Ridehuslydighet i Arendal

I går kveld var vi i Bø og trente agility på kunstgress. Riktignok ganske dårlig kunstgress (ustabilt og lappete), men plussgrader og rent og pent! Herlig :-D Orkan trente på ekle tunneler og fancy slalåm, mens Kuling fikk trene litt one jump i tillegg til kontaktøvelser mens andre hunder sprang. Bris og Sigurd var superflinke, de også!

I dag dro jeg, Kuling og Orkan til Arendal for å trene (og skravle) med Elin og Siv. Nå er riktignok ikke jeg og mine hunder noe i nærheten av så flinke i lydighet som dagens treningsselskap, men jeg får uansett alltid mye ut av å trene mens flinke folk ser på. Det samme gjelder å se på at de trener. Man blir oppmerksom på detaljene.

Orkan fikk springe litt sirkelarbeid, gå litt fri ved fot og sånt småtteri. Generelt handlet det om bra fokus i en hall full av hestemøkk. Flink kanis, som forøvrig fryser merkelig mye, selv med full schipperkepels på plass...

Kuling fikk først se på at de andre trente (mens han satt i bur og fikk godbiter). Så skulle han fokusere selv. Det var lettere for ham å jobbe selv (i hvert fall med fartsøvelser, signalkontroll og annen tankevirksomhet lot seg merke ved at han hadde mye stresshormoner i blodet) enn å sitte og se på. Men han var uansett veldig mye flinkere enn i Flatebyhallen! Jeg tror vi er på riktig spor ved å jobbe med kontakt mens andre hunder springer. Varierer vanskelighetsgraden hele tiden, og håper at han etter hvert skal finne mer verdi i å være med meg enn i hunder som springer...

En ting er i hvert fall helt klart! Når vi kommer tilbake til Hällefors skal Kuling få trene spesialsøk med løpetispelukt, hestemøkk og annen dritt som forstyrrelser. Her skal reduseres interesse, skal det. Hestemøkk er nemlig nær toppen av Kulings forsterkningsliste...

Kuling og Vips fikk såklart lekt litt også (her med Siv som offer):

Kuling snart 7 mnd

På fredag blir Kuling syv måneder gammel, og akkurat nå kan jeg nok trygt si at vi er inne i en periode. Jeg har ikke merket så mye til de berømte periodene med tidligere hunder, så det var vel på tide, eller noe sånt... Kuling synes at saker bør passes på (inkludert meg, hvis det skulle dukke opp en fremmed hund), at valpegrinder er farlige (la meg påpeke at han for to måneder siden sprang rett inn i valpegrinder med liv og lyst, bare fordi det bråkte så festlig), at det der med å være lydig (reagere spontant på innkalling) kanskje er oppskrytt, at hunder som springer agility er grunn god nok for hysteri, og at godbiter på sett og vis kan være minst like verdifulle som leker.

Med andre ord, Kuling er veldig annerledes enn han var for noen uker siden. Uvant! Hvor ble det av min trygge, glade, avslappede, lydige valp? Håper dette virkelig er en periode, heller enn en trend...

I mellomtiden skjermer jeg ham mot behovet for å vokte (hvis det skal være tyggebein omkring, skal det være mange, og hvis han skal treffe fremmede hunder, skal de være trivelige), prøver å overse at han ikke tør å tråkke på gulvet hvis det ligger en valpegrind i den andre enden av rommet (og dermed insisterer på å oppholde seg i vinduskarmen, i sofaen, på bordet etc), og er allment overbærende. Men jeg kan ikke påstå at det ikke er irriterende...

Treningsmessig føler jeg behov for å legge en plan. Men hva skal den bestå av? Han kan bestemme seg for at noe er farlig, og at han dermed ikke kan utføre adferder som innebærer bevegelse i retning den farlige gjenstanden. Han kan finne på å stirre rett ut i luften i stedet for å reagere spontant på innkalling (what??), ja han er allment litt merkelig. Vurderer å legge det meste av treningen litt på is, og konsentrere oss kun om nesedyttene (hvor vi har hatt fin fremgang, tross den generelle forvirringen). Nesedyttmessig befinner vi oss forresten på stadiet 'fine dytter på target på gulvet, klar for dytting i trapp/på kasse'.

