Klart for fjellet!

Bare et lite livstegn før vi stikker til fjells. Julaften var jeg og de to små hos pappan min, romjula har vi tilbragt med Sigurd og Bris hos svigers, i dag er det begravelse, og i morgen tidlig drar vi endelig på fjellet.

Dette med begravelser har visst blitt et gjennomgangstema akkurat nå... Veldig trist. Sender noen ekstra tanker til de rundt meg som har det vondt... Stor klem! I natt drømte jeg til og med at enda fler døde, men heldigvis våknet jeg til en litt bedre virkelighet. Uff.

I morgen drar vi altså til fjells - med værmelding ned mot 30 blå. Det skal bli gnistrende, skal jeg si deg! La oss bare håpe at vi får igang bilen når vi skal nedover den 3. Hytta ligger langt fra allfarvei (og langt fra der vi parkerer bilen i tillegg) og vi har en bil med personlige meninger om kaldt vær. Nåja. I verste fall blir vi der en uke ekstra og lar forelesningene gå sin gang uten oss ;-)

Mål for det kommende året

Jeg er en målorientert person, snarere enn prosessorientert. Derfor finner jeg det hensiktsmessig å beskrive, evaluere og holde øye med målsetninger for det jeg holder på med. I dette tilfellet hundetrening. Målene bruker jeg først og fremst for å gå tilbake og se at vi faktisk har oppnådd noe! De gir meg en god pekepinn på hvor vi faktisk var da de ble skrevet, og at det jeg drømte om og håpte på faktisk var mulig.

I det øyeblikk jeg legger ut målene i bloggen eller tilsvarende deler dem med andre, får de brått en annen edge. Det handler vel om å gjøre seg selv sårbar. Er det én ting jeg misliker, så er det å mislykkes. Det vil jeg helst at ingen skal vite at har skjedd. Det ville jo vært fint å være ufeilbarlig? Men – for at denne blogen skal fungere som en ærlig treningsdagbok, skal målene få lov til å stå sin storm som alt annet... Her kommer altså de foreløpige tankene om hva jeg vil med min hundetrening i 2010:

For Storms del avhenger det meste av helse. Akkurat nå er han i strålende form, og vi trener lydighet – en helt ny verden for meg. Jeg kunne skrevet mye om hva jeg vil gjøre og hvor jeg vil konkurrere, men det gir ikke mening så lenge jeg ikke engang vet om vi kan trene sammen… For min egen del skulle jeg gjerne satt mål om kondisjon, styrke, ferdigheter av ulike slag osv. Men det gir heller ikke så mye mening når jeg ikke engang har noen diagnose eller noe særlig begrep om fremtidsutsiktene… Så for meg og Storm kan man enkelt si: vi håper helsa blir best mulig, og ser frem til å glede oss over det livet gir oss!

Orkan skal konkurrere agility, forutsatt at han holder seg frisk, rask og lykkelig. Det overordnede målet blir å fortjene en plass i klasse 3 i løpet av sesongen, og vi kan jo krydre det med å si at målet er å delta på NM til høsten! For å oppnå dette må vi jobbe med en lang rekke aspekter – fysikk, lek, konkurransemessig trening (á la de utfordringene vi har sett i slalåmen i det siste), osv. Men det mest grunnleggende er faktisk å finne tilbake selvsikkerheten, gleden og entusiasmen. Jeg savner å ha en følelse av at vi er GODE sammen! For å finne igjen den, skal vi først og fremst få litt flyt på konkurranser. Dermed blir det noen løp til i klasse 1 før vi beveger oss videre.

Et av mine små-mål er faktisk å bli flinkere til å sette meg jevnlige målsetninger og å følge dem opp her i blogen. Årets første delmål blir dermed å levere feilfrie løp i Flateby. Det er under en måned til, og med dagens snømengder kan det bli spennende hvor mye trening vi får til før den tid, men vi sees nå der, i hvert fall :-)

God jul så lenge!

Jul...

Hei, du der ute som leser bloggen min! Tusen takk for det! Det er enda litt morsommere å skrive treningsdagbok når det attpåtil er noen som leser den...

Nå er det straks jul, vi skal bare sove litt først. Så her kommer årets julehilsen:

Verdens gladeste luddehund, og resten av familien i drøbakveien ønsker dere en fredelig jul! Attpå slenger vi også noen håp om et lykkelig 2010.

Et sjokoladeeventyr...

