jeg kunne egentlig skrevet veldig mye mer, om den mentale biten, om arrangementet, om turen, om opplevelsene. Men nå har jeg tenkt å gå offline noen uker, og jeg klarer ikke å vente! Jeg håper seilferie blir akkurat så deilig som jeg har planlagt...

20 June 2016

Sandefjord 2016

Kort oppsummert: wow! 7/8 løp feilfrie!

Kuling var en stjerne, som han så ofte er nå. Han nærmer seg seks år gammel, og alle de fine grunnferdighetene hans begynner å la seg sy sammen til en herlig helhet. Vi koste oss! :D

Det er vanskelig å velge favorittløp fra denne helgen, resten ligger som vanlig på youtube. Men her er et par smakebiter, i hvert fall:

AG3 søndag, med drømme-RC på bommen OG en solid stopp på vippa. Min kriteriekållis!!!


Hopp3 søndag:


Hopp 3 lørdag:


AG3 lørdag, det eneste løpet vi ikke gikk feilfritt, men nesten det morsomste. En skikkelig tricky bane, og vi satte alt det jeg trodde ville bli vanskelig. Derimot feilet jeg på en vinkel som burde vært enkel, og dro ham forbi et hinder. Bagatell, men resultatmessig avgjørende:


Bris gikk også kjempebra, og Ville slo Kuling på tid i tunnelcupen i et løp! Kuling satte i tillegg 4/4 tunnelcup-løp! Ny rekord. Film av dem ligger som nevnt på youtube, det er bare å gå inn og lete blant alt det andre, Villefilmer, Brisfilmer og diverse vennefilmer :)
www.youtube.com/ingeridklaveness

Landslagsbilde 2016

Årets bilde, tatt av Christine Faltner :)

19 June 2016

Onlinekurs: jeg tror ikke det blir noe i sommer

Jeg har fått noen spørsmål om jeg kommer til å forlenge eller åpne for nye runder av onlinekursene når juni er slutt og inneværende periode dermed er over. Jeg heller i retning av å si nei (du får prøve å overtale meg hvis du virkelig vil...).

Jeg har rett og slett lyst på litt ferie fra tankene om alt jeg og Smiley burde gjort men ikke kan, siden alle treningskreftene mine for tiden går med til å forsøke å sysselsette henne nok til at vi takler begrensningene som skaden gir. Fem måneder gammel border collie som ikke får lov til å løpe, det er en utfordring, kan jeg love ;)


17 June 2016

Hva skal jeg tenke om Smileys fremtid?

NB: hvis du vil ha den enkle forklaringen, kan du bla til forrige post, som ligger et hakk under denne. Denne posten blir rotete, med en blanding av mine egne tanker og ting jeg ikke helt forstår...

I går var vi på veterinærhøyskolen. Det ble tatt flere røntgenbilder (jeg tror hun har vippet over på 20-tallet nå), og gjort ultralyd av det høyre kneet hennes (ser ut som de har gjort det av venstre også, siden begge er barbert).

Noen utdrag fra journalen (med forbehold om at jeg forstår riktig, og copy+paster riktig - jeg er ikke ekspert, og prøver bare å forstå):


"EM: tar imot hunden og gjør en rask undersøkelse. Hunden er 2 grader halt HBB og er veldig rett i bakbein, særlig uttalt h side. Misliker palpasjon av gastrocnemius og fabellene, særlig på lateralsiden. Subjektivt noe fortykket rundt det rette patellarligamentet h side sammenlignet med venstre, men rtg viser ingen effusjon. For øvrig ingen funn, normal ROM i alle ledd HB."

Rapport fra røntgen:
"Conclusions:
* Irregular bone reaction/proliferation at the origin of the
gastrocnemius lateral belly on the lateral sesamoid (fabella).
Differentials may include: Gastrocnemius musculotendinopathy/ insertional tendinopathy. Less likely avulsion injury." 


Rapport fra ultralyd: 
-      " RT HIND – lateral stifle region
o   Normal joint space and lateral meniscus
o   Lateral fabella is irregular outlined
§  Hyperechoic structure close to lateral fabella causes acoustic shadowing
§  The origin of the lateral gastrocnemius muscle appeared hypo –to anechoic
·      The lateral muscle origin is subjectively thickened compared with the medial muscle belly and the contralateral leg.
§  The muscle fiberes appear heterogenous with hyperechoic areas adjacent to attachment site on the fabella
·      Findings may represent fibrosis

Ultrasonographic-diagnosis:
-       Fragmentation right lateral fabella
-       Suspected enthesopathy and injury to lateral gastrocnemius muscle origin.

Discussion:

The gastrocnemius muscle head is infiltrated by tendinous strands which is challenging when interpreting the ultrasonographic study hence clinical correlation and possible anesthesia of the affected area is advised. MRI is the modality of choice and is recommended to better evaluate the degree of injury."

Jeg henger meg opp i flere ting her:
  • Differentials may include: Gastrocnemius musculotendinopathy/ insertional tendinopathy. Less likely avulsion injury.
  • Fragmentation right lateral faella. Suspected enthesopathy and injury to lateral gastrocnemius muscle origin.
Sånn som jeg leser de to punktene, sier det første at det virker mindre sannsynlig at det er en avrivningsskade som er skyld i mineraliseringen, mens det andre angir mistanke om skade på den samme muskelen. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor de sier "fragmentation of fabella" som i mitt hode lyder som brudd, skade på fabellen (et lite ben som skal være der), mens det andre steder ser ut som de mener det er mineralisering (forkalkning) av muskel/senefestet som på ingen måte burde være der. 

