I går testet vi den nye minibommen vår (og contact contraption'en for Orkans del). Samtidig fikk vi evaluert litt hvordan de forskjellige hundene ligger an:
Bris husker overraskende mye fra i fjor! Trenger litt jobb på tryggheten, hun bremser litt for tidlig.
Orkan har fantastiske felt rett frem (selv på de dårligste forsøkene treffer han feltet med god margin, på de gode, har han to bein på de nederste 30 cm), men trenger jobb på svingene. Han veksler mellom å treffe bra i lavt tempo, og å hoppe fra midt på feltet i bra tempo - ikke brukbart noen av delene. Deilig å endelig ha en dings som nøkternt forteller meg om han gjør det bra nok, nå har jeg litt mer tro på at jeg klarer å forklare Orkan hva det handler om når vi skal svinge 180 grader bakover også... Jeg har jo prøvd å perfeksjonere svingene hans tidligere, men ikke riktig fått til et system som var pålitelig nok for at han skal forstå... Det handler vel mest om å bestemme seg for et tydelig kriterium, egentlig.
Kuling taklet fint å overføre dyttene fra kasse til bom (vi har prøvd dette en gang før også), men de ble - ikke overraskende - mer usikre og utydelige. Han fikk også testet litt løpende, men det er ikke med på filmen. Der klarer han svingene veldig bra, men har vanskeligere for rett frem. Gleder meg til fortsettelsen!
Lille Lu og søsknene fyller ti måneder i dag. Utrolig hvor fort tiden går! Mest av alt gleder jeg meg egentlig til han blir et år, så jeg kan begynne å jobbe med hoppingen hans litt mer seriøst. Jeg skjønner meg ikke på de som starter hopptrening og handling med høyde på hindrene med valper... Kuling skal få bli minst et år først, selv om det er vanskelig å holde seg selv i nakkeskinnet og vente :-p
Orkan har ikke hatt den minste tendens til magesårsymptomer på flere måneder, og det er nok fordi han får mat jevnlig, og syredempende medisiner. Vi har funnet behandling som virker! Hvis man plutselig tok ham av medisinene (så han fikk mer syre i magen), og begynte å gi ham mat bare én gang om dagen, tipper jeg at det ville kommet tilbake. Kombinasjonen tom mage og mye syre er ikke greia for Orkan, rett og slett.
MEN - nå som ting har fungert så bra, har jeg begynt å endre litt på variablene. Medisinene har ingen bivirkninger, de sørger bare helt enkelt for at det er mindre syre i magen hans (Losec, for de som har tatt dem selv, det er egentlig en menneskemedisin). Men de er svindyre (og hunder får dem ikke på blå resept), så jeg startet med å gi ham bare kveld, ikke morgen. For tre dager siden sluttet jeg å gi ham medisin helt og holdent, og enn så lenge har det gått superbra!
La oss legge til at selv om han får mat ofte, er han nå i perfekt vekt og energinivå. Utrolig hvor mye vi har trikset med fór, og så viser det seg til slutt at han kan spise nesten hva som helst, så lenge han spiser ofte :-p
Om Orkan skulle vise symptomer på magevondt igjen, kommer jeg til å putte i ham en syredempende pille, og gi ham litt mat. Jeg er ikke redd for innleggelser lenger. Jeg er ikke redd for smerter, blodig oppkast og å føle at vi mister kontrollen. Vi vet hva dette er nå. Vi har kontroll på det. Orkan slipper å ha vondt. Han slipper å kaste opp. Og kanskje han til og med slipper å få en halv pille hver kveld. Ikke at pillene plager ham, for ham betyr de bare mat, men likevel - det føles bra :-)
Et av mine mål for Kulings hoppteknikktrening er å gi ham selvtillit til å våge å stusse/bounce de avstandene der han kan få det til. Derfor skal jeg prøve å holde orden på om den treningen går fremover (samtidig som det aller viktigste er at han hopper på en balansert måte, helse er viktigere enn fart). På dagens distance-øvelse (med tre bumps fem fot og et 20 cm hopp etter), gikk grensen for å legge inn et steg mellom 11,5 og 12 fot. Han viste gjentatte ganger at han var mer komfortabel med å legge inn et steg når avstanden ble 12 fot, og han gjorde det på en pen måte :-)
Litchi:
(Det er et lite klipp av Litchi som er i sakte film, for å vise at hun faktisk lander mot vegringslinjen, og utrolig nok gjør riktig. Dobbelboks skal liksom være svart-hvitt og enkelt å forstå, men når hunden hopper så ekstremt tight og skrått som Litchi gjør her, blir den rette linjen en sving...)
