15 March 2007

Min kjære joggebukse!

Jeg må tilstå noe...
Yndlingsjoggebuksen, som jeg har hatt i sikkert ti år nå, og brukt (ihvertfall i perioder) flittig, har nå i over et år vært moden for søppelkassen.
Helt siden jeg begynte å jobbe i barnehage for ett og et halvt år siden har den hatt to hull på rumpa. Merkelig sammentreff det der, forresten. Ungene synes det er knallmoro å stikke fingeren i hullet. Hihi...

Men nå altså ihvertfall tror jeg.
Innså i dag at den er blitt for stygg til at jeg kan bruke den på jobb lenger.
Da jeg gikk en tur i lunsjen i dag (jeg er ingen superjente, bare veldig glad i sol og frisk luft) kjente jeg at jeg var litt flau. Flau over buksen min. Det er ikke ofte... Jeg er liksom ikke typen til å være flau over klesstilen min!

Nå skulle man tro at joggebuksen ikke burde ha slik en signifikant betydning for meg, men denne har noe eget ved seg. La meg nevne et par punkter: Den er blå. Den er lang nok i bena uten å ha helt feil form. Den ser helt ok ut (eller - dvs så helt ok ut). Jeg har ikke betalt alt for mye penger for den (tror jeg fikk den til en bursdag av mamma og pappa. Kan ha vært 10 års-dagen min). Den har vært med meg i tykt og tynt, særlig i tykt, for den er nemlig foret. Den er varm nok selv for kjølige joggeturer. Den er laget av bomull, og altså verken knitrete eller klam.

Dette var egentlig bare grunnlaget.

Tilståelsen er at jeg kommer nok ikke til å kaste den. Den skal få beholde sin plass i joggebukseskuffen til det er enda mindre igjen av den. Jeg får bare gjøre en hederlig innsats i å ikke vise meg offentlig i den!
Litt vanskelig, kanskje, i og med at man i mine kretser ofte får uanmeldt besøk.
Dere er herved advart, hvis du ikke banker på før du går inn, risikerer du å få se en veldig - jeg gjentar: veldig - sliten joggebukse som nekter å gå av med pensjon.