22 August 2008

Noen tanker om leketrening

Oppmuntring

I går hadde jeg og Orkan et skikkelig gjennombrudd. Det var så utrolig motiverende at da jeg litt senere satt på kjøkkengulvet med en Storm som øyensynlig hadde fått total blackout på alt han noensinne har lært her i livet, bortsett fra å ligge på siden og leke død, ble jeg fortsatt ikke det minste demotivert! (Kjære vene, så mye morsommere det er å trene med Orkan enn med Storm, jeg er litt redd for å gi opp stakkars Sormetormen helt...)


Leke-ideal

Saken er ganske enkel: jeg vil ha hunden min til å elske lekene sine så høyt at han er villig til å jobbe intensivt og langvarig for å få dem. Når han så får servert en leke, skal han leke med den uansett omstendigheter (om det så står en løpetispe ved siden av!), han skal ved drakamp trekke bakover "korrekt" slik at han ikke pådrar seg unødig belastning, og hvis jeg kaster leken skal han umiddelbart komme til meg med den for å ha drakamp, dersom jeg ikke gir noen annen besked.

En ball er altså ikke bare en ball...


Dette visste jeg at jeg ville helt fra jeg fikk Orkan, jeg opplever jo stadig ulempene ved en hund som ikke leker, men kun jobber for mat (lavere intensitet), nemlig Storm.

Derfor har jeg hele tiden lekt mye med ham, og han har hele tiden vært relativt interessert i leker. Da vi begynte på grunnkurs hos Fanny&Thomas ble fokuset derfor mer enn interesse å leke "riktig". I sommer har vi gått gjennom tannfelling, begynnende pubertet osv osv, så det var aldeles ikke lett!


Forsterke passivitet

En feil jeg tok meg selv i å gjøre var å forsterke passiviteten hans: Det aller beste Orkan vet er merkelig nok å bli slått i ansiktet og ristet i nakken. Da blir han skikkelig giret, hopper opp og ned, og kjefter på meg for å få mer. (Jeg vet dette lyder litt sprøtt, men han kom fra et veldig tøft kull utfra hva jeg kunne se på webkameraet i valpekassen, og i tillegg håndterte jeg ham mye i lek den første tiden, for å betinge positivt å bli berørt, slik at han ikke skulle bli pysete på å få seg et klask av et hinder eller om jeg skulle sparke borti ham en gang...)

Altså. Når Orkan sto der passivt og så på leken sin, eller kanskje på noe helt annet, dasket jeg ham i fjeset, rev ham i nakken og laget masse moro. Hunden ble igjen opphisset, og lekte sånn jeg ville. Veldig forsterkende for meg! Men, det jeg jo egentlig hadde gjort, var ikke bare å få ham igang i leken igjen, men å belønne ham (ved å gjøre noe moro) for å stå stille!


Jeg ble litt flau da jeg innså hva jeg hadde gjort...

Siden mitt lille eureka har jeg jobbet mye med at han skal ta tak i en gjenstand (båndet, en leke etc) for at jeg skal daske ham i fjeset, og hvis han slipper leken blir jeg passiv med en gang. Ser ut til å fungere, han tar stadig mer initiativ.


Plutselig!

Så til gårsdagens lekeøkt på kjøkkengulvet: En av øvelsene vi virkelig ikke fikk til på kurset var å plukke opp leke, komme til meg og levere. Dette trenes inn ved at man først lærer hunden å dytte nesen borti hånden din når du holder håndflaten rett ut. Så, mens hunden leker rekker du ut hånden og hvis hunden ikke slipper leken, men kommer bort og putter den i hånden din, har du skutt gullfuglen!

Det Orkan derimot gjorde var å slippe leken, og frese bort mot håndflaten min, for den betyr jo godbiter. Sukk, tenkte jeg, fjernet hånden, og ventet til han igjen plukket opp leken. Dette gjentok seg til det kjedsommelige både for meg og hunden, og jeg la det på hylla en stund.

Moment nummer to er å belønne at hunden trekker bra bakover i leken, legger vekten sin på bakparten (halvveis sitter og drar, med ryggen skrått) og holder skikkelig tak. Dette har jeg jobbet med en stund, problemet vårt har vært at Orkan slipper litt for fort taket i leken. Det blir altså "trekk-slipp".

Gårsdagens mirakel var ikke større enn at hunden trakk i leken til jeg sa "takk", hentet leken på den andre siden av kjøkkenet når jeg kastet den, kom tilbake og lekte litt drakamp, for så å slippe når jeg sa takk. Det at han slapp leken var såklart enkelt siden det ikke var leken han ville ha, men godbitene, men uansett - jeg var overlykkelig, og følte i høyeste grad at dette fortjente plass i dagens blog!


Kastrering

Siden Orkan er en gul Schipperke (og ikke svart, altså), har det hele tiden vært planen å kastrere ham. Dette ble avklart med oppdretter allerede før jeg gjorde endelig bestilling på valpen. For de som er uenige - her er et lite tankekors: Hvis du aldri skulle få pult, ville du da ha glede av å gå rundt og være kåt?

Jeg er litt lei av å måtte diskutere opp og ned og i mente hvorfor jeg valgte å kastrere ham... Etter min mening har han det rett og slett bedre uten de hormonene, friheten til å bruke dem til det de er til for tok jeg jo fra ham i det øyeblikk jeg bestemte at han skal være en domestisert hund.

Ferdig med den saken!


Til slutt: bilder av gutten som ikke lar seg plage med sting og krage!