På tide å få ut noen 9mnd-bilder av Kuling før han fyller 10 mnd i neste uke! Disse tok jeg forrige helg. I tillegg har jeg endelig oppdatert siden hans, den har ikke inneholdt noe annet enn et valpebilde hittil.
Vi er skamløst fornøyde med de ferdige hindrene! Catrine sine har fått geniale, avtagbare støtter, så de blir lette å ta med seg i bilen. Opphengene fungerer akkurat som planlagt, og noen av hinderstøttene har fått doble sett (så vi får trent på to bommer over hverandre, noe som har dukket opp i konkurranse flere ganger i det siste, selv om det ikke er lov i Norge). I tro Susan Salo-stil er ingen av bommene mine like lenger, vi har vært kreative med teipen. Som dere ser av bildene har vi hatt rene masseproduksjonen, og tross noen små tabber (som å skru saker fast feil vei...) ble det veldig bra til slutt. Vi har til og med dobbelboks-testet dem! Video kommer etter hvert :-)
Denne videoen fikk meg til å vurdere om jeg kanskje burde slutte med agility. Til alle dere som slurver med oppvarmingen iblant (og til meg selv!), til alle dere som ikke får hunden sjekket hos fysioterapeut, til alle dere som ikke synes fysisk trening utenfor banen er så viktig, ja egentlig til alle som driver med agility: hva i all verden er det vi utsetter hundene våre for?
...er mer eller mindre bra igjen! Jeg prøver å være forsiktig med vridning (framforbytter i stor fart, særlig), men kan løpe normalt igjen. Får prøve å ta dette som en tankevekker, kroppen tåler ikke så mye som man vil, alltid. Tviler på at oppvarming kunne forebygget dette, men noen små tiltak bør vi kanskje gjøre, vi som har planer om å kunne holde følge med hundene våre på banen i mange år fremover...
Tilfeldigvis hadde jeg på videokameraet da Kuling tok sine aller første svømmetak. Jeg har alltid ønsket meg en badehund (siden lenge før jeg kjøpte min første egne hund), så dette får meg til å smiiiile :-D
Det hender jeg lurer på akkurat det, når jeg instruerer. Det hender også at jeg har lyst å forby ordet "nei"... I stedet for å pirke på hva andre gjør, tenkte jeg å si litt om hvordan jeg vil at min egen trening skal se ut. Jeg har til og med laget et lite, illustrerende filmklipp :-)
Jeg vil at treningsøkten innledes med lek. Hvis hunden ikke setter pris på lek som belønning, synes jeg det beste er å gå tilbake og fikse det (Orkan, for eksempel), men hvis du ikke vil gjøre det (Storm, for eksempel), får transporten i stedet bestå i at hunden spiser godbiter fra hånden. Fra lek går vi til en kort repetisjon, belønning, repetisjon, belønning osv. Når økten er slutt, transporteres hunden (hengende i en leke, eller mens den følger en godbit), til pauseposisjon (bur, etc.).
Det skal ikke være noe dødtid. Jeg synes det stort sett er mye bedre å starte hunden direkte fra den slipper leken eller fra et kort mellomledd ved å holde den i halsbåndet, enn å sette den igjen. Med mindre det er startposisjoner vi trener på, selvfølgelig. Mange dreper hundens engasjement ved å kreve at den skal bli sittende før hver repetisjon. Hvis du skal trene på starter, fokus på linjer eller noe annet som faktisk krever at hunden sitter stille, bør du ha i bakhodet at det faktisk er DET du skal belønne!
Og så dette med valg av forsterker, da. Hvis hunden ikke liker frolic, er det ikke noe poeng i å forsøke å belønne den med det. Det er per definisjon ikke en belønning! Og hvis hunden din har mer lyst til å jage katter, spise gress, eller stirre på noen andre som trener, enn å få ros av deg, er ikke ros en belønning i den situasjonen! En forsterker er, ganske enkelt, en konsekvens som får den aktuelle adferden til å øke i frekvens.
Altså; hvis det du gir hunden etter utført adferd ikke gjør at det blir mer av adferden, er du på ville veier. Ganske enkelt må du belønne med noe hunden VIL jobbe for, ikke noe som du mener at hunden BØR jobbe for. Hvis du ikke er fornøyd med de forsterkerne du har forhånden, kan du gå ut av agilitysituasjonen og utvikle noen bedre belønninger. Mer om det en helt annen gang (eller trykk på merkelappen "lek" i margen her)...
