28 September 2009

Har agilitysporten det best hos NKK?

I forbindelse med de begrensningene den norske kennelklubben legger på agilitysporten har jeg lyst å stille noen spørsmål, for å få igang tankevirksomheten. Med begrensninger mener jeg sånt som krav til stamtavle, krav om hvilke klasser som må/kan arrangeres på et stevne, at klubbene ikke får ha konkurranse både lørdag og søndag etc.

Kennelklubben er laget av (og kanskje for) mennesker med avl- og utstillingsinteresser. Agilityen, og flere hundesporter med den, er i ferd med å vokse seg til store, krevende grener som er ganske forskjellige fra utgangspunktet.

Hva er egentlig agility? Sport? Helt klart. Og, det er hobbyen min. Men med de fysiske og psykiske utfordringer den fører med seg, synes jeg nesten agility kvalifiserer for å kalles idrett. Jeg tør påstå at hobbyen min er en idrett. Motsi meg gjerne!

Det finnes to veier å gå for å modernisere regelverket rundt sporten vår. Enten kan vi klage, motarbeide og gå vekk fra kennelklubben, slik som de har gjort for eksempel i Finland. Der sorterer agilityen under idrettsforbundet, såvidt jeg har forstått, og det ser ut til å være en velfungerende variant. I Sverige har de en mellomløsning som ingen virker spesielt fornøyde med.

Alternativ nummer to er å gjøre en innsats for å modernisere innenfra. Er man tilstrekkelig aktiv, engasjert og samtidig klok og fattet, kan man utrette mirakler. En stor fordel med å gå denne veien er at selv de mest innkjørte utstillingsfantastene vil bli nødt å høre på en og annen samtale om helse og mentalitet. Men jeg tror det er forferdelig mye engasjement, arbeid og frustrasjon mellom dagens tilstand og fremtiden. Det trengs aktive agilityutøvere i tillitsposisjoner og kommiteer. Det vil kreve en innsats jeg ikke tror jeg har til overs. Hva med deg?

Er du fornøyd med rammeverket rundt agilitysporten, eller kunne du tenkt deg en og annen endring?