Jeg har ikke selv sett røntgenbildene fra i går enda, men såvidt jeg forstår, finnes denne mineraliseringen kun på det høyre bakbenet, der hun har vondt, og det virker altså meget sannsynlig at den henger sammen med årsaken til smertene hennes.

Vi har heller ingen klar forklaring på hvorfor hun først haltet på venstre frambein. Det ble ikke gjort noen funn dengang da, og den haltingen forsvant av seg selv, og det er ingen funn å gjøre nå. Det at hun har haltet på flere ben har styrket mistanken om panosteitt, og det kan fortsatt ikke utelukkes helt at hun har eller har hatt det, selv om vi nå er sikre på at funnet bak høyre kne er en stor puslespillbrikke å legge merke til, og hovedproblemet vårt nå.

Jeg har også fått påpekt av en venninne som har lagt mer peiling enn jeg har selv, at strekkskader er uvanlig hos unge individer fordi de har åpne vekstskiver i bena, som normalt vil gjøre at benet ryker før muskelen ryker. 

Prognoser:
Dette er også ganske uklart. Jeg har fått opplest og vedtatt at jeg ikke må regne med at hun blir helt frisk. Så frisk at hun kan bli agilityhund, for eksempel. Men at jeg ikke må gi henne opp. Og at hun ganske sikkert kan bli en familiehund.

Men Smiley passer ikke som familiehund. Hun er en krevende valp. En av de mest krevende jeg har hatt. Hvis hun ikke får jobbe, sysselsetter hun seg selv. Hun vokter ting, hun kjefter på andre hunder, hun var på nippet til å bite et barn her om dagen (jeg måtte løfte henne vekk fra hele situasjonen, som i seg selv var aldeles udramatisk), hun gjeter biler, sykler, spader, vannslanger - og hun gnager på møbler.

Jeg prøver ikke å klage over henne, jeg digger henne faktisk! Men jeg klarer ikke å se for meg hvordan noen som ønsker seg en familiehund skulle klare å håndtere det kaliberet Smiley er. Og hvordan noen som ikke har erfaring og ambisjoner om å trene hund, skulle kunne klare å trene henne og sysselsette henne godt nok til at hun blir en balansert og avslappet voksen hund, hvis det blir slik at hun ikke kan ha en fysisk krevende jobb.

Det jeg prøver å få frem, er at jeg ikke ser noe godt alternativ for Smiley, hvis hun ikke blir frisk. Hun må bare bli frisk. Så vi prøver alt vi kan prøve.

Jeg har også fått mange eksempler på at hunder med tilsvarende problem har blitt helt friske. Så det er ikke utelukket at dette går bra. Det er bare veldig uklart enda.

09 June 2016

Smileys halting, juni 2016

Jeg er ikke sikker på om jeg har nevnt det i bloggen, men kort fortalt ble Smiley halt da vi var i Arendal i april. Den siste halvannen måneden har hun med ujevne mellomrom vært halt etter hvile, spesielt tilknyttet dager hvor hun har fått løpe. Jeg har begrenset aktiviteten hennes litt, vært en tur hos vanlig veterinær, og prøvd å ha is i magen. Men isen tok slutt. På tirsdag var vi hos spesialist.

Hun har fått konstatert både tendens til Panosteitt (rørknokkelbetennelse, populært knyttet til såkalte "voksesmerter"), og en forkalkning rundt et muskelfeste bak høyre kne. Altså det øvre festet til Gastrocnemius (wikilink).

Vi kan ikke si sikkert hvorfor, men det virker sannsynlig at forkalkningen skyldes en delvis avrivningsskade i det muskelfestet. Behandlingen går foreløpig på ro (lettere sagt enn gjort med en fire måneder gammel valp!), betennelsesdempende og fysioterapi.

Prognosene hennes har jeg egentlig veldig lite peiling på. Det bekymrer meg, og både veterinær og fysioterapeut har gjort det veldig klart at det ikke er sikkert at dette kommer til å bli bra. Jeg orker ikke å tenke tanken på at jeg kanskje må begynne å lete etter drømmevalpen på nytt, for Smiley er så bra på alle andre måter enn akkurat dette med haltingen. Hun er glad, trygg, intens, har stor selvtillit, og et herlig smil. Dessuten har vi fått konstatert (gjennom et stort antall røtngenbilder) at resten av kroppen hennes ser veldig bra ut.

For tiden går pengene til veterinær og fysioterapi, og kreftene til å hindre henne i å bruke sofaen som velodrom... Hun har fått en egen liten hage som hun kan være i (hvor det går an å bølle og bade, men ikke løpe), og ellers må hun gå i bånd...

06 June 2016

NM 2016

Neida, vi vant ikke norgesmesterskapet i agility i år. Men vi tok de seirene som faktisk teller mest: vi vant over Kulings redsler, Kulings stress, og mine egne nerver og tanker. Vi koste oss hele veien, og nøt å være en del av sirkuset!

I rekkefølge:
(Samtlige Bris' løp og Villes hoppløp fra lørdag ligger også på youtubekanalen min, hvis du har lyst til å se.)

Lørdagen startet med lagløp, hoppklasse. Kuling plukket en pinne (og var borti flere hinder), men føltes ellers bra, og Underdogs gikk videre til søndagens agilityfinale.


Deretter var det agility 3 large, en krevende bane av Alexander Beitl, hvor man virkelig måtte gi alt for å rekke å få flyt i starten. Vi fikk en skikkelig misforståelse før mønet (jeg rakk rett og slett ikke dit hvor jeg hadde trengt å være for å hjelpe Kuling ut til venstre), så vi fikk en vegring som også kostet oss mye tid. Stor var gleden og overraskelsen da jeg fikk vite at vi likevel hadde karret oss til en topp 10-plassering og dermed finaleplass på første forsøk! Det var over 100 startende i klassen, men bare seks klarte denne banen uten å få feil...


