Pels...

Nå har orkan et sted mellom halv og tre fjerdedels pels, og han har allerede begynt å røyte og floke igjen... Jeg hadde egentlig tenkt å la pelsen hans være til over vinteren, men blir gal av børsting og støvsuging...
Pen er han da :-)

Steril munn?

Haha, den tittelen der ser vel litt rar ut. Men det har seg altså sånn at jeg kjedet meg en smule på mikrobiologi-laben i dag, og prøvde å mikroskopiere spyttet mitt. Der fant jeg ikke en ENESTE bakterie? Det er det rareste jeg har hørt... Er jeg virkelig SÅ flink til å pusse tennene (Det var en spøk, altså.), eller hva foregår? Hmmmm.... Og vi gjorde ikke feil heller, for vi fant alt vi skulle i alle de andre preparetene...

Lilla!

Det ble lilla! Ganske overrasket selv, men da jeg to ganger på rad tilfeldig fant lilla, ganske fine ting, på tilbud, ga jeg meg over til lillatrollet ;-)
Jeg er faktisk passelig fornøyd, det ser vel ikke så verst ut, og er definitivt veldig annerledes fra det lyseblå?
Innmat til pynteputer hadde jeg i massevis, og noen av borddekorasjonene har fått bli, med små modifikasjoner (som å fjerne de blå glassblomstene). Totalprisen på herligheten ble dermed under 200 kr!
Fint?

Tidestest, lek/godbit

I dag gjorde jeg og Karin en aldri så liten halv-vitenskapelig test av Orkans fart og attitude på agilitybanen for ulike belønninger. Først hadde vi prøvd banen et par ganger, så det ikke skulle være noe element av nyhet eller treningseffekt. Banen inkluderte bom og møne, hadde totalt 18 hinder og ble noget uvitenskapelig målt til ca 150 meter.

Med drakamp som oppvarming og belønning gikk han på ca 31 sekunder, hvilket tilsvarer 4,8 meter per sekund. Fin fart og attitude, men en del store svinger, og han var krevende å handle. Virket nesten litt uoppmerksom (på leting etter godbiter i gresset?), og måtte prates til for å komme passe mye inn på svingene.

Med mat som motivator ble bildet litt annerledes. La det være sagt at Orkan virkelig elsker mat (i dette tilfellet rått kjøtt), og han er langt, langt, laaangt mer interessert i det enn i lek (jfr våre langvarige eskapader med å i det hele tatt få ham til å leke!). Han er faktisk så glad i mat at han går av skaftet for en tørrfórkule. Under alle forhold... Men: med mat som motivator gikk han hele fire sekunder langsommere! Da var han nede i 4,3 sekundmeter, selv om linjene var penere, han var enklere å handle, og løpet SÅ mye finere ut.

Hva bør jeg lære av dette? Jeg tror det handler om å satse. Hvis jeg vil ha en enkel hund å handle, som går pen agility, sikkert og forsåvidt raskt nok, da kan jeg nøye meg med å bruke godbiter. Men vil jeg ha en Orkan som virkelig gir alt, da skal jeg være glad jeg har lagt alle disse timene ned i å lære oss å leke...

Har agilitysporten det best hos NKK?

I forbindelse med de begrensningene den norske kennelklubben legger på agilitysporten har jeg lyst å stille noen spørsmål, for å få igang tankevirksomheten. Med begrensninger mener jeg sånt som krav til stamtavle, krav om hvilke klasser som må/kan arrangeres på et stevne, at klubbene ikke får ha konkurranse både lørdag og søndag etc.

Kennelklubben er laget av (og kanskje for) mennesker med avl- og utstillingsinteresser. Agilityen, og flere hundesporter med den, er i ferd med å vokse seg til store, krevende grener som er ganske forskjellige fra utgangspunktet.

Hva er egentlig agility? Sport? Helt klart. Og, det er hobbyen min. Men med de fysiske og psykiske utfordringer den fører med seg, synes jeg nesten agility kvalifiserer for å kalles idrett. Jeg tør påstå at hobbyen min er en idrett. Motsi meg gjerne!