Kan jeg få noen trøstende ord om puberteter og perioder, takk?

Flatebyhallen 2011

Femteplass i agilityløpet (fem feil på tunnelvegring) og fjerdeplass i hoppløpet (fem feil på tunnelvegring og deretter fem feil på et feilslått bakbytte). I agilityløpet var det seks (av ca 20) som kom gjennom, og i hoppløpet var det bare vi fire.

Jeg synes egentlig banene (Per Berg Kirkevold) var ganske passelig vanskelige, selv om de fleste disket. Tunneller som lå helt inntil hverandre felte nok de fleste, inkludert oss. Orkan jobbet veldig bra (men ga ikke 100% gass hele tiden, litt på grunn av elendige oppvarmingsmuligheter, og kanskje litt på grunn av magen, vanskelig å vite hvordan dagsformen hans er), og det meste av treningen vår har virkelig gitt akkurat de resultatene jeg hadde lyst på. Bomfeltet var spot on, perfekt, vakkert, lekkert! Slalåmene var helt nydelige, han stopper momentant på vippa, og han var mindre sur på andre hunder i den ekstremt trange oppvarmingen enn han var for et år siden.

Konklusjon: en hel del bra, men vi er ikke kvitt tunneltrollet, gitt! Tidligere forsøk har jo vist at Orkan heller legger seg frivillig i en sølepytt enn å springe gjennom en tunnel hvor noen kan ha tisset.

Bakbyttefeilen var min, jeg vet jo at Orkan er ekstremt følsom for timing. Vi skulle tight tilbake (160 grader) etter hoppet, så jeg ga ham en verbal kommando (Orkan-kaan) rett før han skulle satse, og det var litt for tidlig. Han bråbremset, akkurat som han skal, og dermed ble det vegring. Bare så kjipt at jeg hadde tenkt at han skulle bråbremse i landingen i stedet, men det er jo risikoen med å bruke dig-kommandoer. Min timing, min feil. Bedre lykke neste gang :-)

Videokameraet ble liggende i bilen, siden jeg ankom akkurat da briefingen til agility 2 startet. Dermed tar vi heller en favoritt i reprise (foto: Sigurd Lenes:

Løpende felt-dings

Jeg har tenkt mye frem og tilbake om plan for felttrening for Kuling. Det finnes mange gode grunner til å velge stoppfelt (jeg har mest tro på nesedytter i den kategorien), de er blant annet mer pålitelige, og man må uansett gjøre jobben med å trene dem bra til vippen. Samtidig er stoppfelt på mønet ganske belastende, og hvis du skal holde dem konsekvent pålitelige, må du sørge for at hunden alltid stopper, også i tilfeller hvor du gjerne vil spare den tiden (alle konkurranser bortsett fra en og annen viktig finale)...

Jeg er veldig fornøyd med Orkans løpende felt, men ikke like fornøyd med vippefeltene hans. Jeg heller derfor i retning av å lære Kuling begge deler, alltid stopp på vippa, og kommando for enten stopp eller løpende på bommen. De jeg kjenner som har lyktes med gode, pålitelige løpende felt har, for det første brukt mye tid på innlæringen, og for det andre vært flinke til å opprettholde kriteriet etter hvert som tiden har gått. Orkans felt har ikke alltid vært like perfekte som jeg skulle ønske, men jeg har heller ikke alltid vært like flink til å vedlikeholde dem som jeg skulle ønske.

