Klubbmesterskap BSHK (del to)

I kveld hadde vi andre (og siste) delkonkurranse i BSHKs klubbmesterskap. Det konkurreres i to vanskelighetsgrader: rekrutt- og konkurranseklasse. Totalt var det 23 ekvipasjer som stilte til start - ikke dårlig for vår lille, ferske agilitygruppe!


I rekruttklassen var det faktisk flere startende enn i konkurranseklassen, det er en utvikling jeg liker veldig godt! Vi har bra rekruttering, og mange ekvipasjer som nok kommer til å snike snutene ut på de offisielle banene i løpet av 2012, tenker jeg. Øverst på pallen i klasse liten sto Mona&Ulla, og i stor vant Ingrid&Roxy.

Sammenlagtresultatene blir offentliggjort på juleavslutningen 19. desember, men dagens resultater for våre kjære firbente kan vi jo skryte litt av i mellomtiden! Av fem startende i hver sin klasse, vant både Orkan og Bris! Kuling gikk et godt løp, men fikk med seg et riv fordi jeg sa "bra" da han hoppet siste hinder. Dumme meg :-p

Skrytebilder:

Vakreste Lus med sin allerallerførste pokal!

RacerLani KAN når han VIL!

Lille Lu fikk et juledram-glass for andreplassen sin. Med godbiter i, ble det en strålende premie, synes han :-)

Orkanresultater 2011

Målsetningen for 2011 lød slik: Mål for det kommende året avhenger helt av om Orkan er frisk. Eller om han i det hele tatt lever. Jeg tør virkelig ikke å vente meg noe som helst. Men hvis han er i form, skal vi perfeksjonere feltene igjen, og vise verden hva vi er gode for. Vi skal fortsette å leke (hvem skulle tro vi noen gang har slitt med det!), vi skal få av litt fett og fikse litt muskulatur, og vi skal passe på å ha det gøy sammen. Mer konkrete mål enn dette vil jeg faktisk ikke sette. Det var tøft å gi opp målene for 2010, enda vi hadde gode grunner til å mislykkes, så jeg har ikke tenkt å sette meg i den samme situasjoen neste år.

Nå er siste konkurranse avgjort for i år, og vi kan oppsummere resultatfangsten. Noen høydepunkter:

• En drøss seire (og napp) i klasse 2
• Klubbmester sammenlagt, konkurranseklasse - BSHK
• Ifølge agipro-listen årets 6. beste klasse 2-hund. Men agipro ekskluderer resultater som er tatt innen NKK-systemet, så det mangler en del seire. Totalen har jeg ikke regnet på, men tror han er rimelig nær toppen av listen
• Seier i åpen AG på Oslo hundeshow
• Debut i klasse 3 i sommer
• Junior-Norgesmester 2011
• To seire (og cert) i klasse 3
• Femte plass sammenlagt i Norwegian open, med Karine som handler (tror jeg, resultatene er fortsatt ikke offentliggjort)
• Årets agilityschipperke klasse 3
• Ifølge agipro-listen årets 21. beste i klasse 3 (overraskende, vi debuterte tross alt i klasse 3 i sommer!)
• Såvidt jeg vet er han nummer to på NKKU-rangeringen (etter Silje og Liz)
• Debut på NM i november

Et regnvått minne fra dagen da vi gjorde rent bord: to seire i klasse 3 med hvert sitt cert, og seier i begge omganger av junior-NM og dermed Junior-Norgesmester 2011 :-)

Dette har vært en sesong med gode resultater, men nesten uten trening for Orkans del. Jeg har ikke hatt motivasjon, ork og plan. Dermed ruster noen ferdigheter (særlig selvstendigheten i slalåm og de en gang perfekte feltene), men samtidig har vi bygget opp rutine rundt konkurranser, og blitt mer stabile. Nå er sesongen over, og jeg må forsøke å legge en plan...

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vil satse på Orkan fremover. Han har haugevis av potensiale, men krever enormt mye av meg som trener (og handler). Han gjør bare det som passer ham best, og det er virkelig ikke opp til meg hvordan vi presterer fra dag til dag. Men når han faktisk gjør det, er han god!