Det finnes to veier å gå for å modernisere regelverket rundt sporten vår. Enten kan vi klage, motarbeide og gå vekk fra kennelklubben, slik som de har gjort for eksempel i Finland. Der sorterer agilityen under idrettsforbundet, såvidt jeg har forstått, og det ser ut til å være en velfungerende variant. I Sverige har de en mellomløsning som ingen virker spesielt fornøyde med.

Alternativ nummer to er å gjøre en innsats for å modernisere innenfra. Er man tilstrekkelig aktiv, engasjert og samtidig klok og fattet, kan man utrette mirakler. En stor fordel med å gå denne veien er at selv de mest innkjørte utstillingsfantastene vil bli nødt å høre på en og annen samtale om helse og mentalitet. Men jeg tror det er forferdelig mye engasjement, arbeid og frustrasjon mellom dagens tilstand og fremtiden. Det trengs aktive agilityutøvere i tillitsposisjoner og kommiteer. Det vil kreve en innsats jeg ikke tror jeg har til overs. Hva med deg?

Er du fornøyd med rammeverket rundt agilitysporten, eller kunne du tenkt deg en og annen endring?

Fikse opp litt i stuen?

En god stund har stuen vår vært preget av blått og brunt. Nederst i innlegget ser du noen bilder, så du har en slags idé av hva jeg prater om.

Jeg er ingen fan av brunt i det hele tatt, men siden sofaen er brun (semsket), har jeg bitt i det sure eplet, og funnet et fint, brunrutete gulvteppe, brune pynteting osv. Enn så lenge har kombinasjonen vært med lyseblå pyter, pledd, duker og blomster, men nå er det høst, og det lyseblå ser så kaldt ut. Jeg har lyst å fikse opp litt! Siden dette må holdes på lavkost-stadiet (Sigurd er den eneset av oss med inntekt for tiden, og han mener pynt er unødvendig), må jeg beholde sofa, gulvteppe etc, og prøve å finne noe fint å bytte ut duker og kanskje pledd/puter med.

Her kommer titusenkroners-spørsmålet: Hvilke farger (gjerne varmere enn lyseblå) passer med brunt?

Herlig perspektiv!

Puddelen Udo har skrevet et bra innlegg i blogen sin om shaping av mennesker...
http://udosblogg.pudeltv.se/#post225

Frøker frusk hopper!

Lille frøker frusk har fått prøve seg på litt hoppteknikk. Hun er litt usikker på hvordan hun skal løse ting, men man kan formelig se selvtilliten vokse etter hvert som hun får prøvd seg frem. Siden hun er såpass liten og kraftig i forhold til border colliene trenger hun virkelig å mestre hoppingen godt for å ha en sjanse til å henge med. Det blir spennende å følge henne og Sigurd fremover. Jeg hjelper dem så godt jeg kan med et slags introduksjonskurs til grunntrening av agilityhunder, men til syvende og sist er det Sigurd det henger på... Her Bris på film (med Sigurds musikkvalg!):

Orkanen

De siste tre treningene har Orkan hatt skikkelig bra med fart og trøkk. Moro!
I dag tok vi oss endelig sammen og trente litt hoppteknikk. Det har vi vært sløve på de siste månedene, så gamle kunster er blitt litt rustne.
Jeg må få beklage lydsporet på filmen. Hadde glemt å legge på lyd, og lot Youtube få finne et spor til meg, men det ble kanksje litt i meste laget...

Bursdagskake

Man tager: en liten boks kattemat, hundefór i forskjellige farger, majones, godbiter, og annet smått og godt.

Storm har bursdag i dag!

Lille, gode Sormetormer blir fire år i dag!

Trening med TRØKK!

Siden Orkan virket pigg og glad i dag tok jeg en tur på trening for å se hva vi kunne få til.

Det ble en oppløftende opplevelse! Han fikk stå i bånd og sutre for at jeg trente med Storm, leke med ny, fin kaninskinns-pipeleke, og fikk strengt regime på null snusing og fullt fokus på lek. Orkanebanet svarte med store porsjoner med driv og trøkk!

Først trente vi hoppteknikk, basic grid og distance evaluation for Orkans del. Han sliter med skråstilte (annenhver) bumps i basic grid, det virker som han sliter med å se at avstandene er jevne når bumpsene ligger skjevt...

Etterpå bygget vi en stor fartssirkel, ganske enkle linjer, men blant annet en 180-grader som hundene måtte finne selv for å gi oss sjansen til å bli med på den neste linjen. Jeg gikk litt med Karins hund, BC-blandingen Nila, og søren om ikke Orkan gikk nesten like fort som henne! Litt av en opplevelse å få sånt trøkk ut av ham når han nettopp har vært sløv noen dager. Han har så utrolig mye fart i seg! Det er et helt lite kick når han gir alt og spurter på!

Jeg vet fortsatt ikke sikkert hva som gjorde at han var "dau" i attituden på lørdag, men hva det nå var, så var det ikke evigvarende :-)

Hundene våre - noen oppdateringer

Sigurd og jeg hadde en liten fotosession med hundene sist vi var i Horten. Her kommer et bilde av hver hund, og en liten oppdatering om hvordan de har det for tiden:

Bris er en ekstremt glad jente. Hun er litt usikker, og dermed veldig oppsatt på å fortelle alle hvor glad hun er. Hun er leken, hyggelig, og ganske tøff. Hun lar seg ikke pille ved nesen av andre hunder, og hun bryr seg lite hvis de blir sure. Hun bare snøvler litt tilbake og trekker seg unna. Hun har såvidt fått begynne å trekke litt, og det lover godt for en vinter på ski! Jakt-treningen er så smått igang den også, neste helg skal vi på fjellet og prøve oss på ordentlig fugl. Hennes vanligste kallenavn er Bever og Frøker Frusk. Med tiden blir det nok litt agility på henne, men ikke riktig ennå.

Storm har gode og dårlige perioder med ryggen sin. I de gode periodene (takket være Laxmi!) er han glad, spretter omkring, leker vilt med ball, og koser seg stort i sofaen. I de dårlige blir han mer innesluttet. Vi har ikke så mye planmessige aktiviteter med Storm lenger, for å unngå ekstra stress for ryggen hans. Men han er med på tur, både lange og korte, han får shape litt hjemme på stuegulvet, og en gang iblant trener vi gjenstandssøk (helst nøkler, tilføyer Storm) og lydighet.
Orkan har debutert i agilityringen. Han er en utrolig krevende hund å trene, som ser etter (og finner) snarveier og smutthull å utnytte. Er man flink nok med treningen hans går det fort fremover! Men han krever en god trener for å jobbe for deg, i stedet for mot deg. Han er glad mot de aller fleste, men har i det siste vist tendenser til ressursforsvar, særlig når han er ordentlig sliten. Han leker bra, og med det meste, men kan finne på å ta en rundtur for å stjele mat i stedet for å leke, hvis muligheten byr seg. Vi venter fortsatt på å bli stabile nok til å gå de perfekte løpene. Enn så lenge vet vi ikke godt nok hva vi kan vente av hverandre, så vi pådrar oss en og annen vegring... Fokus for agilitytreningen for tiden er å drive på linjene, så vi kan ta i bruk babkytter med større suksess. Vinteren skal brukes til fysisk opptrening. Vi gleder oss til fortsettelsen :-)

Går verden baklengs?

http://www.nkk.no/nkk/public/openIndex?ARTICLE_ID=2725
Jeg er så usannsynlig lite imponert over NKK!

Det er ille nok at FCI ikke lar blandingshunder konkurrere på VM. Gi meg EN god grunn? Blandingshunder er etter min mening hunder på lik linje med renrasede, med akkurat samme verdi, samme evner, og burde ha samme rettigheter? Hvorfor skal en hund være mindre verdt dersom ikke alle dens forfedre er kontrollert og nedskrevet? Altså - det er ille nok at FCI utelukker alt annet enn hundeverdens aristokrater.

Enda verre er det at NKK nå går ut og sier at blandingshunder ikke lenger skal få konkurrere på det norske agilitymesterskapet! Forkastelig, spør du meg. Jeg håper virkelig dette vedtaket omgjøres, når det skal behandles senere denne måneden.

Hundeutstillinger er på mange måter (misforstå meg rett!) en syk, syk "sport", og dessverre finnes det en del "utstillingsmennesker" med syke, syke syn på ting... Det er synd at det er disse som har makten over agilitysporten også. Jeg hadde virkelig håpet at FCI etter hvert ville godta blandingshunder i agility, men det ser visst ut til at verden går i feil retning...?




P.S. Jeg kan vel like gjerne beklage dette innlegget med en gang, noen blir vel sure over at jeg misliker skjønnhetshysteriet...

Stevne i Askim (og VM live)

Selv om helgen først og fremst handler om VM, var vi på stevne i Askim i går. De siste dagene har Orkan ikke helt vært i form... Jeg vet ikke hva det er (skulle gjerne visst det!), men han mangler liksom trøkk og entusiasme. Mens vi varmet opp ville han ikke helt være med på notene, han dempet meg hvis jeg bøllet med ham (hvilket han vanligvis tenner på) osv osv. Når han mangler sin egen porsjon med trøkk går han ikke lenger selvstendig på linjene, kan misse slalåminnganger osv, så han var en ganske slitsom hund å handle i går... Farten var heller ikke på plass, og når banene i tillegg var relativt vanskelige (i flere klasser var det én eller ingen som kom igjennom) så... Ja...

Det ble en femteplass i hopp, med vegring på et hinder jeg virkelig mener han burde tatt på egenhånd... Vi hadde klart oss gjennom alt det jeg syntes var vanskelig (som threadle av slalåmen, som de landet rett på, etter et hopp), men de fire siste hindrene sto i en slaaak bue, og et av dem valgte han å ikke ta. Vegring... Frustrerende, for hadde han vært i humør (eller hva jeg skal kalle det) hadde det der aldri vært et problem.

Agilityløpet disket vi på at jeg tok ham tilbake på vippa, da han falt av feltet sideveis. Han har ikke gått på vipper som smeller i bakken og så spretter opp igjen, så han var nok ikke forberedt på å holde balansen da den spratt... Riktignok så jeg (som sto rett over ham) at han hadde labben på vippa hele veien, så han skulle vel egentlig ikke blitt disket på det, men det spiller ingen rolle, hadde han falt helt av hadde jeg uansett lagt ham på igjen for å gjennomføre kriteriet, så det hadde uansett vært verdt en disk.

I åpen hopp valgte jeg å diske ham på å løpe ut og belønne etter slalåmen, rett og slett fordi han gjorde det bra. Når det meste annet var halvdårlig fra hans side, ville jeg gjerne få belønt når det kom noe bra...

Jeg er ganske frustrert over å ikke vite hva som gjør at han er sånn... Jeg har gått gjennom alt fra om han kan være sliten etter mye trening de siste månedene, men de siste to ukene har han hatt mer eller mindre fri, så det gir ikke mening. Det kan være kostholdet, mye godbiter gir en skjev sammensetning og han har tidligere vist seg å fungere best på ren råforing, så sånt må tas med i beregningen. Det kan være noe med treningen min i det siste, men jeg kan ikke helt se hva det skulle være... Siste mulighet jeg har kommet på er at jeg fant et kutt i den ene poten hans i går. Det er riktignok i den øverste tredeputen på frambeinet, så den kommer ikke bort bakken, men teoretisk sett kan noe sånt legge en demper på humøret hans...

Det er aldeles ikke gøy når hunden ser ut til å synes at det vi driver med er litt kjedelig... Jeg får nesten lyst å gi opp hele agilityprosjektet... Kunne igrunn hatt bruk for litt coaching fra noen med tro på oss...

Jeg får vel utarbeide en plan fremover, så jeg kan se hva som virker. Først og fremst melder jeg ikke på konkurranser før jeg har ham tilbake i humør. Selv om dette bare har vart noen dager, vil jeg vite hva det er/var før jeg pusher mer. I tillegg skal han på ren diett igjen, hvilket innebærer at vi kun kan bruke lek på trening. Det skal bli en spennende utfordring, siden banen på antrozoologisenteret stadig er full av godbiter. Ganske irriterende at han jevnlig blir belønt for å snuse i gresset! Veldig vanskelig å hindre at det skjer... Kan det være så usannsynlig vanskelig å ikke strø mat rundt seg? Tydeligvis...
Vinteren skal vi bruke til fysisk trening, kanskje en ekstra dæsj overskudd kan gi ham det lille, fantastiske ekstra?

Storm har vært hos Laxmi igjen

I dag var vi på Oslo dyreklinikk for en grudig sjekk. Stort sett bare gode nyheter. Ingen nye plager funnet, men de gamle er tilstede, hvilket forklarer at han har hatt smerter. Godt at det ikke er noe nytt, men også trist at han var stiv i en større del av ryggen enn han har pleid før.

Planen er som følger: varmepose i kveld og i morgen tidlig, prate med Laxmi igjen i morgen kveld. Hvis han responderer på behandling slik som før (da skal han være betydelig bedre i morgen kveld) fortsetter vi behandlingen og stoler på at diagnose er riktig. En god nyhet er at Laxmi kan lære meg noen av teknikkene, så jeg kan behandle ham selv også. Det ville gjort ting lettere til daglig... Hun skal også spørre en kollega i utlandet om de vet noe mer om sånne problemer som sklir tilbake tross behandling. Vi pratet litt om at Storm kanskje skal besøke Laxmi noen dager så hun får sett ham litt mere over tid i tilegg.

Bedre i morgen? Tja, han er jo bedre allerede! Mens jeg skriver står han nemlig på stuebordet med et lurt smil. Rampete, men jeg har ikke hjerte til å kjefte på ham. Deilig å se at han har energi til å finne på ugagn!

Jeg lider visst av nok et sy-kick ;-)

Bris (som for øvrig begynner å bli stor jente!) måtte såklart få likt halsbånd som smågutta, og i tillegg mente Sigurd at Raiku skulle ha. Han er tross alt nesten familie... Og så har jeg fått bestillinger på halsbånd! Moro! Men jeg tør altså ikke garantere at bokstavene ser perfekte ut, jeg har nemlig ikke brodérmaskin...

...og nå har Storm fått et også!

Storm fikk litt smalere refleks-striper. Tror jeg liker det bedre :-)

Nye halsbånd

Jeg bestemte meg for at hundene kunne ha bruk for noen enkle halvstrup med refleks, som er lette å ta av og på etc. De har fine lærhalsbånd alle sammen, men de er litt mer klønete å ta av, så det hender hundene går med dem inne. Så mye som de leker kan det være en risiko. Storms oppdretter hadde en hund som hang seg fast i halsbåndet til en annen med tennene, og ble vridd rundt. Den andre ble nesten kvalt...

Vel - nok moralpreken, her er det første halsbåndet. Som dere ser er det Orkan sitt. Storm skal få med blå pynt, og Bris med rød. Jeg lurte på å sy på telefonnummer, men lot være. Litt fordi det er vanskelig å sy tall med en 70-talls symaskin, dels fordi det ville være kjipt hvis jeg må bytte nummer igjen. Har måttet gjøre det noen ganger...

Hva synes dere? Tips til forbedringer, før jeg begynner på de to andre?

Jeg skal på VM!

...i hvert fall i tankene! Agilityvision skal nemlig streame det live! http://fci2009austria.agilityvision.com/

Tungt...

Dette har vært en tung kveld. En slags akkumulasjon av tendenser jeg har sett hos Storm alt for lenge. Når det går en stund fra forrige behandling blir han veldig dårlig. Med frisk rygg er han en ordentlig kosehund, pigg og glad, leken og sosial.

De siste ukene har han ikke engang villet komme opp i sofaen. I stedet for å legge seg ned kan han bli sittende et kvarter av gangen. Når han til slutt legger seg er det med stive bevegelser og et sukk. Han legger seg rett, som en løve, ikke på siden. Storm har vondt...

De evige fluktuasjonene i formen hans tærer på meg. Han nyter virkelig ikke livet nå. Men i perioder er han bedre, særlig i forbindelse med at Laxmi knekker og strekker på ryggen hans. Men jeg klarer aldri å stole på at han virkelig har det bra. Han klager aldri, men jeg ser ham hele veien bli verre igjen.

Hva gjør man med en elsket koseklump som ikke nyter livet? Akkurat nå ligger han i sengen min, innpakket i varmeposer og back on track. Om noen dager blir han fire år.

En bra ting!

Kom på en ting jeg glemte å skrive om OODK-stevnet på lørdag. I det siste har det vært blogget litt om dommeres reaksjoner på dårlig behandling av hunder i agilityringen. Det er alt for vanlig i Norge å gå ut av ringen og riste bikkja når ingen ser på. Noen er til og med dumme nok til å gjøre det åpenlyst... Vi så dessverre en del eksempler på dette i Maridalen...

