22 July 2011

Kjemisk kastrering?

I det siste har Kuling levd litt i hormontåkeland. Har ikke alltid tid til å komme på innkalling, har noen ganger mer lyst å snuse enn å jobbe, overgår umiddelbart til andre ting hvis det blir feil i treningen osv. Han har ikke bare tisset på de andre hundene en del ganger (skal markere der de markerer, men har ikke tid til å vente til de er ferdige), han har også tisset på sofaen mens Sigurd satt der (!), på soverommet, osv. Vi har også hatt litt for mange episoder med seriøs slåssing (måttet skille dem fysisk) mellom ham og Orkan.

Det er absolutt å forvente at en ett år gammel hannhund gjør sånt. Misforstå meg rett, jeg er ikke overrasket. Og jeg har ingen planer om å kastrere ham kirurgisk, han har ingen store stressproblemer og kan forhåpentlig brukes i avl en dag, for han er virkelig en herlig hund!

Saken er bare den at en kjemisk kastrering vil gi oss litt rom for litt bedre trening, det vil gjøre at han ikke innarbeider så mange dumme adferder (som ofte befestes videre, selv om hormonene minsker etter puberteten, jfr Storm som er kirurgisk kastrert i dag, men oppfører seg som en intakt, overhormonell hannhund), og det vil antagelig bedre forholdet mellom ham og Orkan.

Altså er det nesten en win-win-sak. Det er bare én ting som gjør at jeg tviler: Kuling har vært veldig usikker på fremmede hunder. Det bunner i litt for mange møter med utrivelige brukshunder i løpet av tiden på HundCampus. Han har ikke fått bank, men gjentatte ganger har usosiale hunder gjort utfall mot ham når vi har passert etc.

De første gangene vi var på agilitystevner sa Kuling "Å, mamma, ånei - det er masse hunder her!" og ble lei seg. Så kom hormonene, og nå sier han "Å, mamma, kult - det er kanskje damer her!".

Tryggheten i forhold til fremmede hunder er verdt mer for meg enn markering, snusing, dårlig trening osv. Men jeg aner jo ikke hva utfallet eventuelt blir. Hva tror dere, kjære lesere?