Jeg har lurt litt på om jeg skal lete etter et lag som satser, og fokusere på lagløp med Orkan mens Kuling er i klasse 1 og 2. Men sånn som lagsystemet fungerer i Norge, er man dermed avhengig av å få innpass og tillit i en klubb som har gode lagekvipasjer. Og klubbene er rimelig geografisk orientert, så jeg vet ikke hvor enkelt det ville vært? Vår egen klubb (BSHK) har foreløpig ikke mange nok aktive small-ekvipasjer til at lag er mulig...

Før nyttår skal jeg i hvert fall forsøke å bestemme meg for hva jeg vil. For enda en sesong uten målrettet trening tror jeg ikke er særlig lurt...

Think, plan, do. (-Bob Bailey)

Eller: think, plan, do (but not too much), and then review!

Når du skal starte nyinnlæring eller endre metodikk, er det veldig lurt å tenke igjennom, planlegge og deretter gjennomføre. Etterpå bør du evaluere, hvis du skal lære noe av det hele. Men et viktig punkt til, som jeg ikke har uttalt så tydelig hittil, er at det er vitkig å holde den første økten med ny metodikk kort. Altså veldig kort!  Selv om planen er bra, er det ikke sikkert den fungerer i praksis. Så prøv det ut først, før du starter på den målrettede, ambisiøse treningen. Maks et minutt i første økt, sier Susan Garrett. Det er nok ikke så dumt.

Siden det er klubbmesterskap i rally-lydighet i BSHK i kveld (og jeg ikke har trent rally med Kuling før i det hele tatt), bestemte jeg meg for å lære ham stå (eller "frys" som vi kaller det i første omgang). Kan jo være kjekt at han har gjort bevegelsen før, selv om vi ikke har stimuluskontroll på det, tenkte jeg. Og innlæringen er vel egentlig ganske simpel, høy håndtarget for å shape frem en sprett opp, og omvendt lokking for å holde posisjonen. Som tenkt, så gjort. En plan jeg har brukt før, og kjenner godt.

Det var bare det at ny hund gir nye utfordringer. Kuling hadde lavt aktivitetsnivå, forandret lite på utførelsen, og tenkte ikke så veldig mye selv. Altså, han gjorde akkurat som jeg sa, men etter å ha fått kommando "frys" før håndtarget ti ganger, kunne han fortsatt ikke komme på at "frys" betyr at nå skal vi straks reise oss. Jeg sa "frys", Kuling sa "hæ". Tilbake til håndtarget. Frem og tilbake. Ingen av oss skjønte så veldig mye.

Til jeg kom på at bedre belønninger får Lu til å tenke. Godbiter har alltid vært godt nok for Orkan, og Kuling har jeg shapet heller lite triks med, selv om jeg har hatt ham i over et år. Så jeg er ikke så vant til å tenke sånn! Starks jeg fant frem en tennisball ble kållisen mye mer intelligent :-D

Ukens triks - til 6. desember

Denne ukens triks er... *trommevirvel* ...hviske i øret! Enten mitt øre, ditt øre, en annen hunds øre, eller kanskje et bamse-øre?

Bildet har jeg stjålet herfra: LINK

Beskrivelse av innlæring googlet jeg meg frem til, for de som vil ha noen tips på veien. Selv kommer jeg nok til å bruke en eller annen form for synlig target som jeg lærer inn frys mot (fordi mine hunder kan litt for mye om aktiv dytting, og jeg ikke vil ha en snute alt for hardt inn i øret under innlæring!). Link HER.

Ukens triks, sitte bamse

Kuling er den eneste som har trikset denne uken, Orkan har hatt et NM å være opptatt med, og Bris har... vel, eh, hun har faktisk ikke gjort så mye annet enn å bjeffe på forbipasserende joggere. Jeg har vært for opptatt med mine egne hunder, og Sigurd har vært bortreist over en lav sko...

Kuling er ikke helt ferdig med innlæringen, men film blir det lell! Og en aldri så liten liste over hvordan vi har gått frem:

• Lokking/spise mat ut av hånden min i sitte bamse-posisjon (hånden rett over hodet hans fra sittende), for å se om han var i stand til, rent fysisk, å sitte sånn. Krever jo en del styrke og balanse.
• Repetisjon av frivillig sitt.
• Fingertarget (hold snuten mot fingeren, når jeg bruker hele hånden vil jeg ha aktiv dytting) i sittende posisjon.
• Fingertarget stadig høyere
• Tilby å sprette opp i posisjon frivillig (fra sitt)
• Få signal når han setter seg (forsterker sitten, samtidig som vi får signal på bamsingen)
• Strekke tiden (dette er vi ikke ferdig med). Skal også få gjort noe omvendt lokking (godbiter/leke lavt nede, ut til siden etc) for å proofe posisjonen bedre. Men enn så lenge har han nok med å holde balansen sånn :-p

Snurr film!