Med lette skuldre og ingenting å tape, gikk jeg ut på Tamas Trájs hopp 3-bane. Der var jeg på hæla nesten hele veien, men vi kom i mål på en bra tid likevel, og tok det sårt tiltrengte hoppcertet for en ny dommer som betyr at Kuling nå har en ny tittel: Norsk Hoppchampion!


Søndagen kom, og forventningspresset boblet rundt ringen. Man er ikke konkurransemenneske om man ikke kjenner litt på sommerfugler i en sånn situasjon. Men jeg snudde alle negative tanker som poppet innom hodet, jeg fant frem til takknemligheten før hvert eneste løp, og jeg følte meg klar og fokusert på banen! Enda viktigere: jeg følte meg stolt, glad og lykkelig i mål, selv om resultatene ikke nødvendigvis stemmer med drømmene.

Dagens første klasse var individuell hopp. Kuling rev et hinder, og dermed sank sjansen for medalje betraktelig, men løpet var både gøy og fullt av detaljer jeg er stolt over, så det ene revede hinderet skal ikke få overskygge alle de hindrene vi fikk til!


Det neste vi løp var lagfinalen. Underdogs fikk 6. plass sammenlagt:


Helt til slutt, det store klimakset, individuell finale i large. Vi hadde med oss fem feilpoeng, men folk har vunnet med langt flere feil enn det tidligere år, så her gjelder det å ikke gi seg! Vi gikk all in! Kuling var en smule høy og hørte litt dårlig i en threadle, men med det største smilet og et nyyydelig løpende bomfelt har jeg virkelig ingenting å klage over.


Det er vanskelig å få takket Kuling her i bloggen, han har derimot fått plaske i balje, leke med leksak og ligge tett inntil og bli holdt trygt fast når han er usikker. Ganske normale dager for Kuling, men jeg tror han kjenner på den samme ekstra euforien som jeg gjør når vi løper i mål etter å ha samarbeidet på banen. Agility er et kick!

Derimot kan jeg passe på å takke lagkamerater og venner som har stilt opp og gjort det mulig for meg å prestere. All hjelp med filming, mat, drikke, hvile, og tryggheten for at Kuling blir tatt godt vare på av noen som forstår ham når jeg ber om hjelp - det hadde ikke vært det samme uten dere!

Nå ser jeg faktisk veldig frem til en helt upretensiøs konkurranse i Sandefjord neste helg, og deretter en del agilityfri før Hulahoppet og European Open i juli. De siste par sesongene har vært sterkt preget av vekslingen mellom treningsmodus, uttak og mesterskap, topping av form, og vi har hatt veldig få "vanlige" konkurranser. Det har sine fordeler at vi ikke skal til Nordisk og FCI-VM i år, og jeg tror faktisk at det vil gi noen gode effekter kvalitetsmessig for oss også, siden jeg kan fokusere litt annerledes og mer langsiktig på de konkurransene vi kan dra på i stedet i høst. Jeg slipper å prioritere krefter, penger, trening og alle vanlige stevner så strategisk frem mot mesterskap, og den tanken er faktisk ganske deilig!



28 May 2016

"Trenings"konkurrert på Oslo Hundeshow

Siden kalenderen vår la opp til WAO, uttak på Brårud og så Norgesmesterskapet neste helg på løpende bånd, skviset jeg inn en liten tur på Oslo Hundeshow i dag. Kuling trenger jevnlige påminnelser om hvilke kriterier som egentlig gjelder, når han får lov til å fjuske med kriterier på de viktige konkurransene.

Jeg skulle ønske at han kunne ta disse påminnelsene på trening, men han vet alt for godt forskjell på trening og konkurranser, så vi må ut i virkeligheten og være konsekvente der også... Med fokusfadesen fra forrige søndag friskt i minne var det også deilig å kjenne på litt samarbeid igjen - jeg synes vi var ganske så bra i dag!

I agility 3 var det bare en frivillig gjentakelse av fjuskete felt som skilte oss fra feilfritt løp, og i hopp 3 begikk vi en liten svisk på at jeg muligens var litt utydelig et sted hvor Kuling hadde mer lyst å løpe rett frem. Med så få turer innom bakken som Kuling har på en syv-åtte meters rettstrekning, trenger han å vite i god tid før forrige hinder at han ikke skal rett frem. Han rekker rett og slett ikke å justere seg og avbryte hoppet hvis han får litt sen beskjed... My bad, tror jeg! Og Kuling var en liten smule høy på jubel. Vi fikk til og med en hyggelig kommentar fra dommeren underveis der, som ikke høres på filmen :)

Apropos: film! Takket være Camilla, som gang på gang stiller som fotograf:

26 May 2016

Samlefilmer fra WAO 2016

Jeg har satt sammen filmene gren etter gren, så det blir litt sammenheng i grenene :)

Begynner med den grenen jeg er minst fornøyd med (om det går an å si?) :D
Biathlon (tokamp) er helt klassisk, som den individuelle delen av FCI-VM, med et hoppløp og et agilityløp hvor begge teller, og det endelige resultatet er sammenlagt med først feilpoeng, og deretter tid for å skille ekvipasjene.
At Kuling kræsjet i en oxer i det første løpet, skriver vi på kvoten for tungt underlag og maksede hinder.
Min (nesten) perfekte lille hund endte på 9. plass sammenlagt!


