21 February 2007

Den svære møkkabikkja... Eller?

Jeg har i lengre tid om ikke irritert meg over, så ihvertfall undret meg over, at de som eier bruket her gidder å ha den store, skremmende, og ikke særlig veloppdragne bikkja.
(Jeg låner et hus på et småbruk ganske langt fra naboer og denslags.)
Selv har jeg en liten, snill og veloppdragen hund, og har hittil ikke skjønt hva de tenker med, de som har sånne hunder som den det her er snakk om.

Helt til jeg kom hjem i kveld, og resten av befolkningen er på ferie.
Klokken halv tolv. Mørkt. Ensomt. Stort.

Jeg har en lang fortid som mørkeredd, men har begynt å få ryddet opp i denslags unødvendig stress nå. Likevel krøp den utrolig ubehagelige følelsen inn over meg igjen.
Helt til jeg tok en titt på det brune beistet, og det slo meg: Hvem i all verden våger seg innpå meg her? Samme om det er langt til naboer, men bare stemmen til udyret (og tro meg, den stemmen blir flittig brukt!) er nok til å skremme vannet av de fleste.
Og skulle hun få bruk for det, tviler jeg ikke mye på at hun kan bruke mer enn bare stemmen også.

Ellers er hun en trivelig hund, altså.
Er vel litt av prinsipp at jeg har mislikt henne hittil, men nå skjønner jeg igrunnen poenget.
Den er skremmende. Woala!