Orkan på NM

Som nevnt, ble NM en kortvarlig affære for vår del. Tenkte å forklare litt nærmere. Orkan kriget jo med Bris om oppvasken her i forrige uke, og fikk et ganske stygt bittsår. Ikke så stort inngangssår, men sårlomme på innsiden med perfekte forhold for infeksjon. Dårlig timing. Vi holdt det rent og pent, og det virket ikke å plage ham det aller minste, så vi reiste til NM tross alt.

Orkans sår, slik det så ut på torsdag.

Jeg gjorde mine forberedelser så godt jeg bare kunne. Til og med ny t-skjorte med ingerid.no-logo på. Laget spilleliste med alt fra skikkelig sinnamusikk til "I believe I can fly". Motivasjon på topp, og fornuftige målsetninger. Ingen store tanker om resultater, men jeg skulle nekte meg selv å snakke om nervøsitet før etter at alt var over. Sov nesten ingenting natt til lørdag. Var skjelven og urolig, superfokusert og vimsete på én gang.

Allerede før oppvarming lørdag morgen sa min fantastiske oppvarmingshjelper Sigurd at Orkan ikke var i form. Han var slapp, rett og slett. Ville helst sitte på fanget. Jeg bestemte meg for å late som ingenting, fokusere på å gjøre min jobb i ringen best mulig. At han virket slapp på oppvarming var litt for lite konkret til at jeg følte det var mulig å ta noen beslutninger der og da.

Verdens fineste Kanis sitter på startstreken, med et hull i venstre kinn. Anniken har tatt bildet.

Min viktigste målsetning var å gjøre en god jobb som handler - ikke la nervøsiteten spille meg noen puss. Det klarte jeg! Jeg holdt fokus hele veien, jobbet der jeg skulle. Bestemte meg for konkrete løsninger på briefing, alt var egentlig akkurat slik jeg hadde bestemt meg for. Jeg taklet stresset og nervøsiteten. Så jeg er fornøyd med mitt første NM!

Orkans innsats i ringen var overraskende bra, men jeg merket at han ikke var i form. Han prøvde, men det ble ikke helt bra, alt sammen. Derfor trakk jeg ham fra løp nummer to. Vi fant standen til Sinsen Dyreklinikk, fikk tatt temperaturen hans, og ordnet en resept på antibiotika for sikkerhets skyld. Tendenser til feber og små tegn til infeksjon.

Anniken har tatt dette bildet også. Vi svinger fra 8 til 9, og jeg timer det ordentlig. Rakk dermed fb 10-11. Klapp på egen skulder!

Nå får Orkan en solid kur med bredspektret antibiotika, og allerede etter et døgn var han tilbake til sitt pigge, glade jeg.

Jeg er god fornøyd med vårt første NM. Mange spør om jeg ikke er skuffet, men faktisk, nei. Syk hund er sånt som skjer, og sånt man må være forberedt på at kan skje. Selvsagt var det ubeleilig - banene passet oss bra, og jeg tror absolutt vi kunne kvalifisert oss til dag to (selv om liten var den klassen det var overlegent vanskeligst å kvalifisere seg i dette året). Vi fikk med oss noen nyttige erfaringer, og jeg ser faktisk ikke grunn til skuffelse. Helt ærlig.

Neste gang er jeg kanskje mindre nervøs, og har forhåpentlig med meg en frisk hund i ringen!

Verdens allerallerfineste Orkanis familiaris følte seg ikke bra, og ville heller sitte på fanget. Da fikk han selvsagt det. Foto: annikens.no

------------------------------------------------------------------------

Til slutt - mange spør om underlaget, så det får vel få noen ord det også. Det var glatt, men ikke såpeglatt. Jeg tror prepareringen hadde hjulpet en del (men jeg har jo ikke gått på det før, så har ikke noe sammenlikningsgrunnlag). Enkelte hunder skle litt her og der, særlig i førsteløpet, men alt hva jeg kunne se var ikke så ille som noen skriker høyt om...

