17 July 2011

Struggles (del 1 - problembeskrivelse)

Ja, eller utfordringer, som det heter så fint på norsk.

Vi har endelig fått ordentlig internett (etter et år med mobilt smalbånd), og jeg kan se film på nettet igjen! Når man bor uti huttaheiti uten så mye treningsmiljø, er det veldig kjekt å kunne se til andre for inspirasjon og input. Tror ikke vi skal snakke om hvor mange blogger jeg har i google reader'en min...

I dag har jeg sett på SG's gratis-webinar om utfordringer, en del av 'puppy peaks' (hvor man får følge treningen med valpen Swagger). Og jeg vet at vi har en utfordring, Kuling og jeg. Ja, mange, såklart. Men én som jeg har ignorert, puttet vekk og ikke orket å ta i, så lenge jeg har hatt ham. Han er et år nå. På tide.

Kuling kan ikke se på at jeg trener med andre hunder. Han kan ikke engang se på at jeg går omkring på agilitybanen uten hund. Det klikker. Jeg har ingen gode ord for det - hopping, manisk bjeffing, skriking, hyling, biting i gjerdet, buret eller vinduskarmen (har måttet sparkle vinduskarmen i det nye huset allerede, fordi han ble glemt i spisestuen da vi gikk for å snakke med naboene, i hagen). Han må rett og slett være i bur, utenfor synsrekkevidde, hvis jeg skal trene med Orkan. Manage-typen av løsning, hvis man refererer tilbake til webinaret.

Spørsmålet er - vil jeg nøye meg med å måtte sette ham vekk hver gang jeg skal trene med en annen hund? Jeg har jo klart å lære ham å oppføre seg når andre hunder går agility (ikke helt perfekt enda, men likevel, enorm fremgang), fordi jeg ikke vil ha en 'crazy gjete alt-border collie' som smyger seg langs banen på vei til start, eller ligger bundet og bjeffer. Og neida, jeg vil ikke ha en 'crazy, klikke på sin egen eier-bc' heller. I tillegg går dette ut over hvor mye jeg trener med Orkan. Det får en viss negativ undertone. Så det SKAL ordnes. Problemet er at dette ikke har blitt noe enklere å fikse, når jeg har latt det gå et år uten å egentlig gjøre noen langvarige forsøk.

Joda, vi har trent litt burleker. Men så ble Kuling redd for buret (kun i den situasjonen, han springer gjerne dit i alle andre situasjoner, som når han skal få mat, eller skal legge seg om kvelden), og jeg ga opp litt. Og joda, vi har gjort litt annet også. Men det holder ikke å gjøre halvveis, hvis man skal fikse et problem som stikker dypt.

Hvis du har orket å lese helt hit ned (unnskyld, jeg prøver vanligvis å holde innleggene korte og lettleste), har du vel forstått at jeg trenger å legge en plan. Bigtime. Jeg er litt usikker på om det er spesielt lurt å ha flere prosjekter gående samtidig (vi er jo midt oppe i et nesedytte-krafttak), men jeg skal gruble litt på det. I mellomtiden kan du få nyte en video av en ting jeg IKKE har fått til (ofte blir jo folks blogger mer skrytesider enn ærlige treningsdagbøker, jeg er sikkert også sånn når jeg ikke tenker meg om).

Sånn ser Kuling ut hvis han står bak gjerdet i hagen mens jeg trener med Orkan (og som du hører på slutten, dette er ikke noe pluss for forholdet mellom meg og Kuling. Jeg blir rett og slett frustrert, enten jeg vil eller ikke):