Så til min favorittgren fra årets WAO, selv om det var her vi fikk lavest sammenlagtplassering (12. plass): Games! 
Klassene Snooker og Gamblers er ukjente og annerledes for en nordmann, men når man vel setter seg inn i reglene er det både krevende, inspirerende og veldig, veldig gøy!
I år var vi enda nærmere toppen enn i fjor: hadde jeg klart å sende Kuling rett på oxeren i gamblers-finalen, hadde etter alt å dømme strategien fungert perfekt, og den potensielle poengsummen ville holdt til gull!
I begge klassene får du tildelt et antall sekunder å plukke fritt valgte hinder på, før du på enda knappere tid skal fullføre en fastlagt sluttsekvens og forhåpentlig gå i mål før tiden renner ut. Her handler det altså om å kjenne din hunds sterke sider, vite akkurat hva du rekker på nøyaktig hvor mye tid, og å plassere seg strategisk for sluttsekvensen så du kanskje rekker det. Perfekt for en nerd som meg :D


Tredje og siste gren fra årets WAO: 4. plass sammenlagt i Pentathlon! Mer enn jeg våget å håpe på!
Pentathlon = femkamp. Fem løp sammenlagt krever stabilitet. Men her slås tid og feilpoeng sammen, slik at en rask tid kan veie opp for en feil.
 Kuling startet utrolig bra, med feilfrie løp i begge de første rundene. Vi lå på 7. plass, 4 poeng bak toppen, etter to runder! Runde tre gikk på en veldig tung bane, og vi fikk med oss to riv. Ikke skuffet, mer imponert over at Kuling tross alt klarte å hoppe alle de andre hindrene prikkfritt. I runde fire bommet Kuling på et løpende felt, og jeg trodde at vi ville ha sunket på listene før den femte og avgjørende runden.
Der tok jeg feil! Gode tider veide opp for feilene våre, og Kuling var ikke den eneste som plukket med seg feil på det tunge underlaget. Vi lå på fjerdeplass før finalen! 1,7 poeng fra tredjeplassen!
Å gå inn som en av de aller siste i en stor finale er alltid heftig, og den ultimate testen for nerver og mental styrke. Jeg er utrolig stolt av at jeg klarte å fokusere på flytfølelse og samarbeid med Kuling heller enn resultater - både før løpet og etter at vi kom i mål.
Enda et feilfritt løp! Enda en tur i flytsonen, sammen med den fantastiske lille hunden som gjorde sitt beste i alt han ble bedt om! Vi klarte å holde fjerdeplassen vår!

24 May 2016

Siste uttakshelg 2016

Kortversjon:
Kuling fortsatte å være like magisk som på WAO hele lørdagen, gjorde fine, feilfrie løp, tok sitt tredje hoppcert, og klatret fra 19. plass til 5. plass sammenlagt i uttaket.
Søndag var han derimot i en fullstendig annen modus, kort sagt ville han ikke engang være med meg inn på agilitybanen, og vi skal ikke til verken nordisk mesterskap eller fci-VM i år.

Vi tar det løp for løp:

Agility 3 lørdag - tilbake i flytsonen! Ikke et perfekt løp, men likevel veldig deilig. Vi koste oss! Og fikk oss en tur på pallen :)


Hopp 3 lørdag - nesten perfekt! Dette løpet føltes virkelig helt nydelig, med unntak av at Kuling skle og falt mellom hinder 6 og 7. Vi satte alle vanskelighetene, her var det drøssevis av linjer å bomme på, men vi klarte å få det til å se enkelt ut.
Vanskelig å forklare følelsen, men akkurat dette elsker jeg. Når vi er på samme lag. Når Kuling i ren og udelt velvilje tar signalene mine så tidlig at jeg har god tid til å komme meg videre i banen og gi ham nye signaler i tide. Ingen misforståelser, ingen bommerter. Når jeg har sett alt som var å se på briefing, kompensert for alle vanskelighetene, funnet de rette signalene, og Kuling plukker frem de hundrevis av grunnferdighetene vi har lært oss, og utfører hver og en med stil!
Den følelsen, det er flyt for meg.

Løpet holdt forresten til tredjeplass, bare et sekund bak Mari og Mist (som vanligvis er så overlegen på tid at vi må nøye oss med å være et stykke lengre bak), og vårt tredje hoppcert. Jeg var forresten i den villfarelse at vårt tredje hoppcert måtte bety hoppchampionat, men ved nærmere sjekk av gamle lister viste det seg at jeg tok feil - et av certene var tatt for dommerelev med "feil" veileder (som regnes som hoveddommer), en dommer vi hadde cert for fra før. Vi må altså krype til korset og jakte enda et hoppcert før vi kan kalle oss hoppchampions :p

Agility 3 søndag - en gedigen nedtur. Jeg har aldri før vært så frustrert og sint når jeg har gått av en agilitybane, og jeg håper virkelig at jeg aldri kommer til å være det igjen. Kuling var ene og alene opptatt av å se etter (og helst løpe og voldta) Ville før løpet, tok ikke belønninger, og samarbeidet absolutt ikke. Jeg trakk ham med meg til start, i den tro at når vi først kommer i gang med løpet ville fokuset komme tilbake (det har skjedd at han har vært ufokusert og opphengt i ting før, men det pleier å gå over når vi vel kommer til start, han er tross alt glad i agility!), men nei. Etter å ha tatt to hinder, sprang han rundt hele mønet for å stirre etter Ville. Med ganske store bokstaver fortalte jeg ham at det IKKE er hans løpetispe, og vi fikk tatt et par hinder til, før han spacet ut igjen.