Det med opprettholdelsen handler vel mest om selvdisiplin og nøyaktighet, men når det gjelder innlæringen tror jeg visse tekniske duppeditter kan hjelpe. Noe av det jeg fant vanskelig da jeg lærte inn løpende felt med Orkan, var å være presis nok med kriteriet. Jeg bestemte meg for at han skulle treffe de nederste 30 cm av planken, men det krevde trening (av meg!) å se hvor han egentlig traff med hvilke ben. Samtidig som jeg lærte meg det, fikk Orkan en del dårlig trening med upresise kriterier. Problemet med å se godt nok hvor de treffer, er fortsatt tilstede når man skal opprettholde kriteriene senere i treningen (og særlig i konkurranser, hvor det er mye annet å tenke på).

Jeg har lyst på en trykksensitiv plate som forteller meg hvor bra hunden traff, men de man får kjøpt er dyre, og samtidig veldig synlige for hunden (bildet er fra nosetouch.com):

Dermed har jeg ruslet tilbake til tegnebordet. Planen er å lage en plate som er like lang som kontaktfeltet, men hvor de siste 30 cm (eller tilsvarende) er montert på klikkere. Den siste delen blir ikke veldig synlig annerledes enn resten av feltet, hele platen kan flyttes fra treningsplanke til forskjellige bommer (evt møne hvis jeg lager en til det også) omkring på forskjellige steder. Dermed får både jeg og hunden presis beskjed om kriteriet ble møtt eller ikke. Jeg håper at forbedret presisjon kan gjøre det enklere for hunden å forstå akkurat hva jeg er ute etter...

Klikkere med knapp er bestilt, og arbeidstegningen ser slik ut:

De grønne dingsene er klikkere, den rosa platen er trykksensitiv, og resten av mekanikken handler om å holde den stabil og i posisjon. Jeg må vel også montere slats (tverrpinner) på den, så den likner mest mulig på resten av bomnedgangen.

Så... Før jeg begynner å bygge: hva tror dere om ideen? Er det noe jeg bør forandre på?

Cancertrening

Det er med en viss erbødighet man lærer hundene å søke etter prøver, levert av pasienter som er døde nå. Lungekreft har veldig høy fatalitetsprosent. Men treningen går fremover, og det er ikke bare gøy, men meningsfylt samtidig! Ifølge facebook har det siste døgnet mitt sett slik ut:

• 
  

  
  

  Ingerid Margrete Rodskier Klaveness

  Hundetrening er så fantastisk gøy når det funker!

  a few seconds ago ·  ·  · Comment
• 
  

  
  

  Ingerid Margrete Rodskier Klaveness

  Med hodet fullt av tanker om lungekrefttrening kan man bli litt forvirret av at folk rundt en tar røykepauser...

  2 hours ago ·  ·  · Comment
  

  • 
    

    Hilde Risan, Kim Mia Mary Salomonsson and Simen Stensvik Aamelfot like this.
• 
  

  Kim Mia Mary Salomonsson

  Har gått världens skönaste lunchpromenad i solsken tillsammans medJeanette Bäckström, Ingerid Margrete Rodskier Klaveness och världens bästa hundar!

  2 hours ago · View Post · Remove Tag
• 
  

  
  

  Ingerid Margrete Rodskier Klaveness

  Søker etter lungekreft med Orkan, og går vanskelige innendørs-spor med Kuling. Hundens nese er heftig!

  21 hours ago ·  ·  · Comment
  

  • 
    

    Paulina Widahl, Anne Marie Rulnes, Linda Frahm Jensen and 10 others like this.

Internettløs

Jeg er stort sett internettløs for tiden. Derav lite blogging. Orkan har trent litt på lungekreft, og det blir det mer av utover uken. Kuling har gått noen innendørsspor med diverse forstyrrelser (liggende hund i sporet, trapper, dører, kryssende spor som er ferskere, osv osv), og overrasker meg stadig med hvor gøy (og hvor enkelt) han synes det er.

På lørdag skal jeg egentlig konkurrere agility i Flatebyhallen med Orkan, men pga diverse forviklinger med overnatting etc, er jeg ikke helt sikker på om jeg orker. Vi får se...

Back on the road again...