På lørdag gikk dommer Harald Schjeldrup foran med et godt eksempel. En fersk hund i klasse stor stakk ut av ringen for å hilse på en søt tispe, og eieren ble ganske morsk. Hunden løp tilbake til ringen, hvorpå eieren tok den i nakken og lirte av seg noen gloser. Han ble behørig vist ut av ringen med bestemt tilsnakk fra dommeren. Honnør til en dommer som faktisk sier fra!

Det frustrerer meg at mange mennesker fortsatt tror at enkelte hunder trenger straff for å forstå. Straff virker. Men det finnes alternativer...

Drøbak 2009

Da var helgens stevner overstått. I dag disket vi begge løpene, men smiler likevel.
Dagens største problem var at Orkan bare MÅTTE sjekke om noen dyser i grusen kunne være spiselige? Omkring på grusbanen sto nemlig noen små biter kostebust, som visstnok tilhørte vaningsanlegget til banen. Orkan klarte ikke å dy seg - det hender jo jevnlig at han ser noe i banen som faktisk ER spiselig.

I hoppløpet resulterte det i at han droppet å satse, men løp rett på et hinder (dysa sto rett under bommen), og siden det ble dømt som en vegring (jeg trodde det var et riv), disket vi på å løpe videre. Bortsett fra det var løpet helt ok, men han var ikke fullt så "på" som jeg kunne ønsket meg... På filmen ser jeg at mellom de to tunnelene senket han også hodet for titte/snuse etter noe. Ikke helt perfekt attitude altså. Tør nesten ikke innrømme at jeg flicket ham etter slalåmen, men det var ikke verdens beste løsning i hvert fall... Her er løpet på film:


Agilityløpet har jeg ikke film av, men bottom line var at nå sto slalåmen rett over dysen, så han poppet ut etter andre porten for å titte: vegring. Deretter fløy han av vippa! Det har han faktisk aldri gjort før, så jeg ble litt overrasket. Men det var en mye tyngre vippe enn han har sett før (vi har trent på to forskjellige, og begge var lette...), så jeg mistenker at han trodde det var bommen han gikk på, siden den ikke tippet over som vanlig. Jeg stoppet i hvert fall og tok vippen om igjen, for deretter å løpe ut og belønne. Ingen skal påstå at jeg lar kriteriene skli, i hvert fall :-)
Attitude- og fartsmessig var han helt herlig i dette løpet. Han overrasket meg med skikkelig deilig driv! God erfaring, siden vi plutselig ble sendt inn i ringen som første (ifølge katalogen og startnummeret var vi ikke først), og ikke rakk noen skikkelig oppgiring før start.

Hva har vi lært? Tja. Vi har en jobb å gjøre med å trene med gjenstander i banen i hvert fall... Han trenger å takle at det ligger ting på bakken, uten å måtte undersøke om de kan spises :-p
En downside er at han har vist litt økt ressursforsvar i helgen. Han begynte i vinter å forsvare fanget mitt, og konsekvensen var at han måtte gå ned på bakken. På slutten av dagen både i går og i dag prøvde han å forsvare treningsbagen. Får legge en plan for å få en slutt på det der...
Til slutt en litt morsom ting! I går begynte han å gire seg opp på å se andre hunder gå agility! Det hadde jeg ALDRI trodd om ham! Vi pratet om det der på kurset i sommer... Men i går begynte han faktisk å skrike litt på samme måte som han gjorde når han ble frustrert i shaping før. Litt frustrert, men ikke sint. Bare gira. Helt merkelig...

OODK 2009

I dag var Orkan fin å gå med, deilig fart og engasjement. Likevel blir det en og annen vegring - vi er ikke helt samkjørte på alle punkter... Nye sjanser i morgen.
Takk til Solveig som filmet!

Takk og vanndammer

Først vil jeg si tusen takk for hyggelig tilbakemelding på forrige innlegg, både her i blogen og på andre måter! Veldig koselig :-)

Men, fra spøk til revolver. En av de tingene helgens begivenheter ga meg å trene på, var vanndammer. Orkan har blitt mye bedre på å takle vått gress, men vanndammene var for vanskelig for oss. Det handlet ikke så mye om at han prøvde å unngå dem, men at han ble lav, fikk dårlig fokus og generelt ikke var en drømmehund å handle. Han hadde akkurat samme reaksjonen på vått gress tidligere, fester ikke på linjene sine, ser etter andre ting å finne på, osv. Derfor har jeg iverksatt prosjekt "like vanndammer", så han ikke skal bli nedtrykt av å se dem, men få et mer nøytralt forhold til dem. De er faktisk ikke særlig farlige!