Sent i går kveld hentet vi Orkan på Oslo dyreklinikk. Han er i god form nå, litt sliten og med noen plagsomme veneflon-sår på frambeina, men pigg og glad. Sjokolade er ikke til å spøke med, og det tror jeg alle unntatt Orkan har lært en ekstra lekse om nå...

Så, hvordan i all verden kunne hundene få i seg sjokolade? Jeg må innrømme at jeg synes det er ganske flaut. Denne typen forgiftninger bør liksom være til å unngå? Ja, det bør de...
Det har seg slik at da jeg på torsdag "flyttet ut" av lesesalplassen min, proppet jeg alle tingene (inkludert pledd, pulverkaffe, mat, teposer, bøker, løse papirer og sist, men ikke minst, to halvspiste pakker med mørk sjokolade) ned i sekken. Da jeg kom hjem, orket jeg ikke engang å tenke på den sekken... Den har stått "trygt" bak skrivebordet, og verken jeg eller hundene har tenkt på den... Jeg har vært helt utslitt etter en måned med intens lesing, og ettersom helgen gikk, med blant annet et dødsfall i nær familie, har det rett og slett ikke vært ork igjen til å rydde opp den sekken...

I går dro jeg litt før klokken ti i et møte på jobben, og før jeg dro, tenkte jeg faktisk at "den sekken, den må ikke hundene få tilgang til mens jeg er borte", så jeg flyttet den enda lenger vekk, og trodde den var trygg. Men ikke for Bris, nei. Hun er jo så glad i å spore opp plastibiter og penner og annet som knaser for å gnage i stykker. Denne gangen var hun "heldig", og fant ikke bare plastikk, men sjokolade og teposer i tillegg! Da jeg kom hjem hadde de vært alene i tre timer. Stuegulvet var nedsnødd av fragmenter fra sekken min, og til min store skrekk også tomme sjokoladepapir.

Til sammen tror jeg det var omtrent 100 g sjokolade. Noe av det med 70% kakao, noe av det 86%. Mørk sjokolade altså. Telefonlisten min er full av veterinærer, så jeg ringte først til den av de lokale som jeg har mest tillit til - Vestby Dyreklinikk. De har ikke mulighet til å legge inn hundene hvis de skulle bli ordentlig dårlige, så hun anbefalte å dra til Oslo eller Jeløya. Neste nummer på listen ble dermed Oslo Dyreklinikk - der har vi jo vært mange ganger før...

Jeg var litt usikker et øyeblikk, det er langt å kjøre til Oslo, egenandelen for behandling av tre hunder hører ikke hjemme i et studentbudsjett, og vanligvis går jo sånt bra? Men nei, Orkan er så liten at det ikke skal store dosen til... Det ble Oslo-tur.

Da vi kom inn til Oslo begynte Orkan å vise symptomer. Han sutret, trakk i båndet, var generelt urolig, ville ikke hoppe opp på fanget etc. Vi bestemte oss, tross at det nå var bortimot fire timer siden antatt inntak (hunder er jo mest urolige når vi nettopp har reist hjemmefra...) for å prøve å få dem til å kaste opp. Alle tre fikk sprøyte, og det ble raskt klart at Storm, som jeg hele tiden hadde mistenkt var utenfor risiko, ikke hadde spist noe. Han spydde to ganger, bare litt vann, og ble dretter ganske raskt pigg igjen. Han var tydelig fornøyd med seg selv, og danset "I told you so"-dansen for de andre hundene. Tipper han har ligget i sofaen og sagt "det der bør dere ikke spise, altså!" mens de andre delte broderlig på sjokoladen... Søte Sormen...

Både Bris og Orkan spydde opp sjokolade. Mye sjokolade. Slimete. I løpet av den halvtimen det tok før de var tomme begynte Orkan å bli ganske dårlig. Han lå ned og spydde, skalv, pulsen raste, han mistet litt kontrollen på seg selv osv... Han ble dermed førstemann til å få kull. Han nektet for sikkerhets skyld å svelge, så både jeg, dyrepleieren og han selv så ut som vi hadde forsøkt å gjøre svart schipperke av ham... Veneflon var det heller ikke lett å få satt, etter fire stikk og en vene som sto i alle retninger, fikk vi endelig inn en i det høyre frambeinet, og en redusert Orkan kunne legges på væskebehandling. Bare å håpe og vente...

Bris fikk også kull, og siden hun ikke viste noen symptomer (bortsett fra å være litt trøtt av brekkmiddelet, det inneholder morfin) fikk hun være med hjem under vår overvåkning. Hun ble bare piggere utover kvelden, og slapp visst unna det hele med bare hard kull-mage og skrekken i behold.

Det var utrolig tungt å dra fra Orkan i den tilstanden. Var jo igjennom å legge inn Storm i dårlig form i fjor, og det var nesten merkelig at det var Orkan denne gangen. Det pleier jo liksom å være Storm som blir alvorlig syk?
Sent på kvelden fikk Orkan grønt lys til å reise hjem. Da hadde han frivillig spist kull iblandet litt godbiter, sjarmert vettet av personalet, og var utrolig glad for å se meg igjen!

Heldigvis endte dette godt. Han er litt sliten, fortsatt grå i pelsen, og vil ikke la veneflon-sårene være i fred, men han er i live!

Lærdommen må bli at selv om du tror har gjemt sjokoladen godt, er det antagelig ikke godt nok... Ta godt vare på de firbente i jula! Det er jo nettopp nå de tusen hjem virkelig florerer med ting de ikke bør få i seg...

Rasetanker...

Riktignok er det en hel del år til jeg skal ha ny hund (når Orkan nærmer seg slutten av agilitykarriæren sin, tenker jeg det er på tide), men jeg klarer jo ikke å la være å gruble over rasevalg uansett ;-)










Hvis jeg skal ha stor hund, er valget enkelt: det må selvfølgelig bli en border collie. Men jeg har nå hjerte for de mindre, egentlig... Så hva tenker jeg?




Først og fremst er jeg egentlig innmari fornøyd med schipperken... Jeg har lært å like (og håndtere) intelligensen, og synes Orkan er en nydelig hund å trene med. Han har haugevis av arbeidslyst, forutsatt at jeg gjør mine ting riktig. Han vil alltid jobbe - forutsatt at han blir belønt... Det som har vært utfordringen med ham, har vært belønningsutvikling. Men etter hvert som lekingen blir bedre og bedre, blir strevet mer og mer glemt. I tillegg vet jeg jo til en eventuell neste gang jeg får en hund som trenger bedre lekelyst, litt mer om hva jeg skal gjøre riktig fra begynnelsen av...

Et annet alternativ er sheltie. Men jeg tror kanskje at jeg ville synes de har for lite tøffhet? Både i form av trygghet og i form av trøkk i treningen. Jeg har riktignok ikke trent en sheltie selv over tid, så jeg må vel ta noen av dem litt nærmere i øyesyn før jeg kan bestemme meg for at det er uaktuelt... Men generelt har jeg inntrykk av at mange sheltier er usikre, og det å måtte jobbe med trygghet og sosiale ferdigheter har jeg virkelig ikke lyst til. Hvem vil vel det, forsåvidt... Til sist må sheltiepelsen nevnes. Jeg synes Orkan har for mye pelst! Og klipt sheltie frister ikke så mye, for å si det sånn :-p

Papillon/phaléne er litt for små for meg med tanke på fjellturer og dyp snø, og pelsen passer meg også ganske dårlig...











Så da står man vel mest igjen med terriere?
Jeg synes de fleste agilityterriere er ganske tungt bygget, særlig jack russel.







Parson, deirmot, er et alternativ. Dog banker ikke hjertet så veldig hardt for den, av en eller annen grunn...








Border terrier har jeg jo i hjertet fra gammelt av, men de er relativt tunge, og de man ser gå agility hopper dårlig og svinger stort...







En annen terrier jeg har falt litt for er tysk jakt-terrier. Har møtt et par av dem som har vært utrolig morsomme, og de har fin, lett bygning. Men jakthund, da gitt... Det kan jo by på utfordringer!

Selv om jeg liker spisshund-utseende mye bedre, tror jeg på et vis at terrier-typen passer meg bra mentalt. Spørs vel om Sigurd tillater en terrier i huset, men det er såpass langt frem i tid at jeg ikke lar meg bekymre så mye...

Hm... Det der med raser er søren ikke enkelt! Det finnes liksom ikke noe fasitsvar, så lenge man vil ha små hunder... Egentlig skulle jeg ønske man kunne lage en passelig blanding, men så lenge FCI ikke støtter den tanken, må jeg vel gruble videre over de rasene som eksisterer... Jeg vil gjerne ha forslag!

