30 January 2007

Om hunder og greier

Er det ikke rart...
Jeg satt noen lange timer en natt og funderte over hvor mye hunden min faktisk betyr for meg.
Han var syk, nemlig. Veldig syk.
Nå er han frisk igjen, men jeg fått litt mer lys over mitt eget forhold til ham, jeg hører litt bedre etter når han sier noe.

En sånn liten sak... Jeg har kjent ham siden han var enda mindre, dvs ikke engang en kg.
Ingen av vennene mine har jeg kjent så lenge?
Ingen av mine menneskelige venner har jeg lært hvor de skal tisse, hva de skal spise, at skosåler ikke er godt for fordøyelsen, og at hvis du spiser lodotter, så unngå de med hårstrå i med tanke på at de skal ut igjen i morgen.

Ingen av vennene mine ligger i fotenden av sengen om morgenen (ihvertfall ikke hver morgen) og gjeeesper langsomt. Ingen av vennene mine krøller seg rundt føttene mine i fryd over at jeg rett og slett er her.
Ingen av vennene mine synes at det at jeg kommer hjem fra jobb er det aller kuleste som kunne skjedd her på jord.

Ingen av vennene mine ser på meg som herre over alt som betyr noe her i verden - maten, tispene, og gummileker med pipelyd og bjeller.

Ingen av vennene mine gidder å skru av radioen når jeg ikke har lyst å gjøre det selv, hente en brus fra kjøleskapet, lete etter nøklene mine, eller rett og slett spille død fordi jeg synes det er morsomt å se på.

Så er det kanskje ikke så rart at jeg forguder den pelskledde saken likevel?


Til sist er det vel en utfavikelig faktor at det er ganske trygt å være glad i en hund.
Han svikter meg sannsynligvis ikke for en annen. Med mindre vedkommende har en pølsebit, da...