Jeg har alltid sett på det som en utfordring å trene annenhver økt med to veldig forskjellige hunder. Akkurat nå er det mest aktuelt med Orkan og Kuling.
Satt og trente nesedytter med Kuling, og syntes han var litt ufokusert. Begynte å legge inn noen økter med Orkan imellom, så Kuling får ligge og se på (og jeg har en effektiv måte å gi ham timeout når han vimser). Samtidig kunne jeg bryte Orkans økter når han ikke lekte 100%.
Da slo det meg: Det er veldig bra for min kriteriesetting å bytte mellom dem! Jeg stiller helt andre krav til Orkans leking når jeg bytter mellom ham og Kuling, plutselig får jeg et konkret sammenlikningsgrunnlag i hvor hardt han drar, hvor raskt han reagerer på "ta den" etc. På samme måte må Kulings intensitet måle seg mot Orkans (og få hunder er mer intense enn ham, selv om han ikke alltid har lyst på den belønningen jeg bestemmer at vi skal jobbe for). Dermed får begge jobbe med sine svake sider, uten at jeg egentlig trenger å tenke på det :-)
Jeg har allerede gått tilbake og fikset på Kulings nesedytter én gang. Dengang tidlig i prosessen, og nå lurer jeg på om jeg skal gjøre det igjen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han forandrer på dem, kriteriet har ikke forandret seg, men så fort vi har hatt en pause i treningen går han over til å bare trykke nesen i bakken uten å løfte den synlig over i mellom. Joda, det er en aktiv adferd, han står ikke bare og fryser, han dytter og dytter. Men jeg vil ha et kriterium som er enkelt for meg å se om han oppfyller, vil jeg ikke?
Skal jeg orke å gå tilbake og fikse på dette igjen, eller skal jeg si at det er greit, så lenge han dytter aktivt og så hardt han kan, selv om han ikke løfter nesa helt fra bakken i mellom?
Fart har egentlig aldri vært noe problem for Orkan. Men jeg har alltid fokusert på det, indirekte fordi jeg har jobbet veldig mye for at han skal ville leke (og ville jobbe for leke). Tross alt, når han har gått feilfritt har han alltid gått fort, og han har (med ett unntak) alltid vunnet klassen sin (og gjerne med god margin) når vi har kommet oss feilfritt igjennom.
Nå som vi begynner å nærme oss klare for klasse 3 får vi testet farten i en annen målestokk. Det, sammen med at jeg vrir meg i stolen over de dårlige løpene våre på søndag, har jeg gjort meg noen fartstanker:
Foto: Sigurd Lenes
Fysisk trening. Det merkes at når Orkan er i skikkelig god fysisk form, tar han i også der det ikke er helt nødvendig. Han er egentlig en ekstremt energisparende type, men når han er vant til å sykle en time om dagen, hender det at det spruter over av overskuddsenergi litt innimellom, bare fordi han er glad. Ergo: gjøre sykling og denslags til en vane.
Forsterkningskvalitet. Orkan jobber for nesten hva som helst så lenge det kan spises (agurk, gulrøtter, tørrfór, osv.), og dermed blir jeg lett litt lat. Jeg kan ikke huske når jeg sist brukte noe bedre enn frolic som belønning. Fy på meg!
Lek. Kanis leker bare bedre og bedre, det er egentlig helt utrolig med tanke på at ingen egentlig trodde på at jeg kunne få ham til å leke i det hele tatt, for to år siden. Det er ikke lenger særlig slitsomt å trene med lek som belønning. Han kan finne på å stoppe opp for å spise godbiter som noen har mistet på bakken, men han har ingen problemer med å engasjere seg i lek selv om jeg har gode godbiter i lommene. Han leker ikke lenger for å få godbitene, men fordi han synes det er gøy! Her trengs ingen spesielle tiltak, men vi skal fortsette å leke!
Oppvarming. Noe av det som gjør Orkan mest gira er sirkelarbeid. Hvis jeg løper fort nok, begynner han å sprette, bjeffe og bite meg i bena. Den attituden vil jeg gjerne ha med inn i banen, og når jeg orker og har tid til å varme ham opp bra, får jeg det også. Litt av problemet på søndag var vel egentlig at jeg var så sliten at jeg ikke orket å løpe fort på oppvarmingen... Min egen fysikk kan jeg ikke gjøre så mye med, men det hadde vært en fordel :-p
Samkjørthet. Selvsagt går det fortere når jeg og Orkan forstår hverandre bedre og stoler mer på hverandre. Etter en vinter uten noe særlig trening vet vi ikke helt hva vi kan forvente av hverandre, og enkelte ferdigheter er rustne (som Orkans slalåmselvstendighet, det demonstrerte han jo fint på søndag...). Det gjør at jeg ikke tør å stikke videre i banen. Nå som utetreningene begynner å komme igang igjen, er det ikke så ille å bo langt fra aktive hundeklubber, nå har vi i hvert fall mulighet til å trene litt oftere.
Tja, hva har jeg glemt/oversett/ikke skjønt? Hvis du har noen meninger kan du gjerne legge dem igjen i kommentarfeltet :-)
Gah, jeg blir flau av å se disse løpene. Orkan er skikkelig uengasjert, svinger dårlig, gjør dumme feil, og jeg er ikke så mye bedre selv. I hoppløpet hadde det en forklaring - hun som skulle varme ham opp mens jeg briefet glemte det, og han var ikke klar. AG-løpet har jeg derimot ingen god unnskyldning for. Første innskytelse var å ikke legge ut disse filmene, men hey, dette er en treningsdagbok, ikke en skryteside!
Jeg har måttet ta noen sofadager etter Stavangerturen, kroppen vil rett og slett ikke noe annet. Mens jeg ligger på lading for en tur ut med vovvene i solskinnet, overvåker jeg finn.no i håp om at et passende hus snart skal dukke opp for salg. Aller helst vil vi ha noe som er i god teknisk stand, men i behov av oppussing innendørs, så man kan øke verdien på det litt etter hvert. I dag har jeg googlet litt rundt for å konkretisere oppussingsideene (du får bildene i full størrelse ved å klikke på dem):
Soverommet: grå-blå-lilla farge, kanskje med noen blomstrende innslag i tapeten. Enkle lysestaker i sølv eller stål, rosa eller lilla duftlys, blomster, og saueskinn både her og der.
Stue: hvitt, enkelt og minimalistisk. Svart skinnsofa med hvite puter, sorte hundesenger med hvite saueskinn. Panelgardiner, frukt, lyestaker, og en stor, grønn plante. Peis, hvite bokhyller og en leseplass med moderne stoler og godt lys.
Gangen: så enkelt som mulig, med god, enkel oppbevaringsplass. Kanskje speigarderobe for å øke plassfølelsen, og vi har mange hvite skohyller fra IKEA fra før. Noen fargeklatter, kanskje en rød stol? Grå fliser med grovt mønster på gulvet. Økonomiløsning med grå flismønstret laminat finnes også. Og jeg elsker den beige sommerfugltapeten i bakgrunnen her!
Jeg hadde lyst å være med på EFIT igjen snart, men da jeg sjekket http://ettfotoitimmen.se/ i går morges viste det seg at jeg var en dag for sent ute, og to uker til neste gang... Jaja, da ble det til at jeg gjorde min helt egen EFIT i går :-)
Kl 10: slipper ut hundene i hagen og nyter solskinnet
Kl 11: Kaffe og frokostvaffel på gang
Kl 12: Titter på boligannonser
Kl 13: Lærer litt om Kuling badelivets gleder
Kl 14: Syr nytt halsbånd til valpisen min
Kl 15: Beundrer verdens fineste schipperke
Kl 16: Tusler sammen med Bris for å møte Sigurd
Kl 17: Skuffet over at denne plenen egentlig ikke er flat nok for agility
Kl 18: Pakker ut matvarer
Kl 19: Prøver å komme over skuffelsen ved å lese andre boligannonser
Kl 20: Svir katastrofepuddingen, det smakte ikke det aller minste godt
Kl 21: Sofakos, Kuling er sjalu
Kl 22: Leggetid, spør Kanis om han vil ha medusinen sin, og det vil han gjerne
Jeg tror alle bloggene jeg har lest etter Stavangerstevnet har inneholdt begrepet "stang ut". Men altså, denne tittelen tenkte jeg ut på vei hjem, lenge før jeg leste hva alle andre skrev, så ikke beskyld meg for plagiat :-)
Jeg har ikke orket å pakke ut av bilen, så der ligger fortsatt videokamera. Video fra søndagen kommer dermed senere en gang, når jeg har opparbeidet litt mer energi. Stevnet var generelt bra, godt underlag, nydelig vær, og godt selskap. Litt artige arrangørtabber (som at vi fikk beskjed om at vi ikke kunne starte bare fordi dommeren hadde blåst, vi måtte se at skriverne hadde kommet ut av teltet også?!?), men alt i alt bra. Og jeg fikk endelig besøkt Lene igjen! Koooselig :-D
Lørdag disket vi begge løpene. I agilityløpet fikk vi først en vegring fordi Orkan ikke ville inn i en grønn tunnel (han påstod at noen hadde tisset der...), og deretter blindbyttet (!!!) han meg opp på bommen da jeg gjorde et framforbytte i en tunnel/bom-diskriminering. Ingenting i veien med verken timing eller plassering, han hadde rett og slett mer lyst på bom enn på tunnel og ga F i handlingen min. Takk skal du ha!
I hoppløpet hadde han bra trøkk og fart, men han fant noe overveldende interessant (godis?) da han satt på start, og sprang forbi hinderet etter LOP'en og rett i pølsa. Jaja. Etterpå nektet han nok en gang å sette fot i den grønne tunnelen. Sukk. Konklusjon lørdag: Mye bra, men alt skal liksom stemme samtidig i løpet av de 30 små sekundene man har på banen, hvis resultatene skal bli noe å samle på.
Søndag fikk vi to andreplasser, hvorav hoppløpet feilfritt. Riktignok var det hoppløpet et ordentlig dårlig løp fra vår side, vi hadde under et sekunds margin til standardtiden! Hun som skulle varme opp Orkan for meg mens jeg briefet glemte det, og han var dermed ikke klar i det hele tatt da vi gikk inn på banen. Store svinger, mye vims, generelt ufokusert, men det holdt såvidt til det siste nappet.
Agilityløpet var egentlig et mye bedre løp, men Orkan poppet ut av slalåmen på tiende pinne, noe jeg virkelig ikke venter meg av ham. Jeg har alltid kunnet gjøre hva som helst mens han er i slalåmen, så jeg ble ganske paff over at han ikke tålte at jeg sprang fem-seks meter ut til siden... Men det er ikke helt ulogisk - selvstendighet er ferskvare, og vi har som nevnt ikke trent nevneverdig i vinter...
Nå er Orkan altså ferdignappet til hopp 3, men etter litt grublerier tror jeg at han skal få bli i hopp 2 til etter Arendals-stevnet om tre uker. For å gjøre det bra i klasse 3 må vi få mer selvtillit i banen begge to, og det krever trening. Vi mangler noen napp i agilityklassen enda, så jeg har lyst å bruke hoppløpene til å pushe litt hardere, teste ting og bygge selvtillit, siden de ikke spiller noen rolle. Agilityløpene har jeg planer om å safe, jeg er lei av fem feil!
Det har ikke blitt så mye blogging den siste uken, og det har en helt naturlig forklaring: det har ikke blitt noe trening å blogge om. Kneet blir sakte bedre, og i går prøvde jeg meg på litt trening med diverse støttebandasje (men i gangfart). Det gjør vondt, men heldigvis virket det ikke som det ble verre.
Er i alle fall i Stavanger, og her koser jeg meg med god bok, god venninne, avslapning og hundeprat.
Kunne hatt bruk for noen kryssede fingre angående helgens konkurranse. Worst case scenario er vel at jeg kommer i mål etter første løp med et ubrukelig kne. I så fall får Lene gå de resterende løpene med Orkan, men jeg må vel innrømme at jeg ikke tror på de helt store resultatene. De fikk teste litt sammen i går, så vi vet hvordan det ligger an, men jeg håper at plan A slår til: snilt kne hele helgen :)
Jeg gikk ut en tur for å trene hoppteknikk med Kuling (set-point med varierende høyde), det ble en kort økt. Det sa "knekk" i kneet mitt, og nå er det rett og slett ikke noe særlig brukervennlig lenger.
Først og fremst håper jeg at det ikke er noe alvorlig og langvarig, men har også noen tanker om at det kunne vært fint om jeg er gangbar igjen før helgens konkurranse i Stavanger! Nå knaser det hvis jeg beveger på benet, og det er ikke noe særlig å gå på. Hva i all verden var det som skjedde inni der? Jada, jeg vet at jeg generelt har dårlige ledd, men dette var da både under og over normalen!
