26 March 2010

Storm har fått ny familie

Ja, da kan jeg endelig si det. Mange av dere har jo hørt litt underveis, men jeg ville ikke blogge om noe som ikke var sikkert. Nå er det altså offisielt: Storm skal ikke være min hund mer. Det er tre grunner til at vi har lett etter en bedre løsning:

Ryggproblemer: I ett og et halvt år har vi kjempet for å få plass til ryggen hans i studentbudsjettet. Det har ikke vært særlig enkelt. Ved hjelp av verdens beste Laxmi som har gjort mye for oss på fritiden, har vi klart å holde det gående, men jeg har hele tiden bekymret meg for ham, og han burde blitt behandlet oftere enn det jeg orker å snylte på noen for. Storm trenger en eier med bedre råd.
Jeg antar at det er den sjansen man tar når man har hund i vår livssituasjon, men at det skulle bli sånn var jeg ikke forberedt på. Man tror liksom man er helgardert når man forsikrer dem, men Storm har falt mellom flere stoler. Behandlingen klassifiseres som rehabilitering, og dekkes ikke av forsikringen, og det finnes ingen varig behandling, han må behandles ganske ofte for å ha det bra.
Storm er ikke en hund som sier fra at han har vondt, men jeg merker at han virker eldre og eldre, helt til han blir behandlet, så er han plutselig unghund igjen. Gutten er bare fire år! Han skal løpe, hoppe og leke. Ikke bare ligge stille...
Ryggen hans har helt klart vært den viktigste årsaken til at jeg ikke føler at Storm får det han fortjener.

Helsen min: Siden jeg ikke orker noe særlig har Storm hatt lite å gjøre det siste året. Han finner seg pent i det, men jeg synes han fortjener å få litt mer oppmerksomhet. Han er glad i å trene, glad i kos, glad i det meste. Men siden han er den av hundene som finner seg best i å ikke bli trent med, blir han den som faller utenfor når energien ikke strekker til. Livet hans er ikke så veldig spennende for tiden...

Bris: Storm og Bris har aldri vært venner. De fungerer sammen, men Storm er redd for Bris, og Bris synes det er veldig moro å mobbe ham. Dermed blir han litt reservert når de er sammen, han vil helst ikke irritere henne på seg. Derfor leker han ikke når hun er i nærheten, da kommer hun jo løpende og det vil han helst unngå. Rundt mat, i aktivitet, på tur osv. er det hele tiden et problem. Ikke et stort, men jeg synes synd på ham når hun løper ham ned. Merkelig nok er hun ikke sånn mot Orkan, men stakkars Storm skulle gjerne sluppet å leve sammen med Bris. Og så lenge jeg elsker Sigurd er det ikke så lett å tuppe Bris ut av husholdningen heller, hun er en stor baby som fyller hele hjertet hans...

Løsningen:
Mathilde (11 år, Sigurds kusine) har, sammen med mamman sin passet Storm en hel del det siste året. Storm elsker å være der, og de er veldig glad i ham.
Da jeg fortalte dem at Storm kanskje skulle flytte hvis vi fant en kiropraktor eller veterinær som kunne tenke seg å gi ham et hjem, begynte tankene å gå hos flere enn meg.
Mathilde er hos pappan sin annenhver uke, og han er allergisk. Derfor kommer Storm til å være en del hos oss. Det gir oss muligheten til å treffe lille mr. godgutt ofte, samtidig som det gir Mathildes foreldre friheten til å ikke være bundet opp til å ha hund hele tiden heller.

Jeg tror vi har funnet en veldig god løsning. For oss betyr det at vi slipper å ha dårlig samvittighet for Stormen mer. For Storm betyr det mer kjærlighet, mer oppmerksomhet og hyppigere behandling av ryggen. Og sist, men ikke minst, betyr det at Mathilde og familien får en hund! Samtidig får de en frihet som ikke alle hundeeiere har, siden vi er mer enn glade for å ha Stormen hos oss når det ikke passer for dem :-)

Det er veldig trist å skrive dette, men likevel en lettelse...