Da ga jeg opp forsøket på å løpe banen, og begynte å lete etter noe jeg kunne belønne. Noe som kunne snu følelsen, noe Kuling kunne lykkes med, så jeg kunne engasjere meg i å forsøke å belønne ham i mål. Jeg ba ham ta bommen, og han begynte på den. Men i stedet for å stoppe på feltet, løp han bare videre, i retning av Ville (som nærmet seg start i den andre ringen). Jeg følte meg maktesløs. Og maktesløshet leder lett til sinne. Jeg var rett og slett lei meg, frustrert og sint. Det er ikke gøy å være sint.


Jeg fikk noen spørsmål etterpå, blant annet fra dommeren, som gjerne ville si fra at han ikke likte at jeg var så sint (noe jeg greit nok kunne svare at det likte absolutt ikke jeg heller). Så til dere som ikke har spurt men likevel lurer: nei, jeg var ikke sint for at landslagsuttaket røk for vår del her. Dette hadde vært vår siste sjanse til å ta poeng i agilityløp nummer to, og selv om vi ligger høyt nok på uttakslisten enda, får vi ikke være med til mesterskap fordi vi har fordelt poengene våre på for få løp. Men det var ikke det jeg tenkte på da jeg gikk inn på banen. Det var heller ikke det jeg tenkte på da løpet gikk til helvete.

Mitt viktigste mentale verktøy i agilityen er å fokusere på gleden jeg og hunden har sammen. Fokusere på de prestasjonene vi oppnår, i stedet for resultatene. Ikke la resultater (som man tross alt aldri kontrollerer - noen kan alltids prestere bere) få ødelegge eller overkjøre gleden over opplevelsene jeg og hunden min er ute og høster sammen. Jeg har alt for lett for å la resultatene være meg: når vi vinner, ER jeg bra. Når vi gjør det dårlig, ER jeg dårlig. Jeg vil være meg, uavhengig av resultatlistene. Jeg vil se på meg selv, og hunden min, som akkurat de samme, og glede meg over de detaljene vi faktisk får til, særlig når alle de andre detaljene blir dårlige.

Mitt aller viktigste mål på agilitybanen er altså å glede meg over prestasjonene våre. Å juble samme hvor dårlig det går. Å være fornøyd. Og se på meg og Kuling som vinnere selv om vi taper. I dette løpet, i egenskap av at jeg ble sint, feilet jeg altså brutalt. Jeg fant INGENTING å glede meg over. Tvert imot ble jeg sint og skuffet. Desperat, maktesløs. Så langt fra glede og kontroll som man kommer, egentlig.

Nei, jeg slo ikke hunden min. Jeg var ikke urettferdig med ham på noen måte. Verken mens alle så på, eller etterpå, alene. Jeg tok på ham båndet, ga ham til Ida, og ba om at han skulle bli gått ned, kledd på, stelt med, og lagt i buret sitt. Jeg tror ikke engang Kuling la merke til at jeg var frustrert engang. Smilet hans, blikket hans, fokuset hans, handlet bare om Ville der og da. Men det er dårlig rollemodelloppførsel å bli sint på hunden sin på banen. Vi som går uttak blir sett ekstra på, lagt ekstra merke til, og jeg er veldig lite stolt av at jeg ble sint. Maktesløsheten tok meg. Den fullstendig uventede maktesløsheten som jeg ikke hadde en anelse om at kunne oppstå. Skuffelse over at jeg, som hadde så innmari lyst å leke agility, hadde med meg en hund på banen som ikke hadde det aller minste lyst til å leke meg. Ydmykelsen i å bli forlatt av en hund som heller vil gjøre noe helt annet enn å leke med meg. Som ikke engang synes at belønningene mine er verdt noe. Eller samarbeidet.

Jeg har aldri før blitt sint på hunden min i agilitysammenheng, og jeg håper at det aldri skal skje igjen! Et ganske klart tegn på at dette sannsynligvis var både første og siste gang, fikk jeg laget meg i hoppløpet:

Jeg vurderte å droppe hopp 3 søndag. Uttaket var uansett over for vår del, selv om vi lå høyt på listen, på grunn av kravet om poeng fra to agilityløp. Men jeg ville veldig gjerne erstatte de vonde følelsene fra dagens første løp, jeg ville så gjerne få med meg Kuling på å gjøre noe gøy, få ham med på å ta belønninger, få strøket over alt med tipp-ex.

Det ble ikke som jeg håpet, selv om vi la til rette så godt vi kunne før det siste løpet. Ville var langt unna (i bilen), Sigurd ble med helt til start så Kuling slapp å lete etter ham (og de godluktene han hadde med seg), og vi engasjerte ham i lek så godt vi bare kunne. Det ble ikke som jeg håpet. Kuling ville igjen ikke være med inn på banen, han ville ikke starte, han ville ikke ta hinder, og han stoppet stadig opp og stirret.

Men jeg fikk til noe veldig viktig: jeg tok kontroll på mine egne følelser, jeg klarte å forsøke å oppmuntre ham, jeg klarte å bare bli lei meg i stedet for å bli sint.


Så hvorfor skjedde dette? Den beste forklaringen vi har, er at Sigurds tisper har løpetid. Bris var mer eller mindre ferdig, men Ville høyløp. Etter alt å dømme var det henne Kuling ville til. Han virket ikke redd, vi har ingen indikasjoner på at han er verken sliten eller skadet, og han elsker vanligvis agility høyt nok til at han heller går for høyt i stressnivå til å klare å konsentere seg, enn at han virker uinteressert.

