14 April 2011

Fart...

Fart har egentlig aldri vært noe problem for Orkan. Men jeg har alltid fokusert på det, indirekte fordi jeg har jobbet veldig mye for at han skal ville leke (og ville jobbe for leke). Tross alt, når han har gått feilfritt har han alltid gått fort, og han har (med ett unntak) alltid vunnet klassen sin (og gjerne med god margin) når vi har kommet oss feilfritt igjennom.

Nå som vi begynner å nærme oss klare for klasse 3 får vi testet farten i en annen målestokk. Det, sammen med at jeg vrir meg i stolen over de dårlige løpene våre på søndag, har jeg gjort meg noen fartstanker:

Foto: Sigurd Lenes
  • Fysisk trening. Det merkes at når Orkan er i skikkelig god fysisk form, tar han i også der det ikke er helt nødvendig. Han er egentlig en ekstremt energisparende type, men når han er vant til å sykle en time om dagen, hender det at det spruter over av overskuddsenergi litt innimellom, bare fordi han er glad. Ergo: gjøre sykling og denslags til en vane.
  • Forsterkningskvalitet. Orkan jobber for nesten hva som helst så lenge det kan spises (agurk, gulrøtter, tørrfór, osv.), og dermed blir jeg lett litt lat. Jeg kan ikke huske når jeg sist brukte noe bedre enn frolic som belønning. Fy på meg!
  • Lek. Kanis leker bare bedre og bedre, det er egentlig helt utrolig med tanke på at ingen egentlig trodde på at jeg kunne få ham til å leke i det hele tatt, for to år siden. Det er ikke lenger særlig slitsomt å trene med lek som belønning. Han kan finne på å stoppe opp for å spise godbiter som noen har mistet på bakken, men han har ingen problemer med å engasjere seg i lek selv om jeg har gode godbiter i lommene. Han leker ikke lenger for å få godbitene, men fordi han synes det er gøy! Her trengs ingen spesielle tiltak, men vi skal fortsette å leke!
  • Oppvarming. Noe av det som gjør Orkan mest gira er sirkelarbeid. Hvis jeg løper fort nok, begynner han å sprette, bjeffe og bite meg i bena. Den attituden vil jeg gjerne ha med inn i banen, og når jeg orker og har tid til å varme ham opp bra, får jeg det også. Litt av problemet på søndag var vel egentlig at jeg var så sliten at jeg ikke orket å løpe fort på oppvarmingen... Min egen fysikk kan jeg ikke gjøre så mye med, men det hadde vært en fordel :-p
  • Samkjørthet. Selvsagt går det fortere når jeg og Orkan forstår hverandre bedre og stoler mer på hverandre. Etter en vinter uten noe særlig trening vet vi ikke helt hva vi kan forvente av hverandre, og enkelte ferdigheter er rustne (som Orkans slalåmselvstendighet, det demonstrerte han jo fint på søndag...). Det gjør at jeg ikke tør å stikke videre i banen. Nå som utetreningene begynner å komme igang igjen, er det ikke så ille å bo langt fra aktive hundeklubber, nå har vi i hvert fall mulighet til å trene litt oftere.

Tja, hva har jeg glemt/oversett/ikke skjønt? Hvis du har noen meninger kan du gjerne legge dem igjen i kommentarfeltet :-)
Foto: Marit Lilleeng