Endelig nytt kamera!

En lang og trist historie (som jeg fortsatt ikke er enig med canon om) førte til at jeg har vært kameraløs i flere måneder. Riktignok har jeg fått låne Sigurds 30D, men likkavæla. Savnet 7D'n intenst! I dag kjøpte jeg endelig ny, og er like forelsket som før <3 Og hvem går man til hvis man vil ha hjelp til å kose med det nye kameraet sitt? Hundene såklart! Alt er tatt med 17mm 2,8 under ganske dårlige lysforhold.

Orkan: klesdreperen!

For en måneds tid siden kjøpte jeg en ny, fin shorts. Den klarte Orkan beleilig å spise opp (!) lommen på to dager senere. Heldigvis fant jeg noe stoff som liknet, og fikk gjort en nødreparasjon. Shortsen er i alle tilfelle nedgradert til hundetreningsshorts...

I forrigårs kjøpte jeg en ny, lys blå kjole. Fin! I dag presterte Orkan å hoppe opp og bite i den da han skulle sette seg i utgangsstilling. Greit at han er gira, og greit at han napper i joggebukser. Men likevel! Note to self: aldri tren hund med nye klær...

Orkanbilder fra NKK Trondheim

Marit Lilleeng (http://www.psycholynx.com/) har tatt (og sendt meg) disse bildene. Tusen takk!

Grunnleggende forståelse

Med valper og crossoverhunder gjør jeg mye trening hvor jeg ikke først og fremst sikter på å lære hunden en spesifikk adferd, men i stedet gi den forståelse for hvordan trening fungerer. Med Bris blir det en del sånn trening bare for å gjøre henne ordentlig trygg i treningssituasjonen. Jo mindre tvil hun har rundt det hun driver med, desto mer komfortabel er hun med situasjonen.

Siden lydighet virker som det mest behagelige for Bris å jobbe med for tiden, har vi gjort et par økter med shaping av skikkelig pang-dekk. Hun kan "ligg", men jeg vil ha en ordentlig flat, spontan, eksplosiv "dekk" til lydighetsmomenter. Frivillig dekktrening altså, med supre godbiter og simple kriterier.

Jeg irriterte meg litt over at det tok henne et par minutter med kjeden "gå opp på liten pappeske med alle fire bena, deretter legge seg på gulvet" og diverse andre adferder, før jeg fikk frem noe flyt på dekkingen. Men etter tre økter, har vi fått frem bra plask i gulvet uten dikkedarier.

Så testet jeg for moro skyld det samme med Orkan. Oida. Etter en hel, lang økt har vi fortsatt ikke flyt på dekkingen. Han vifter med labbene, rygger, snurrer, spretter, og innimellom legger han seg. Tydelig at enkelte små gule hunder kan ha behov for litt konsekvent shaping. Jeg går meg visst bort i målrettet trening, og glemmer den grunnleggende forståelsen, innimellom... Dask på lanken!

Vi søker videre

Dette med søk har vist seg å være en veldig fin aktivitet for Storm. Min lille kjøkkenbordsrigg fungerer bra, og aktiviteten er passelig lite anstrengende for ryggen hans, samtidig som det er så pinlig tydelig at det er dette han er laget for. Han elsker det! Gleden og det lille kicket når han finner riktig boks, går rett til hjertet på meg <3

I dag har vi jobbet med forstyrrelser i søk etter nøkler. I den riktige boksen ligger det en husnøkkel, i en annen en tampong, den tredje et batteri, og den fjerde to ørepropper. Nøkler lukter jo veldig sterkt, så jeg er litt usikker på veien videre. Helst skulle jeg ha spedd ut nøkkellukten, men det blir vel litt feil å legge nøkkel i vann? Eventuelt kunne jeg kanskje kappet opp nøkkel i småbiter, men det lyder slitsomt. Eller kjøre på med forstyrrelser med sterk lukt, á la mynter, etc?

Og så må jeg bestemme meg for om slikk-markeringer er greit. Det holder liksom ikke riktig å bare fryse nesen i riktig posisjon, man må sørge for at boksen får litt kjærlighet også, synes ludden :-)

Litt på sikt tror jeg liggmarkeringer er et bra valg for Storm. Det har jeg brukt litt fra før, og det er en adferd som er naturlig for ham. Bjeffing er ikke helt luddsk, og apportering (som vi har brukt på nøkler hittil) kan bli trøblete hvis han skal lære å søke etter farligere ting litt på sikt...