Ja, da var det på tide å pakke sammen livet sitt og stappe det tilbake i den lille, røde, trofaste bilen. I dag skal jeg levere tilbake Storm (og takke for lånet!), trene agility i Drøbak, og overnatte hos pappa. I morgen går turen "hjem" til Hällefors. Jeg har visst mange hjem for tiden. Trist å forlate Sigurd og Bris (Som forresten begynner å bli en veldig trivelig hund! Det kan se ut til at hun faktisk har tenkt å bli voksen med tiden (!)), men det blir fint å komme tilbake til Hundcampus også.

Attpåtil gleder jeg meg veldig til å trene agility i kveld. Mulighetene i Grenlandsområdet er veldig begrensede. I går kveld fikk vi trent litt i en ridehall, men uten slalåm og felthindre. I Hällefors er treningsmulighetene begrenset til to søndager i måneden (på det beste) vinterstid, og det er både dyrt og langt å reise for å leie seg inn i en annen hall. Dermed skal det bli spennende å se hvordan Orkan ligger an i forhold til Flatebystevnet. Og så får jeg skravlet litt med gamle Drøbak-venner :-D

Siden det er så kjedelig å pakke, sydde jeg et halsbånd til Kuling nå på formiddagen. Blått og lyseblått, med navn og refleks. Aluminiumsspennene kommer fra sekken jeg fikk da jeg jobbet på agility-VM i 2007. Sekken var utslitt, men spennene kan få leve videre en god stund til. Synes det ble en tøff vri, men hvor jeg skal få tak i flere sånne spenner, får være et ubesvart spørsmål inntil videre...

Verdioverføring

En av de første tingene jeg oppdaget da jeg begynte å trene med Kuling er at han har veldig lett for å overføre verdi til nye aktiviteter. Siden vi har håpløse treningsmuligheter for tiden (Orkan har ikke trent agility på en drøy måned...) får vi ta til takke med det vi har. I dag ble det litt springing rundt en hagestol på glatt snø, med fokus på fart og lek for Orkan, og med fokus på belønningssonen for Kuling.

I utgangspunktet trener jeg veldig lite agilityrettet det første året, det handler om kroppskontroll, styrke, selvkontroll, signaler og lek. Men i dag passet det seg slik at Kuling fikk teste noe av det samme som Orkan.

Det koster ikke Kuling særlig mye å gjøre feil. Belønningen er liksom ikke så veldig viktig, så lenge man kan løpe og smile og hoppe og danse :-D

Dermed dukket det fort opp springing rundt stolen uten at jeg hadde signalert det (jeg står igjen stille, og han springer som en tulling). Ikke det minste uventet, men likevel en veldig viktig mulighet til å lære ham grunnprinsipper for agilityhandling. Han skal bare ta de hindrene jeg viser, og hvis jeg står stille, er det ingen grunn til å spurte rett frem.

Enkelte adferder vil jeg ha helt selvstendige og spontane (når man først har påbegynt utførelse av bommen skal man springe til enden og utføre feltadferd samme hvilken retning jeg beveger meg, fullføre slalåm selv om jeg står stille, komme tilbake med leker, osv osv), men jeg vil ikke at han skal finne linjer i banen helt på egenhånd, eller springe fem meter rett frem til en tunnel, med mindre jeg støtter linjen.

Det ser kanskje ikke så agilityaktig ut, men i løpet av denne lille filmsnutten lærer Kuling faktisk noe som kommer til å bli veldig, veldig viktig når han etter hvert blir kjent med ordentlige agilityhindre:

Takknemlighet

Ikke alle ME-pasienter får muligheten til å nyte stillheten, solen, kulden, snøen i de fantastiske norske fjellene. Jeg er heldig. Heldig som har en kjæreste som tråkker spor i den tunge snøen for meg. Heldig som har fire fantastiske hunder som hjelper meg opp bakkene. Og veldig heldig som ikke er mer syk enn det jeg er. Vi har hatt en herlig nyttårshelg!

Jeg skal finne frem flere bilder senere, men nå skal jeg avgårde på neste fjelltur :-)

Hvis agilityhunder kunne snakke...

...ville vi måttet forklare oss en hel del! Stakkars vovver: