03 February 2007

Noe om nåden

(5/2-04)

Jeg ristet av kulde, jeg skalv av angst.
Jeg søkte støtte, men ensomhet var det jeg fant.
Den frosne hånden slapp taket i din,
jeg famlet og lette, men mørke gjør blind.

Jeg vendte deg ryggen, jeg falt på kne.
I natten lå jeg, dekket av sne.
Jeg hørte ordet men lyttet ei,
du sto der i mørket og ventet på meg.

Så tente du lyset, du løftet meg opp.
Jeg så flammen skinne, en flamme av håp!
Du tok meg på fanget, du strøk mine kinn.
Du tørket vekk tårer med sommervind.

I ettertid ser jeg hva meningen var,
og - at du aldri forlot meg, Far!