19 June 2010

Tanker etter Greg-kurset

Jeg dro til Tromsø for å få handlingen og hundetreningen min plukket i fillebiter, og det fikk jeg virkelig.
Hvis man ser Gregs kommentarer alene, kan man bli riktig deprimert over egen prestasjon. Han er veldig flink til å se hva man gjør feil. Veldig bra, men jeg tok meg selv i å lure på om jeg ikke gjorde noe riktig også.

Derfor var det litt godt at jeg stilte et spørsmål etter kurset. Greg hadde nemlig sagt til hele gruppen flere ganger at hvis vi skulle komme noen vei med de hundene vi har, måtte vi gå helt tilbake til valpestadiet med treningen og begynne på nytt selv med de mest elementære ferdighetene. Selvfølgelig er det et spørsmål om hva man vil med agilityen sin, om man har mest lyst å konkurrere videre, eller å virkelig satse på sikt. Jeg ble nysgjerrig på hvor ille grunnkunnskapene til Orkan egentlig er, så jeg ba om hans ærlige mening: Nå tror jeg ikke nødvendigvis at hunden min er verdensmester-materiale, men jeg vil gjøre det beste som er mulig ut av den hunden jeg har. I det perspektivet, hvor langt synes du jeg trenger å gå tilbake og fikse på grunntreningen?

Svaret overrasket meg litt, for han mente at jeg egentlig ikke trengte å gå noe nevneverdig tilbake. Jeg skulle bare passe på å ikke gi meg med lekingen.

Å gi meg på det punktet har jeg absolutt ingen planer om, men én ting skal jeg skjerpe meg på. Jeg nekter virkelig å gi opp å få Orkan til å jobbe for lek, men Greg synes jeg gir opp for lett når det gjelder engasjement i øyeblikket. Selv har jeg mer tenkt på det store bildet, ikke detaljene. Hvis Orkan ikke leker perfekt på start, skal jeg ikke la ham slippe unna med det. Han skal få lære at den enkleste måten å bli kvitt det irriterende kvinnfolket faktisk er å bite helhjertet i leken og bestemme seg for å nyte det. Jeg har (uten å se det selv) lært ham at halvgodt engasjement er en fin måte å slippe unna på, ved at jeg har begynt å løpe, satt ham igjen på start etc. selv om engasjementet ikke har vært perfekt.

Hva gjelder både mine og Orkans prestasjoner har jeg sammenliknet litt med handlingskurset vi gikk i fjor sommer, for Justine Davenport. Mest i forhold til fart, engasjement og denslags, men også i forhold til kunnskap og teknisk presisjon. Fy søren så mye vi har fått til på et år! Orkan går mye fortere, jeg plasserer meg uendelig mye bedre, og det hele ser så mye finere ut! Jeg trodde ikke forskjellen var så stor. Så hvis dette var mulig på under et år, gleder jeg meg virkelig til å se hva vi får til i løpet av det kommende året. Kanskje det er håp for oss likevel? (selv om det jeg fant ut i Tromsø var at både handlingen og hundetreningen min er mye dårligere enn jeg trodde...)