Bevipus, bevipus...

Sukk. Dobbelsukk. Trippelsukk.

Verdens fineste Bris har ikke vært seg selv i det siste. Eller, det er det jeg håper, at dette ikke skal være sånn hun har tenkt å være for alltid. Hun er nemlig ikke glad. Eller joda, hun er glad og pigg hjemme, men hvis man prøver å gjøre noe utenom det vanlige (som å trene) blir hun bare lei seg. Ser ut som vi har brukt halve ettermiddagen på å banke henne, og vil faktisk ikke være sammen med oss. Det har vært sånn i snart to måneder nå.

Bris har vært en mentalt svak hund siden hun var noen måneder gammel. Ikke som valp, men da hun begynte å bli unghund kom en del usikkerhet snikende. Litt fjas og tull, men ikke noe som har vært problem for verken oss eller henne. Frem til denne hersens tredje løpetiden, altså. En stund før løpetiden bestemte hun seg plutselig for at trening er noe møkk, og trakk seg bare unna. Sluttet å leke. Ser ut som hun har vondt, eller er skikkelig redd. Men ikke gjennomført noen av delene, bare merkelig.

Sigurd har gitt opp litt. Så himla leit, Bris kom jo i hus for at han skulle ha en hund å trene med! Men det er ikke gøy å trene med en Bris som rett og slett ikke vil.

Jeg testet noe nytt i dag. Gikk fri ved fot med veldig enkle kriterier (tre skritt med øyekontakt) og gode godbiter (ikke noe stress og lek). Det som derimot ikke var så enkelt, var at jeg la på et nytt kriterium: du skal se på meg, se glad ut, og velge å trene. Altså: jeg hadde Bris i bånd, og lot henne velge selv. Så fort hun så på meg, begynte jeg å gå fremover, og belønte. Når hun datt ut (sluttet å engasjere seg), bremset jeg opp, forsvant til siden etc, så hun måtte oppsøke meg (øyekontakt) for å få meg til å marsjere (signal om at nå trener vi fvf). Det funket på et vis. Hun tok hintet, og så glad ut.

Men hva i all verden... Skal vi virkelig måtte fortsette sånn i all evighet, gjøre babyting, og håpe at det blir bedre med tiden? Eller skal vi tro at det er en periode som vil gå over, og ikke trene i det hele tatt? Eller skal vi gi opp?

Vest: nå med lekelomme!

Jeg har hatt en treningsvest i fleece i mange år, og er forsåvidt fornøyd (litt varm om sommeren, men da ville jeg vel ikke brukt vest uansett). Det er én vesentlig detalj den har manglet: lekelomme på ryggen. Siden jeg uansett skulle sy en lomme bakpå, passet jeg på å gjøre den litt personlig med det samme. Dermed har jeg sort og rød vest, med påskriften:

INGERID

Hverdag og fest 

med en klikkertrent 

agilityhund!

Ros i treningen

Etter besøket på Hundcampus, hvor vi jobbet bevisst med "sosial belønning" i sportreningen, har jeg blitt mer oppmerksom på hvordan jeg bruker ros i min daglige trening. Det er så innmari enkelt å bare levere en godbit eller leke, noe simpelt som hunden vil jobbe for. Jeg tror jeg går glipp av mange viktige muligheter til å virkelig skryte av hundene mine!

Jeg er ofte en ganske følelsesløs belønningsmaskin i treningen. Det har sine fordeler å ikke blande for mye følelser i treningen, men når jeg ser folk som klarer å fortelle hundene sine hvor stolt og imponert de er over alt hunden får til, og det på en måte det er tydelig at hunden oppfatter, lurer jeg på om ikke dette er noe jeg kunne hatt fordel av å bli flinkere til. Hunden blir liksom to nummer større, og legger sjelen sin i neste forsøk. Dette må da røre borti det store mystiske begerpet "relasjon"?

Jeg synes ikke relasjonsbegrepet passer inn slik som mange bruker det. Det blir lett en lodden unnskyldning for hvorfor man ikke klarer å engasjere hunden, belønne bra nok etc, litt på linje med lederskapsbegrepet, om enn ikke like negativt. Ofte opplever jeg det brukt i sammenhenger hvor vi kommer til kort med definisjoner og analyser, og det mister dermed sin misjon for meg. Det blir ikke nødvendigvis en god forklaring, bare fordi ingen av oss riktig skjønner hva det innebærer. Som kjent er jeg først og fremst tilhenger av fenomener som kan forklares med en porsjon forskning og logikk, resten får være i fred.

