01 September 2009

Hvor ble det av gleden?

Når jeg tenker tilbake var jeg mye mer glad for hundetrening og agility før. Med Storm var det et lykkerush bare å gå noen hindre på trening. Jeg elsket det! Samme om vi ikke alltid klarte standardtidene…

Det siste året har treningen i større grad handlet om å identifisere mangler og feil, og å rette på dem. Når jeg har fått til ting med Orkan har det vært en lettelse over at vi fikk ordnet problemet. Riktignok har jeg oppnådd mer enn før, men jeg har ikke opplevd den samme gleden. Hvorfor?

Jeg vet ikke. Kanskje har det med å gjøre at med den helsen jeg har hatt de siste årene har jeg ikke fått til spesielt mye. Jeg har latt studier, samboer og hunder få den energien jeg har, mer har jeg ikke klart. I løpet av mitt første år på UMB var jeg på konsert én helg. Jeg har nesten ingen venner her. Jeg orker bare ikke. Kanskje er det derfor jeg er så redd for å mislykkes?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ønsker å glede meg mer over hobbyen min! Det er tross alt en hobby, hvis den ikke gjør meg glad burde jeg kanskje heller la være?

I løpet av Orkans debuthelg fikk jeg veldig mange hyggelige kommentarer fra nye og gamle venner, til tross for at ikke alt var perfekt. Forbausende mange hadde hyggelige ting å si, konstruktiv kritikk, støttende ord, og tro på oss. Det varmet! Og jeg skulle gjerne smilt og gledet meg stort over støtten og oppmuntringen. Dessverre er de ordene jeg husker aller best er de få som ikke var velmente.

Jeg opplever det som en ukultur i norsk agility at mange kritiserer hverandre rundt ringen. Oftest hører ikke vedkommende om det selv, men det gagner uansett ingen! Jeg har satt meg fore å tenke meg ekstra godt om før jeg åpner munnen om andre i fremtiden, for jeg ønsker sterkt å ikke være en del av den kulturen!

Det er ikke lenge siden jeg sa til en av de beste agilityhandlerne jeg vet, at vedkommende ikke skulle la seg bryte ned av én sur kommentar blant mange. Vi skal glede oss over det vi gjør. Det er ikke lett, og jeg får det ikke til selv heller. Hvorfor?

Jeg vet ikke. Men jeg ønsker virkelig å lære meg å glede meg mer over hobbyen min. Jeg vil ikke tillate meg selv å sitte med en klump i halsen og lure på om jeg er et elendig menneske, eller om hunden min er et håpløst tilfelle. Det er så unødvendig å bryte ned seg selv over bagateller. Hvordan det gjøres, det vet jeg ikke. Men jeg vil veldig gjerne lære meg å smile mer.

Livet er for kort til å ikke nytes! Kjære venner – la oss glede oss over livet!