Jeg har fri!

En utrolig følelse å sitte og bare se i veggen med en deilig kaffekopp, etter en intens måned på lesesalen. Nå er jeg altså ferdig, og nyter litt vel tiltrengt avslapning. Har enda ingen planer for dagen, lage litt drops, kanskje? Bake boller? Trene litt med Litte Bani på gårdsplassen? Eller ta en kaffekopp til og bare smile?

En herlig dag! Og snart kommer Sigurd hjem etter årets siste eksamen, så kan vi ha litt fri sammen :-)

Nest siste dag på lesesalen!

Som Delillos synger:

Jeg vil ut, jeg må ut
Jeg skal ut og drikke meg full
Jeg vil være slem, jeg vil bort fra mitt hjem
For å gjøre en mengde tull!

Min versjon må vel heller bli noe i nærheten av:

Jeg vil ut, jeg må ut
Jeg skal ut og ehhh... gå på ski!
Jeg vil være ferdig, jeg vil bort fra universitetet
For å gjøre en mengde herlige ting!

Årets målsetninger

For ikke så lenge siden tittet jeg tilbake på målene for 2009. Året går jo mot slutten, og det begynner å bli for sent å oppnå noe mer. Derfor tenkte jeg å oppsummere hvor vi havnet i forhold til hva jeg ønsket meg.

For Storm handlet de viktigste målsetningene om å finne løsninger for helsen hans, og det har vi enda ikke klart. Han har hatt et år med både gode og dårlige dager, men alt i alt tror jeg han har nytt livet, så jeg angrer ikke på noe. Jeg håper bare jeg har klarere tanker om fremtiden hans om et år. Et annet mål for Storm var å finne noe å trene på, enten lydighet, freestyle eller liknende, i den grad helsen hans tillot det. Det har vi faktisk klart - vi har begynt å jobbe litt smått med lydighetsøvelser innimellom. Ikke noe stort, men det er veldig moro å trene med ham - og mye lettere å få trent litt når man setter seg noen spede mål!

For min egen del ønsket jeg mest av alt å komme i bedre form. Det har jeg ikke fått til. Mest av alt kan jeg vel skylde på sviktende helse, for innsatsen er jeg faktisk ikke så misfornøyd med. Særlig er jeg fornøyd med at jeg og Catrine har trent tre-fire ganger i uken de siste månedene :-) Utpå nyåret skal jeg på ny utredning, så får vi se om 2010 bringer noe mer fornuft i forhold til hva som feiler meg?

Orkan, ja. Han skulle holdes slank, og bygge muskler. Det har vi fått til! Vom og Hundemat, altså en diett uten karbohydrater, har fungert flott. Og så skulle han bli klar for konkurranse, hvilket vi klarte med god margin. Alle nappene til klasse 2 er på plass (vi har deltatt på fem stevner), men vi har litt å jobbe med før jeg tar ham opp. Først skal vi få litt mer god-følelse og selvtillitt på stevner, og vi skal få orden på slalåmen. Motivasjon og gøy, altså. De konkurranseløpene vi har gått hittil har ikke føltes "deilige" på den måten jeg helst vil, så vi går noen ganger til i klasse 1 før vi gjør det vanskeligere :-)

Mål for 2010 dukker nok opp her om ikke så lenge, men først skal jeg gjøre meg ferdig med skoleåret...

Pepperkakemoro

Jeg og Catrine laget pepperkaker av hundene våre. Hvis dere har lyst å gjette, ligger det bilde i Catrines blog. Skriv en kommentar med forslaget der, da :-)

lesesalsyndromet

En måned på lesesalen, til dels iskaldt, for lite søvn, diett bestående av kaffe og sjokolade: det gjør ikke godt for noe som helst. I tillegg til å være nervøs nok for dagens muntlige eksamen, sier kroppen sitt om søvnmangel og tislvarende mishandel.

Jeg lover: neste år skal jeg starte lesingen tidligere!

Tror jeg.

Trening, lesing, tja...

Sovnet akkurat på lesesalen. Det er så godt og fredelig her... Jeg har muntlig eksamen (på engelsk) i morgen, og siste oppgavelevering på fredag. Deretter er det ferie! Det tror jeg hundene vil sette pris på...