Men tilbake til ros (som jeg tror kan bedre "relasjonen" i mer klassisk forstand). Når jeg har prøvd å bruke skryt og glede aktivt i treningen, synes jeg faktisk Orkan blir mer engasjert. Jeg har først og fremst brukt det som en måte å forsterke andre belønninger, og engasjere meg selv bedre i belønningen, særlig lek, men også som ren belønning i sporet og andre liknende situasjoner hvor jeg vil forsterke noe uten at han avbryter aktiviteten. På et vis virker det som han oppfatter lek mer som ren glede enn som en pliktgreie man ikke slipper unna, når jeg ruller rundt på bakken med ham og er himmelfallen over at det går an å være så flink! Selvfølgelig overlapper dette med flere andre perspektiver, men dóg...

Jeg vil gjerne vite hva dere lesere tenker om ros og skryt. Har dere noen erfaringer? Eller andre perspektiver? Av statistikken vet jeg at jeg har en hel haug lesere her inne hver dag, men det er gjerne et par gjengangere som kommenterer. Jeg er veldig glad for alle kommentarer, men ekstra nysgjerrig på hva alle dere andre mener?

Et bilde

Et hoppehinderbilde, til noen som lurte på hvordan hindrene mine ser ut. Jeg har nemlig syv små hoppehindre, to tunneler og en slalåm, og får alt sammen inn i baksetet på den søte lille bilen min! Hoppehindrene er 80 cm høye, og bygget etter minstemålene i regelverket. Hvis jeg hadde ordentlig bomoppheng kunne man altså faktisk brukt dem i konkurranse, selv om man kan bære fire vinger i hver arm når man bygger bane :-p

Jeg har fått meg svart schipperke!

For det første synes jeg det er helt supert at jeg skal spise pannekaker til frokost i dag! Etter et halvt år uten mel, og seks uker uten det aller meste av mat, er det fantastisk å finne ut at jeg tåler nesten alt, og kan begynne å spise mat igjen :-D

Jeg orker ikke å trene noe særlig hund i ukene når jeg jobber, så da blir det heller lite blogget. Denne uken har verdens beste Sigurd pusset rust av bilen min, og lakkert. I går hentet vi den hjem, og hadde med oss hundene til pappa. Det er litt uklart om Orkan er lei av at folk kaller ham feilfarget, eller om han var bekymret for rust etter alt oppstyret. Han pyntet seg i hvert fall noe veldig under pappas bil.

Tectylbehandlet hund har sine ulemper. Mye zalo senere er han fortsatt ganske svart. Han likner faktisk litt på Storm. Lys under, sort over. Men han ruster i hvert fall ikke med det første!

Det er ikke så lett å se på mitt høykvalitets mobilbilde, men han er faktisk sort både her og der, ikke bare på ørene og rumpa:

Hva skal jeg til høsten?

Sigurd har fått en kremjobb i Skien, så han flytter dit. Jeg har ikke råd til å bli boende i huset i Ås alene, så dermed må jeg også flytte på meg. Skien frister ikke så mye, der har jeg verken vennekrets, skole eller jobb. Men hva gjør man i Ås alene? I tillegg finnes et par andre alternativer som er litt mer uklare. Hva hadde dere gjort, kjære lesere?

Kani og helsetilstand

For en måned siden begynte vi å trappe ned på Orkans medisiner. Han fikk først halvparten av innholdet i en kapsel, og nå har han fått ingenting en stund. Det har gått kjempefint, ingen tegn til noe som helst. Helt til i natt.

Jeg våknet av at han kastet opp i sengen. For det første har han ingenting i sengen å gjøre, men er ekspert på å krype umerkelig opp når vi har sovnet. For det andre er ikke dette noe godt tegn i forhold til magesåret. Jeg ga ham en neve mat og en kapsel magesårmedisin, og det har ikke kommet noe mer. Men jeg er usikker på om jeg skal ta ham tilbake på medisinene, det var jo bare én gang. I teorien kan det komme av noe helt annet, men jeg er litt paranoid på Orkans vegne...

