21 July 2010

Bevipus, bevipus...

Sukk. Dobbelsukk. Trippelsukk.

Verdens fineste Bris har ikke vært seg selv i det siste. Eller, det er det jeg håper, at dette ikke skal være sånn hun har tenkt å være for alltid. Hun er nemlig ikke glad. Eller joda, hun er glad og pigg hjemme, men hvis man prøver å gjøre noe utenom det vanlige (som å trene) blir hun bare lei seg. Ser ut som vi har brukt halve ettermiddagen på å banke henne, og vil faktisk ikke være sammen med oss. Det har vært sånn i snart to måneder nå.

Bris har vært en mentalt svak hund siden hun var noen måneder gammel. Ikke som valp, men da hun begynte å bli unghund kom en del usikkerhet snikende. Litt fjas og tull, men ikke noe som har vært problem for verken oss eller henne. Frem til denne hersens tredje løpetiden, altså. En stund før løpetiden bestemte hun seg plutselig for at trening er noe møkk, og trakk seg bare unna. Sluttet å leke. Ser ut som hun har vondt, eller er skikkelig redd. Men ikke gjennomført noen av delene, bare merkelig.

Sigurd har gitt opp litt. Så himla leit, Bris kom jo i hus for at han skulle ha en hund å trene med! Men det er ikke gøy å trene med en Bris som rett og slett ikke vil.

Jeg testet noe nytt i dag. Gikk fri ved fot med veldig enkle kriterier (tre skritt med øyekontakt) og gode godbiter (ikke noe stress og lek). Det som derimot ikke var så enkelt, var at jeg la på et nytt kriterium: du skal se på meg, se glad ut, og velge å trene. Altså: jeg hadde Bris i bånd, og lot henne velge selv. Så fort hun så på meg, begynte jeg å gå fremover, og belønte. Når hun datt ut (sluttet å engasjere seg), bremset jeg opp, forsvant til siden etc, så hun måtte oppsøke meg (øyekontakt) for å få meg til å marsjere (signal om at nå trener vi fvf). Det funket på et vis. Hun tok hintet, og så glad ut.

Men hva i all verden... Skal vi virkelig måtte fortsette sånn i all evighet, gjøre babyting, og håpe at det blir bedre med tiden? Eller skal vi tro at det er en periode som vil gå over, og ikke trene i det hele tatt? Eller skal vi gi opp?