Deilig avbrekk med trening med en heltent Banebane i går kveld. Pisskaldt i ridehuset... Ved å skape så konkurranselik situasjon som jeg kan, dukker det noen ganger opp situasjoner hvor han dropper slalåm. Jeg ønsker ikke å fremprovosere feil, men det er godt å vite at vi har en treningssituasjon som er tilstrekkelig lik konkurranse at feil kan oppstå - da kan jeg tross alt bygge litt verdi for det i konkurranselik situasjon.

Nå, tilbake til bøkene...

Bris = stor pus!

Gratulerer til lille frøker! (som ikke er så veldig liten lenger, egentlig)

Two down, two to go!

Tidenes korteste tretimerseksamen: ferdig kvart over ti... Riktignok skriver jeg fort, men hadde jeg visst at de kom til å spørre såpass mye om virologi, hadde jeg kanskje hatt litt mer å skrive om på den ene oppgaven. Blæh.
Nok om det, nå er det Global Change Ecology på timeplanen.
Men først: pepperkakebaking med Catrine, frikveld og generell velvære :-)

Fart

Jeg bekymrer meg hele tiden for om Orkan er for treg til noen gang å kunne hevde seg i toppen...

Derfor er det litt godt å se sånt som dukket opp på Agipro i dag:
På dogs4all var Orkan raskest av alle i begge sine klasser, selv om vi hadde ganske langvarige slalåmvegringer å rette opp. Uten de vegringene hadde han altså vært ganske kjapp :-)

Men det hindrer meg likevel ikke i å drømme om en BC, terrier eller noe annet morsomt med litt ekstra krutt i bena...

One down, three to go!

Skulle ønske det var omvendt, at det var den siste jeg sitter og leser til. Men javel. Jeg kan i hvert fall legge vekk politikk-bøkene, og fokusere på mikrobiologi. Neste eksamen er på fredag, og den 18. er jeg helt ferdig! Jeg har til og med kjøpt inn nonstop og pekkerkakedeig (tips: den fra Europris gir faktisk gode pepperkaker).
Det er litt kaldt på lesesalen og jeg har en merkelig form for lesevegring i dag, men det går nok på et vis. Ved godt mot, altså!

Heia kaffe og sjokolade! Og ha et fint liv så lenge, vi snakkes når jeg dukker ut av tåka ;-)

Andre søndag i advent...

...en dag som tilbringes på lesesalen. Lengselen etter å være ferdig med eksamenene, ha levert siste oppgave, og reise til fjells og freden er nesten uutholdelig... Men vi kommer stadig nærmere! Datolyset har blitt en fjerdedel kortere, og i dag tente vi lys nummer to i adventsstaken... I den anledning byr jeg på de to første versene i en av de vakreste adventssangene, av Eivind Scheie:

Tenn lys!
Et lys skal brenne
for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne
der vi og alle bor.
Må alle dele håpet
så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.

Tenn lys!
To lys skal skinne
for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet
og flyktninger et hjem,
tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem.

Bildet stammer fra en borddekorasjon i høstmørket da jeg bodde i Namsos :-)

Jeg hater... og vil gå i hi!

Sukk... Det hadde vært fint å bare gå i hi frem til eksamensperioden er over. Remind me again - hvorfor utsetter man seg egentlig for studier og eksamener? Det lønner seg søren ikke økonomisk engang...
BLÆH. Jeg er lei. Og har litt panikk... Heldigvis har jeg mye sjokolade...

Jeg lengter...

Å, som jeg lengter til nyttårshelg på hytta. Den ligger et sted heelt innerst i bildet her. Helt for seg selv, ved en foss. Ingen elektrisitet, vannet henter vi i fossen, og freden er fullkommen. Langt å gå fra bilen, men nå som det blir trygg is på vannet er det ingen sak!

Bildet er hentet fra birtedalen.info - han som eier området (og jaktterrenget) har et webkamera som oppdaterer jevnlig. Legg merke til at det oppdaterer seg selv i bloggen min også! Tidspunktet på bildet er nemlig det samme som da du kom inn i bloggen. Kult :-)

Å, som jeg lengter til å bli ferdig med eksamen! Tilbake til lesingen...

Legger forresten også ved et bilde av hytta fra fjorårets høstjakt (se nøye etter, så ligger den til venstre for fossen):

Eksamensstress = blogg- og treningstørke...

Det blir ikke mye trening på Litte Bani om dagen. Han trives godt med noen ukers eksamensferie, ligger på et saueskinn foran ovnen og nyter. Bris, derimot, finner stadig nye hobbyer å fordrive tiden med, mens Storm ligger på fanget mitt og blokkerer utsikten til skolebøkene...