Kunne vi ha forutsett det? Jeg vet ikke. Kuling bor med disse tispene til daglig. Vi har reist på stevner med løpetid før. Ja, han blir preget av løpetid, men mindre enn alle hannhunder jeg har hatt tidligere. Vi møter løpetisper på hver eneste konkurranse, og når tispene våre løper her hjemme, klarer han vanligvis fint å la dem være bare han får beskjed om å holde seg unna. Han er altså normalt en ganske moderat hormonell hannhund, uten de helt ekstreme tendensene. Med andre ord: vi ble veldig overrasket. Jeg var litt spent på om han kom til å være preget på lørdag, men med tanke på hvor bra han presterte da, ble jeg mildt sagt sjokkert søndag morgen...

Hva gjør vi fremover? Først og fremst prøver vi å gjøre agility gøy igjen, for både meg og Kuling. Dessuten lærer vi å ta ekstra hensyn når det gjelder konkurranser og løpetid. Hvis det klaffer med et viktig stevne (NM, uttak, mesterskap) og løpetid igjen, kommer jeg på ingen måte til å be Sigurd om å la være å delta, men vi kommer til å sørge for å ikke overnatte samme sted, ikke ha hundene i samme bil, og omgås minst mulig. Kuling kommer helt sikkert til å få det med seg likevel, men forhåpentlig reagere litt mer sånn som han gjorde på lørdag, og la denne søndagen være et engangstilfelle...

Hva tenker jeg om uttaket? Ikke så veldig mye, egentlig. Vi fikk med oss et helt fantastisk WAO i år, og det metter egentlig min mesterskapskvote. At vi i tillegg får reise på EO er en fantastisk bonus, og jeg gleder meg! Det er litt surt å gå glipp av nordisk mesterskap når vi egentlig har mer enn nok poeng, men i ettertid heller burde gjort to halvdårlige agilityløp i stedet for et knallbra, et ræva og to stang-ut. Men å gå glipp av å fly Kuling til Spania, det er helt greit faktisk. FCI-VM koster mye penger, mye reising, mye krefter, og det er lite agility man får igjen for innsatsen... Få løp, mye styr. Kuling liker ikke reisingen, er redd for all støyen på arenaen, og kjeder seg fælt ved å ligge på hotellet det aller meste av en slik uke. Der er WAO utrolig mye bedre fra hundens perspektiv!

Det føles litt ironisk å ikke skulle til VM i år, når hunden har blitt voksen, jeg har blitt en mesterskapsutøver, og vi sammen egentlig er en veldig mye bedre ekvipasje enn vi var i 2015 og 2014. Men det skal klaffe i uttakene også, om man skal være med. Og i år klaffet det rett og slett ikke for oss.

Jeg var, mest på grunn av endring i medisinbruk mot migrene, i elendig form under uttaket i Arendal. Det kunne jeg ikke kontrollere. Vi tok noen poeng der, men vi presterte under vårt eget nivå. Lørdag på Brårud var vi rå! Hadde vi tatt like mange poeng på søndag, hadde vi vunnet uttaket. Men søndag var vi rett og slett skikkelig dårlige. Og det er ikke rom for å være skikkelig dårlige i et landslagsuttak. Helt greit.

Norge har dessuten noen sterke lag klare for mesterskap uten oss også! Gratulerer og lykke til, dere som får mulighet til å reise! 

Jeg skal heie ekstra på Anne Fosser og Blu, som har ligget an til å vinne hele uttaket før, men har fått slite med skader og gått glipp av moroa. SÅ fortjent at det endelig klaffet for dere!
Jeg skal også heie veldig på Mari og Mist. En veldig flink venninne, med en HELT rå hund! Det ordner seg for snille jenter, og det lønner seg å stå på og aldri gi opp.
Sist, men på ingen måte minst, skal jeg heie ekstra på Esther og Lita. De skal nemlig rocke nordisk mesterskap i small! Jeg setter pris på å ha blitt kjent med deg på WAO-tur, og jeg vet hva som bor i deg og Lita. Gå utpå der med dødsforakt, og KOS DEG!




Huskelapp: løpetider

Bris startet livet med ganske tette løpetider (3, 4 og 5 måneder mellom), men har etter hvert stabilisert seg på nærmere to ganger i året.

2013
start 7. januar 2013
5,5 mnd: start 25. juni 2013
5,5 mnd: start 11. desember 2013, høyløp i jula

2014:
5 mnd: start 12. mai 2014 høyløp under nm 2014
6 mnd: start 22. november 2014, høyløp fra 26. og ut i desember

2015:
Bris startet rett etter WAO, midten/slutten av mai 2015. Ville fikk også løpetid like etter.
Bris startet løpetid 17. november 2015. Ville startet løpetid 23. november 2015. 
Det vil si at det er ganske nøyaktig seks måneder mellom løpetidene nå, og at det virker som om jentene  er synkronisert. Vi forventer dermed ny løpetid i slutten av mai 2016.

2016:

Bris startet løpetid 3. mai - 5,5 mnd etter forrige. Ville kom som normalt en ukes tid senere. Ville høyløper enda, ca tre uker etter at Bris startet på sin løpetid.

Hvis det går 5,5 mnd til neste, får Bris løpetid ca 20. oktober 2016.


18 May 2016

WAO 2016

Wow! Jeg vet ikke hvordan alle følelsene skal få plass i én bloggpost, men jeg skal prøve. Kort sagt: Kuling var helt fantastisk! 