I dag hadde det regnet, så det var perfekte forhold på gårdsplassen for å trene litt! En grunn, klar dam var ikke store saken, men når den ble dypere og mer grumsete prøvde han først alt annet på reportoaret før han til slutt slumpet uti med et ben. Vi må nok fortsette med dette en stund hvis han skal få nøytralisert forholdet til dem litt grundigere, men det er gøy å se at han allerede faktisk drev til den siste dammen! Godt klumpen er glad i mat, sier nå jeg. Det meste kan fikses med god forsterkning ;-)

Her er noen klipp fra treningen:

Hvor ble det av gleden?

Når jeg tenker tilbake var jeg mye mer glad for hundetrening og agility før. Med Storm var det et lykkerush bare å gå noen hindre på trening. Jeg elsket det! Samme om vi ikke alltid klarte standardtidene…

Det siste året har treningen i større grad handlet om å identifisere mangler og feil, og å rette på dem. Når jeg har fått til ting med Orkan har det vært en lettelse over at vi fikk ordnet problemet. Riktignok har jeg oppnådd mer enn før, men jeg har ikke opplevd den samme gleden. Hvorfor?

Jeg vet ikke. Kanskje har det med å gjøre at med den helsen jeg har hatt de siste årene har jeg ikke fått til spesielt mye. Jeg har latt studier, samboer og hunder få den energien jeg har, mer har jeg ikke klart. I løpet av mitt første år på UMB var jeg på konsert én helg. Jeg har nesten ingen venner her. Jeg orker bare ikke. Kanskje er det derfor jeg er så redd for å mislykkes?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ønsker å glede meg mer over hobbyen min! Det er tross alt en hobby, hvis den ikke gjør meg glad burde jeg kanskje heller la være?

I løpet av Orkans debuthelg fikk jeg veldig mange hyggelige kommentarer fra nye og gamle venner, til tross for at ikke alt var perfekt. Forbausende mange hadde hyggelige ting å si, konstruktiv kritikk, støttende ord, og tro på oss. Det varmet! Og jeg skulle gjerne smilt og gledet meg stort over støtten og oppmuntringen. Dessverre er de ordene jeg husker aller best er de få som ikke var velmente.

Jeg opplever det som en ukultur i norsk agility at mange kritiserer hverandre rundt ringen. Oftest hører ikke vedkommende om det selv, men det gagner uansett ingen! Jeg har satt meg fore å tenke meg ekstra godt om før jeg åpner munnen om andre i fremtiden, for jeg ønsker sterkt å ikke være en del av den kulturen!

Det er ikke lenge siden jeg sa til en av de beste agilityhandlerne jeg vet, at vedkommende ikke skulle la seg bryte ned av én sur kommentar blant mange. Vi skal glede oss over det vi gjør. Det er ikke lett, og jeg får det ikke til selv heller. Hvorfor?

Jeg vet ikke. Men jeg ønsker virkelig å lære meg å glede meg mer over hobbyen min. Jeg vil ikke tillate meg selv å sitte med en klump i halsen og lure på om jeg er et elendig menneske, eller om hunden min er et håpløst tilfelle. Det er så unødvendig å bryte ned seg selv over bagateller. Hvordan det gjøres, det vet jeg ikke. Men jeg vil veldig gjerne lære meg å smile mer.

Livet er for kort til å ikke nytes! Kjære venner – la oss glede oss over livet!

Läsvärt

Ble tipset om denne artikkelen av en av de andre deltakerne på Justinekurset i sommer. http://evabodfaldt.com/artikelsida.asp?intArticleID=9
Det Eva Bodfält kaller "sladring" er en slags kombinasjon av kinderegg, miljøkommandoer og doggie-zen. I prinsipp lærer man hunden å betrakte forstyrrelsesfaktorer (som møtende hunder etc) som et inkallingssignal. Verdt å lese :-)