I dag er det hviledag her hjemme, den eneste planen jeg har er å spise kveldsmat hos gode venner. Hundene synes hviledag er ganske kjedelig (bortsett fra Orkan, som nok er litt trøtt etter gårsdagen):
I morges sang Bris godmorgensanger litt for tidlig for min smak. Men hun er veldig søt, når hun kommer tuslende oppå dyna og lurer på om ikke vi kan prate litt? Jeg elsker Levilusa!
Noen dyr blir boa til pynt når de dør. Kuling prøver å informere om at han gjerne vil leve lenge, men at han kan være boa i aldeles levende live :-)
I dag har Orkan vært i aksjon i agilityringen i Tønsberg (Lefdals rideskole), og jeg er godt fornøyd med innsatsen.
AG2-løpet har jeg ikke på film, og det skulle vise seg å være innmari dumt, for etter å ha kommet i mål og blitt gratulert med feilfritt løp og et etterlengtet napp, får jeg se fem feil å resultatlisten. Bittert, men ingenting å gjøre med, når ikke dommeren husker løpet.
Åpen hopp disket vi elegant, etter hinder 2. Fort gjort, liksom. Jeg sto bom stille og snakket til Orkan, vi skulle rundt en 270-grader. Han stakk rett frem til en tunnel (av alle ting!), han som hater tunneler normalt?
Hopp2 gikk vi feilfritt, og mangler dermed bare ett napp til hopp3. Ble litt overrasket da jeg så resultatlisten, der var vi slått av fire andre ekvipasjer, og befant oss ca fem sekunder bak vinneren. Det er et par ting jeg ikke ønsker meg, og en av dem er en langsom agilityhund. Prøvde å ikke tenke på det, og være glad til at vi fikk napp. Når jeg ser videoen i ettertid, ser jeg at tiden vår var mye bedre enn det som sto i resultatlisten, vi fikk 35,ettellerannet, mens tiden på videoen viser 30,5 ca. Det gjør ikke så mye, så lenge jeg får ha nappet mitt i fred!
Skulle mye heller hatt et videobevis for agilityklassen, men her er i hvert fall hoppløpet på film:
Vil gjerne påpeke at jeg synes arrangøren har gjort en veldig god jobb for det aller meste, det eneste jeg ikke er helt fornøyd med er at resultatene våre ikke stemmer helt med hukommelse og video...
Susan Garrett har en diverse onlinekurs for tiden. Dette videoklippet er aldeles gratis, og verdt å se, for oss om ønsker å få mest mulig ut av hundetreningen. Særlig de første seks minuttene, hvor hun forsøker å definere noe som ikke er så lett å sette fingeren på; hvilken vei man kan utvikle seg videre, også når man har blitt god på det vitenskapelige grunnlaget, og selve mekanikken i treningen. Fanny har forresten blogget rundt noe av samme tema, det kan du lese her: http://www.klickerklok.se/blog/hundtraning-handlar-om-kanslor/
I går bestilte jeg et telt fra morene.no i Stavanger, og i dag kom det! Jeg er imponert over både morene og tollpost! Det virket kjempestort da jeg testet å slå det opp utenfor huset, og jeg liker veldig godt at jeg kan slå det opp helt på egenhånd, på bare et par minutter:
Jeg har ønsket meg utstillingstelt i mange år, men ikke tatt meg råd til det. Neste helg skal jeg til Stavanger på årets første utendørsstevne, og det er meldt fire grader og regn. ME-diagnosen gjør meg mye mer opptatt av å ta vare på meg selv, og agilitystevner er lange og slitsomme. Dermed har jeg bestemt at god stol, eget telt, ørepropper og annet som gjør det enklere å hvile mellom løpene skal bli obligatorisk tilbehør heretter :-)
Eller: When I say "jump", don't ask "how high?"...
Det krever krefter å hoppe unødvendig høyt. Krefter du heller kan bruke på noe annet. Dette gjelder på mange områder i livet, men nå snakker jeg faktisk om noe så opplagt som hoppteknikktrening. I distance-griden vi trente for noen dager siden (se video i innlegg under) syntes jeg Kuling jevnt over hoppet veldig høyt over det siste hinderet, som var 20 cm høyt.
For å evaluere dette, satte jeg opp to bumps og et hinder, og kjørte veldig enkel høydeløvelse:
bump - 5 fot - bump - 6 fot - hinder med varierende høyde (10, 20, 27.5, 35 cm og ned igjen)
Nå evaluerte han høyde og kreftebruk veldig bra, det ble jeg glad for å se!
Først trener man under slike forhold
Så rengjør man lille Lul i det resterende av snøen