Köksbord ble söksbord

Man tager:
1 stk kjøkkenbord
2 stk brødformer
1 stk plastlok
4 stk fuktige kluter
4 stk krydderbokser fra Ikea
1 stk panelgardin
1 rull sportsteip
1 stk kniv
1 stk sprittusj
passe masse te
og det viktigste av alt: 1 stk söt söksludde!

Storm lærte litt spesialsøk da vi var på Hundcampus, men det var ikke bare-bare å overføre brilliansen fra fancy plattform til simpelt (k)söksbord. Vi holder oss derfor i hovedsak til to bokser enn så lenge, så vi får rendyrket frysmarkeringene. Han har nemlig noen søte tendenser til å plukke opp eller labbe borti boksene hvis det blir feil noen ganger på rad :-)

Kostholdsforsøk

Denne uken har jeg endelig fått begynne å teste mat igjen, etter seks uker på pulverdiett. Melk gikk fint, ingen reaksjon. Havre også. I dag har jeg bakt (og fråtset i) hveteboller, og vært skikkelig trøtt. Men for det første har jeg jobbet fire dager denne uken og var ganske sliten fra før, for det andre er jo boller typisk slapp mat i alle tilfelle? Nekter å være glutenallergisk før det eventuelt blir bevist ;-)

Skal prøve igjen i overimorgen med litt mer moderate mengder, og satse på at gluten også går i kategorien "tåler"...

Forøvrig har dette diettstyret pådratt meg et nytt dilemma; jeg har mistet en masse fett som har bodd og trivdes på kroppen min i mange år. Greit nok at jeg ville gå ned noen kg, men dette var ikke helt planlagt, og mer enn jeg hadde tenkt. Plutselig passer ikke klærne lenger! Jeg kan leve med å bruke belte, men når buksene blir hengende som en krøll i beltet ser det ikke helt bra ut lenger. Spørsmålet blir: legge på seg igjen, eller bruke masse penger (som jeg såklart ikke har) på nye klær? Ikke er jeg særlig glad i shopping, og ikke har jeg penger til overs.

For sikkerhets skyld ser jeg selv ingen forskjell på meg selv, så jeg kan ikke si jeg nødvendigvis vil mistrives så mye med å legge på meg igjen heller. Men kanskje jeg løper fortere på agilitybanen uten disse kiloene? Kanskje jeg skal teste å jogge med ryggsekk før jeg bestemmer meg for om dette er noe jeg har lyst å drasse på :-p

Humor

Jeg får stadig gode forslag på hvilken rase Orkan er. Et antall shibaoppdrettere og -eiere har forsøkt å overbevise meg om at det er en 6 kg's shiba jeg har. Jatakk. Ved schipperkeringen i Trondheim på søndag ble jeg spurt (av en schipperkeoppdretter!) om det er en basenji jeg har! Wow!

NKK Trondheim og litt sånt

Jeg og Orkan har vært i Trondheim denne helgen. Vi har vært med noen kjempeflinke utstillingsfolk, og det har vært en spesiell opplevelse å få innblikk i deres verden!

Vi konkurrerte bare agility på lørdagen. H2L disket vi. Orkan gikk med fantastisk trøkk, fart og engasjement, men vi pådro oss en vegring. I stedet for å rette opp, gikk jeg videre og disket dermed. Hva synes dere egentlig man bør gjøre med vegringer? Løpet er jo ikke verdt noe (bortsett fra resultatmessig, men altså ikke napp osv) med fem feil, og jeg føler at jeg gir hunden min kjipe signaler ved å stoppe ham og rette opp...

AG2L vant vi! Riktignok ikke samme fine fart som i hoppløpet, men helt ok (tror det var 3,9 meter per sekund). Egentlig var det vel nettopp derfor det gikk så bra - det er lettere å få til et løp med mindre fart. Men det er ikke sånn jeg vil ha det! Derfor er det helt greit for meg at vi mangler noen napp til klasse 3. Jeg vil kjøre for fullt og opparbeide sikkerhet og trygghet sammen med hunden min, før jeg knoter til banene noe mer...

Jeg kunne skrevet mye mer om helgen, men er fullstendig skutt etter å ha kommet hjem klokken fem i natt. Skal jobbe noen timer, og så går jeg vel og legger meg igjen :-p