Hvis du vil lese mer om hva WAO er og hvordan det fungerer, kan du kikke på denne posten fra i fjor: http://www.ingerid.no/2015/05/hvorfor-jeg-elsker-wao.html

Resultatmessig var vi veldig, veldig nær å vinne både Games og Pentathlon, og et riv fra fjerdeplass i Biathlon. Vi kom altså til finale i samtlige individuelle grener (Norge stilte ikke fullt lag til lagklassene i år), vi gikk ni løp hvorav fem feilfrie, og disket ikke et eneste løp.

Langt viktigere: jeg hadde tankene der jeg vil ha dem i slusen inn mot hvert løp, og i mål. Det vil si at jeg fokuserte på gleden over å få muligheten til å skulle gå dette løpet, og takknemligheten over alt vi fikk til. Ikke resultatet, ikke tiden, ikke listen. Jeg følte meg trygg, klar, takknemlig, lykkelig - før og etter hvert eneste løp!

Et veldig viktig element i at dette var et fantastisk mesterskap for meg, og et det skal bli vanskelig å toppe i fremtiden, var at Kuling var i riktig modus i samtlige løp. Det kan være vanskelig å finne modus med ham, og jeg feller med ujevne mellomrom gledestårer når vi treffer riktig, og finner flyten. Nå skjedde det altså i ni løp på rad! Ni løp med flyt! Ni løp med gledestårer! Det er mer enn jeg våget å håpe på.

Så nei, jeg er ikke skuffet over at vi glapp noen medaljer med knapp margin.

Jeg gleder meg derimot over at vi var så nære. 
At vi var der oppe, blant de aller beste.
At vi fikk drøssevis av klemmer, gratulasjoner og hyggelige kommentarer.
At andre felte gledestårer for oss og med oss.
At Kuling klarte å hoppe nesten alle hindrene uten å verken rive eller svinge dårlig.
At bena mine bar meg i den farten jeg ba dem om, selv om jeg var blå på leppene når jeg kom i mål. At det bittelille norske laget hadde sterk og lykkelig lagånd.
At svenskene heiet og bar meg frem både før, under og etter løpene våre.
At jeg klarte å snu mine egne tanker når det trengtes, og var klar til å kose meg hver gang jeg gikk til start.

Denne listen kunne vært enda lenger. Den er enda lenger i mitt hode. Jeg er så takknemlig, så rørt, så glad, og jeg prøver å lagre disse følelsene til senere bruk. For det blir nok bruk for å plukke dem frem igjen! Agility kan nok ikke være bare fremgang. Det neste vi skal gjøre er FCI-uttak på Brårud, vi har faktisk bare to hviledager på oss før vi skal avgårde igjen. Vi bruker dem godt, jeg ligger godt plassert mellom sofaputene mens jeg skriver dette.

WAO 2016 blir vanskelig å toppe. Kuling har vært helt fantastisk. Jeg håper vi får mange flere løp sammen, og kanskje hever vi nivået enda en gang, men jeg vil holde det viktigste viktigst: å glede meg over prestasjoner sammen med hunden min, uten å fokusere på resultater.

Litt kort om hver gren for oss:

Pentathlon - femkamp

Femkampen er sammenlagtresultat av fem løp, og premierer både stabilitet og fart: to agilityløp, to hoppløp og en speedstakes-finale uten andre felthinder enn mønet. Her legges tid og feil sammen, og raskt løp med et riv kan dermed få akkurat samme poengsum som et feilfritt løp med fem sekunder langsommere tid. Kuling startet med to feilfrie Pentathlon-løp fredag, og gikk dermed videre til neste runde med to nye løp på lørdag. Alle mine mål for mesterskapet ble oppnådd allerede i første løp, og jeg var høy på gledestårer!



Lørdag fikk vi to riv i det ene løpet og en feltfeil i det andre, og jeg trodde vi var skjøvet langt ned på listen. Det viste seg at jeg tok feil! Jeg var alene i en stor, tom stall da jeg så at vi lå på 4. plass sammenlagt, og gispet mitt ga ekko i stallveggene!



I finalen søndag gikk vi inn og satte enda et feilfritt løp! Vi holdt 4. plassen! For et kick! For en hund jeg har! For et team vi er!



Games - strategispillet

Sammenlagt av to klasser vi ikke har i Norge - Snooker og Gamblers. Dette er strategispill hvor du trenger å vite akkurat hva du kommer til å rekke innenfor en stram tid. Perfekt for en nerd som meg!
Jeg valgte å gå for nest høyeste poengsum i snookerklassen fredag, fordi jeg var ganske sikker på at vi ikke ville rekke den aller høyeste. Vi klarte det, og lå dermed ett poeng bak førsteplassen før finalen.


Før Gamblers var jeg veldig usikker på hva jeg skulle velge, dette var mitt andre forsøk, og jeg skulle intenst ønske at jeg hadde hatt mer erfaring! Med fasit i hånd viste det seg at jeg valgte veldig, veldig riktig! Hvis jeg hadde satt høyrefoten litt lengre ut før siste oxer, og Kuling dermed hadde sett den i tide, hadde vi sannsynligvis truffet på både bonusen og gamblen, og vunnet hele games! Strategien var helt perfekt, og vi klarte det NESTEN! En heftig opplevelse, og en ikke så aller verst 12. plass sammenlagt tross at vi mistet 20 poeng!


Biatlon - tokamp

Tokampen tilsvarer FCI-VM's individuelle konkurranse, og premierer feilfrie løp i kombinasjon med veldig raske tider. Det er rett og slett et hoppløp og et agilityløp, og resultatet sammenlagt gir en vinner. Kuling kom skrått på en oxer på tungt underlag i hoppklassen, rivet var et faktum, og jeg visste før finalen at vi ikke kunne vinne sammenlagt. Jeg ble ikke skuffet over rivet, mer fascinert over at han klarte å hoppe alle de andre hindrene. Det er vanskelig å formidle hvordan det føles å løpe på et så tungt og sugende underlag, men man kan kanskje se det på løpestilen min på filmene?

Finalebanen var vanskelig, jeg hadde sett en god del før oss gå inn og ikke få det til, og det var mange steder det kunne gå galt! En veldig vanskelig linje mellom hinder 2 og 3, og deretter en enorm rettstrekke ned mot en halvskjult slalåminngang. For meg var denne finalen mest som en seiersrunde for alt vi allerede hadde gjort - vi hadde ingenting å tape.
Å dermed gå inn og sette enda et feilfritt løp (som tok oss opp til 9. plass sammenlagt), var enda et adrenalinkick som jeg ikke hadde ventet meg. Resten av kreftene, resten av orken, og gledestårene bare rant og rant resten av den dagen!



Nå er vi endelig hjemme, og hviler så godt vi kan mot siste FCI-uttak på Brårud til helgen. Jeg vet ikke om jeg føler meg klar, og jeg bryr meg egentlig ikke så veldig. I mine øyne er WAO årets desidert beste mesterskap, selv om det ikke har like høy status som FCI her hjemme i Norge. Kommer vi oss til VM i Spania er det superkult, men gjør vi ikke det, skal jeg gjøre mitt beste for å ikke være skuffet. Agility kan være skikkelig heftig! Og Kuling har gitt meg så mye mer agilitymoro enn jeg kunne vente på WAO, at alt som kommer etter dette må være å regne som ren bonus...


06 May 2016

Smiley, 15 uker

8 kg, 38 cm - stor jente! Eller, hun er egentlig fortsatt en veldig liten fjållis, men hun har vokst og utivklet seg voldsomt :)
Smiley 15 uker, 8 kg og 38 cm til venstre   -   Smiley 8 uker, 3 kg og 22 cm til høyre.. 





04 May 2016

Snart WAO!

Tiden raser avsted om dagen, og siden forrige blogginnlegg har vi vært både i Arendal og gått uttaksstevne, og i Moss 1. mai og trent felt og starter. Kuling gikk strengt talt bedre i Moss enn på uttaket (med et feilfritt løp og et riv), men tok med seg både uttakspoeng og to feilfrie lagløp som bidro til å ferdigkvalifisere Underdogs til årets NM med et nødskrik i siste liten hjem fra Arendal.

Jeg har lagt ut masse filmer på youtube, så hvis du vil se alle løpene kan du kikke der. Her er et par favoritter:




Jeg vet ikke helt hvorfor ting ikke klaffet i uttaket for oss denne gangen. Kuling er ikke tilbake i den formen han burde være etter skade og hvile i vinter enda, og jeg tror det er forklaringen på at han river unormalt mye for tiden. Jeg prøver ut nye migrenemedisiner som blant annet senker pulsen min, og det gjør meg enda tyngre i bena enn normalt. Kanskje det er noen av nøklene. Jeg vet ikke. Uansett er det bare unnskyldninger - vi har rett og slett ikke funnet toppformen til riktig tidspunkt og vi har ikke marginer til å være ute av form.

Helst ville jeg hatt et høyere lavstenivå enn dette, og vært en av de som går feilfritt nesten samme hva som skjer, men det er jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at min oppgave er å glede meg over det som er bra. Og en av de tingene som er veldig bra nå, er at det virker som at Kulings form er på vei i riktig retning, og at vi skal reise på WAO om bare noen dager! Han kjentes veldig bra i Moss 1. mai, og så sterk og fin ut på trening i går. Jeg gleder meg veldig til å vise ham frem i England :D

19 April 2016

Snart klar for uttak

Førstkommende helg er det klart for årets første landslagsuttak i Arendal. Men er jeg og Kuling klare? Forrige stevne i Stavanger ga ikke akkurat godfølelse, verken jeg eller Kuling er i den formen jeg skulle ønske, Kuling slet med det glatte underlaget, og bortsett fra at Underdogs vant begge lagklassene, var resultatene magre.

Men jo jeg begynner faktisk å føle meg klar. Vi har detaljtrent litt mellom bærbusker og frukttrær, i mangel på bedre treningsforhold her hjemme. I tillegg har vi vært med på to fellestreninger i Tønsberg Hundeklubb, og Kuling har gått veldig bra på begge disse.

Planen er klar: I kveld er siste fellestrening (og dermed banetrening) for vår del. Onsdag har jeg tenkt å variere med en tur i skogen, torsdag skal jeg prøve meg på litt pusling med felthinder på egenhånd, og fredag blir det hvile- og reisedag.

Mentalt vet jeg faktisk ikke helt hvor jeg er. Jeg har et ganske avslappet forhold til det nå. Jeg tror ikke nødvendigvis at vi kommer til å vinne helgens fire uttaksløp eller være høyt på listene etter den første av to uttakshelger, men jeg vet at vi er gode nok til å få det til på en god dag - og hvis jeg ikke klarer å fremkalle en god dag i uttakene, har vi ikke noe på mesterskap å gjøre.

Jeg håper på godfølelse i både ben og hode. Jeg skal gjøre mitt beste for å få til akkurat det. Men jeg skal også huske på at dette tross alt bare er hinderløp for hunder. Det er ikke verdens undergang om Kuling slipper å fly til Spania til høsten. Han synes det er gøy å trene også, han.

Sånn kan det se ut når vi snirkler omkring i eplehagen: