30 May 2008

Leketrening - hente leke...



Som et ledd i utdannelsen av det som forhåpentlig blir en bra agilityhund, er det viktig at Orkan lærer å like å leke, slik at jeg kan bruke det som en morsom belønning i treningen. Derunder hører også at han bør leke på en måte som er praktisk å bruke som belønningsform, derunder hører at han ikke bør stikke av med leken og holde på for seg selv (da tar belønningen for lang tid), og aller helst bør han like å leke hos meg (dvs drakamp), heller enn å løpe etter ball, da det ofte er mange hunder og andre spennende forstyrrelser rundt i en agilitysituasjon, som han kan komme litt for nære dersom han spurter avgårde etter ballen.

Derfor har jeg begynt å jobbe ikke bare med at det skal være gøy å holde på med leken, men at leken kun er morsom dersom jeg er med. Den vanlige suksess-oppskriften å baklengskjede en slags apport vil jeg helst prøve å unngå, ikke for at jeg ikke tror den virker, men fordi Orkan ikke har mer interesse for leken enn han trenger, og dermed helst vil holde fokuset kun på selve leken, ikke en ekstern belønning. Kan kanskje gjøre det senere, men enn så lenge tror jeg det er tryggest å bare holde på med en ting av gangen.

"problenet" jeg har som mål å løse i dette innlegget er at Orkan har en tendens til å ta med seg "byttet" for å drepe det. Dette er logisk gitt rasens fortid som rottehund (Schipperke er egentlig gjeterhunder, men har vært brukt til rotteekjempelse i tillegg), men ikke idèelt i en treningssammenheng.

Jeg begynte med noe som skulle være minst mulig moro å holde på med alene, nemlig en ganske kjedelig ball. Orkan har ganske bra "prey drive", og dermed er det heldigvis moro å løpe etter ballen, men den er vanskelig å "drepe" på egenhånd, siden den er forholdsvis kjedelig å riste, og ikke likner mye på et tradisjonelt byttedyr, sammenliknet med for eksempel favorittleken hans, kaninskinnet, som er usannsynlig moro å riste, rive og gnage på.

Vi satte oss i gangen, der det ikke er noe som helst moro å holde på med, og jeg kastet ballen. Orkan etter, og så fort han kom i nærheten av meg, roste jeg så mye at han slapp ballen av ren forundring. Jeg kastet den igjen, og fortsatte å videreutvikle til han ganske raskt tok poenget med at hvis han tok ballen med til meg, ville den fly bortover gulvet i rasende morsom fart. Bingo!

Dersom han la seg ned og tygde på ballen (og det gjorde han!) forlot jeg enten rommet, eller så demonstrativt i taket til ballen ble kjedelig, for deretter å "stjele" og kaste den. Viktig å vente til ballen er kjedelig, hvis ikke får man raskt en situasjon hvor valpen lærer å stikke av og bli jagd, hvilket er VELDIG moro, ifølge Orkan. Etter et par økter la jeg på at han må legge ballen i hånden min OG slippe den. Voila, vi kan kaste og hente ball! Nå gjenstår bare generaliseringen.


Hovedmålet er at han skal løpe og hente tauleke, kaninskinn etc, og komme tilbake til meg for drakamp. Derfor har jeg begynt på samme måte som med ballen, å sette meg i gangen, uten forstyrrelser, og kaste draleken. Han kom ganske raskt til meg med den allerede første gang, og vi hadde en lang, morsom drakamp. Når han slipper den, kaster jeg igjen, eller jeg lar ham "vinne" kampen, løpe en runde med leken sin, og komme tilbake til meg for mer moro. Det har raskt blitt sånn at han skynder seg tilbake til meg, for det er tross alt HER moroa er. Jippi! Generalisering, generalisering.... Hihi...