05 May 2011

Livet som sykemeldt

Det blir lite ME i denne bloggen, og mye hund. Morsommere å skrive om hund, rett og slett. Men jeg får en del spørsmål, og kan jo si noen ord:

Etter at jeg ble sykemeldt har jeg det utrolig mye bedre. På en vanlig dag står jeg opp mellom ti og tolv, ligger på sofaen noen timer, ser på tv, drikker kaffe. Hvis det er fint vær går jeg en tur eller trener litt med hundene i hagen. Noen dager i uken drar jeg en tur hjemmefra på ettermiddagen/kvelden. Handler mat, drar på agilitytrening, eller besøker noen. Men ikke hver dag. Samler krefter. Lytter til kroppen. Beskytter meg selv mot for mange inntrykk. Lys, lyd og berøring er innimellom ganske ubehagelig.

Det blir helgene som er mest aktive. Drar på besøk til familie, agilitystevner, pusler i hagen, snekrer, etc. Fin balanse, faktisk, så lenge jeg tar meg tid til å ta det rolig imellom.

Selv om jeg hviler veldig mye, og ser mange timer på tv eller leser, mens kroppen får være i ro, prøver jeg å komme meg ut en liten tur hver eneste dag. Gå en halvtimes runde i skogen, eller noe. Jeg skal ikke svinne vekk og miste all muskulatur, selv om det lett kan bli sånn. Det krever sitt å komme seg opp og gå ut, særlig når det er kaldt eller regner (da får jeg mer vondt), men jeg tror det er veldig viktig å bevege seg litt, noe legene støtter (innenfor rimelighetens grenser).

De sier at hvis jeg skal bli helt frisk må jeg bruke mindre energi enn jeg har, så kroppen får beholde noe overskudd å reparere seg selv med. Vanskelig balanse! Jeg vil jo så innmari mye, og når jeg endelig orker noe, er det fryktelig vanskelig å la være! Samtidig som jeg skal hvile, skaper man jo på sett og vis overskudd ved å bevege på seg - noen prosesser i kroppen kommer igang på den måten. Sist jeg var hos spesialisten fikk jeg kjeft fordi jeg ikke tar det nok med ro, så jeg prøver å begrense meg litt mer... Men jeg vil jo ut! Jeg vil jo en hel masse!

Livet handler absolutt ikke bare om hundetrening og agility, selv om det kanskje ser sånn ut her i bloggen. Men for all del, når jeg skal ut og mosjonere får hundene bli med. Og når jeg først ligger på sofaen og ikke får gjøre noe, pusler tankevirksomheten ofte rundt en hobby jeg er glad i :-)

På en måte føles det som om livet mitt forsvinner mellom fingrene på meg, mens jeg bare sitter her og ser på. Det blir viktig å finne ut hva som egentlig betyr noe, og sette det øverst på listen. Så får jeg prioritere vekk resten. Jeg trodde penger og karriære var viktig, men i det store og det hele får familien, hundene og turer i skog, fjell og sjø veie mer.