Jeg tror det er godt med litt agilitypause innimellom, for å la hundene endre tankemønstre, eventuelle begynnende skader gro, og treningslysten få bygge seg opp litt ekstra. For én ting er sikkert: når man ikke har tid til å trene, da får man LYST!

Heldigvis rekker vi noen turer i det herlige været. Catrine og jeg klart å lage en vane av de lange turene våre. Med skikkelig (SilvaLX2) hodelykt er ikke vintermørket så farlig lengre, men det er såklart en ekstra bonus med hvit verden og fullmåne, sånn som det har vært de siste dagene!

Jeg har veldig lyst å teste Bris på ski! Det er ikke mye sne, men bakken er dekket såvidt (gresset stikker opp noen steder) og jeg har noen gamle, kassable fjellski som jeg kan ødelegge av hjertens lyst! Vi får se hva jeg orker utover dagen. Formen er ikke helt god, og dessverre må lesingen få prioritet...

Og ja, forresten!

La oss ikke glemme at progresjonen i kl1og2-ringen på lørdag ikke var spesielt imponerende. Sikkert ikke bare dommerens feil, med utrent banemannskap etc, men jeg har altså aldri vært borti så treg banebygging etc. Det ble en lang dag, tross få klasser!

Tanker om DOGS4ALL

Agility og lydighet hadde fått egen hall - stort pluss! For første gang på en NKK-konkurranse hadde jeg ikke problemer med å få varmet opp/gått ned/luftet etc før og etter løpene. Det kunne riktignok vært fint med tribuner rundt disse ringene da de som ikke kom like tidlig som meg hadde problemer med å se noe som helst, men jeg har forståelse for at tribuner ikke er helt lett å skaffe...

Underlaget var glatt. Veldig glatt. I begge agilityringene, og lydigheten syntes også det var relativt glatt. I tillegg til å ha ligget på rull og dermed blitt flatt, er kunstgresset skåret i striper og tapet med gaffatape - noe av det glatteste man kan sette en hundepote på. Dette kunne vært løst ved å tillate bruk av klister (som tross alt ikke er så mye vanskeligere å få tak i enn bånd til hunden, og bånd er vi jo påbudt å ha?), men den beste løsningen ville vel egentlig vært å legge norgesmesterskapet utendørs sommerstid. Jeg er heldig som har en hund som ikke sliter med glatt underlag, så jeg slipper å tenke så mye på skaderisikoen, men det er jo ikke bare meg her i verden. Jeg så mange hunder redde inn manøvre som kunne gått riktig galt, og vet dessverre om noen som skadet seg...

Vi stilte jo ut hund også - det gikk relativt greit for seg, men det var ikke helt lett å bevege seg mellom ringene. Enormt deilig at det ikke var utstillingsringer i samme hall som agilityringen - mitt store mareritt er nemlig damer med åtte små pelsdotter, tralle, bur og alt mulig pikkpakk, som for sikkerhets skyld ALDRI har dårlig tid, og er umulig å passere i køen av folk...

Premiene var som alltid på et NKK-arrangement kjedelige. En blå lapp, som kan byttes i NKK-stemplet servise. Jeg HAR bestikk... Jeg synes de kunne kostet på seg sløyfer til vinnerne i de lavere agilityklassene - man får tross alt sløyfe i utstillingsringen. Det sier jo sitt om NKK's forhold til agility, dessverre... Riktignok blir det lett for mange av disse sløyfene, men de har sin egen sjarm. Vi henger opp de nyeste og gjeveste lar dem minne oss om hva vi har fått til, før de ender i sin egen pappeske på loftet :-)

Parkeringsprisene var ille nok, og det var tilstrekkelig kaos og ventetider til at man kunne blitt gal av det i seg selv, men det hjalp jo ikke så mye at vi klarte å dumme oss ut... På søndagen var vi nemlig tilstrekkelig stresset til å glemme å betale parkering, og før vi rakk ut igjen til bilen hadde vi fått bot med den smakelige summen av 570 kroner. Grrr ... og Blæh!

Alt i alt er jeg faktisk fornøyd med DOGS4ALL (selv om navnet ikke er direkte tiltalende!). Sammenliknet med tidligere NKK-erfaringer var dette faktisk ikke så verst. Honnør til alle som jobbet og slet for å gjøre helgen best mulig!