24 February 2010

Vi lyser fred over Sjarmsaabens minne...

Sånn så Sjarmsaaben ut i april 2007, da jeg reddet den fra å bli skrotet, etter at vegvesenet hadde sprengt alt annet enn tunnel, og det landet en kjempestein på den. Trykket hadde vært så stort at låsesylindrene spratt rett ut av bakdøra, men bilen var egentlig fin. Eieren fikk 55 000 fra forsikringsselskapet, og jeg fikk et prosjekt for 2000 kr.
Det tok en vår å fikse den. Det var glass i absolutt hele bilen. Jeg tror ikke jeg kan forklare hvor mye glass det var! To år senere fant jeg fortsatt glassbiter inni sikkerhetsbelte-låsene. Ny motor, nye bremser, ny bakluke, nytt panser, og en bit fra en annen bil måtte sveises inn i høyre bakskjerm. Men Sjarmsaaben var nesten fri for rust, og mol som en katt i solveggen. I september det samme året var resultatet slik: blank og fin, og gikk som en drøm.
Sjarmsaaben har tjent meg snilt i tre år. Jeg har utallige gode minner fra mekking sammen med pappan min. Jeg tør nesten påstå at den har en del av fortjenesten for at jeg og pappa har fått et veldig godt forhold til hverandre igjen, etter et litt mer turbulent forhold da jeg var tenåring.

Sjarmsaaben min har vært med meg i tykt og tynt, den har alltid gjort en ærlig jobb, til og med da en tankbilsjåfør feilberegnet og traff oss! Sjarmsaaben skal virkelig ha det, at den gjorde en ærlig jobb. Den startet alltid, med forbehold av de gangene den virkelig, virkelig hadde en god grunn til å la være...

I dag har Sjarmsaaben takket for seg, etter i alt 17 års trofast tjeneste. Motoren skar seg etter en svikt i oljetilførselen, og tanken på et nytt motorbytte med min helsetilstand, frister dessverre for lite. Deler av den skal få leve videre i min lillesøsters røde saab, som blant annet sårt trenger nye dører. Godt å vite at den kan gjøre litt nytte for seg.

Men i dag skal jeg felle en liten tåre for Sjarmsaaben min. En slags epoke er slutt.