Personlig håper jeg dette var siste NM på dette underlaget, og på den tiden av sesongen. Men jeg synes ikke det var så ille at det var noen grunn til panikk...

Etter å ha gått på det berømte underlaget selv, synes jeg hele panikken kanskje er en smule oppskrytt. Foto: annikens.no

Kjapt oppdatert

NM ble en kort affære for vår del. Orkan var ikke i form, slapp og tendenser til feber. Altså sannsynligvis infeksjon i såret... Han har vært hos veterinær, og får antibiotika, mat og kjærlighet. 

Vi gikk et helt ok hoppløp, men da jeg skjønte at han ikke var i form strøk jeg ham fra agilityløpet. Målsetningen fikk jeg i hvert fall til - ikke nevnt ordet "nervøs" før etter at vi var ferdig i ringen, og jeg har verken tisset på meg, besvimt eller plapret som en propell. Jeg tror til og med at jeg briefet fornuftig og handlet ganske bra :)

I morgen gjelder det

Ja, i morgen gjelder det, faktisk. Og for å nå hovedmålsetningen (å gjøre min jobb i ringen på en ordentlig måte, uten en masse nervøsitetsfakter), har jeg ilagt meg selv et forbud - fra nå av, og frem til jeg er ferdig med siste løp i morgen, får jeg ikke lov til å snakke om at jeg er nervøs. Jeg får ikke lov til å oppføre meg nervøst heller, altså. Så det, så!

Forresten har jeg lovet Orkan to ting, han kan jo gjerne gjøre sin jobb i ringen på en ordentlig måte han også... Hvis han kvalifiserer seg til finalen, skal han få spise opp resten av pølsekulene (ekstravagante godbiter for en ekstravagant anledning!). Og hvis han skulle finne på å vinne hele NM (eller en medalje, for den sakens skyld), skal han få spise seg mett. Det har han aldri gjort før, og jeg tror det kan være ganske risikabelt å la ham få spise så mye han vil, men det er jo ikke så overhengende sannsynlig at det skjer heller :-)

Slagen helt

Sånn ser såret ut i dag. Det hvite er salve. Et par ganger i døgnet skyller jeg såret med kokt saltvann, jeg putter rett og slett en sprøyte inn i såret og forsøker å spyle ut så mye som mulig av sårlommen. Jeg vet ikke hvor mye av huden som er løs fra "underlaget", men det er en god lomme i hvert fall. Legemamman sier at jeg skal fortsette å skylle til det gror fra innsiden, og forsøke å holde åpningen åpen. Når det er skylt, fyller jeg sårlommen med antiseptisk salve.

Sårkanten har fått en rødfarge som jeg ikke liker, og det kommer gul væske. Igjen var legemamman god å ha, for det er visst normalt at det blir irritert, og gul væske kan være ren vevsvæske hvis det har klar farge og ikke kommer mye av det. Vi gir altså ikke opp håpet om å unngå infeksjon og antibiotika.

Orkan er en liten helt, han. Sitter pent og spiser godbiter mens jeg putter engangssprøyter og salvetuber og annet vondt inn i hulle ti kinnet hans. Han virker faktisk ikke særlig plaget i det hele tatt. Min fine <3

Det kan gå bra

Åkei, nå er jeg dritnervøs. Ligger våken om natten og forsøker å forestille meg at jeg står på startstreken...

Det handler såklart om NM. Hovedgrunnen til at jeg meldte på var jo å få pushet meg selv til å konkurrere under press. Jeg er fordømt dårlig på sånt.

Eller jo, altså, jeg overlevde jo Junior-NM i august, vi vant jo til og med. Men det føltes mye mindre viktig, enda vi ikke har nevneverdig sjanse til å vinne denne gangen. Hele kommersen rundt boikott har ikke gjort presset (og nervøsiteten) noe bedre, trygt sagt.

Jeg har laget en liste med musikk å ha på øret under briefing, og såvidt jeg skjønner av NKKs håpløse startnummer, er jeg den andre i ringen for dagen. Så jeg kan egentlig bare beholde musikken på til jeg skal inn i ringen, og Sigurd kan levere Orkan til meg (med det fine båndet!) når briefing er over. Glad jeg skal ha med meg ham.

Men så har jo Orkan fått dette berømmelige bittet i ansiktet, så om han kan konkurrere på lørdag henger faktisk helt og holdent på om det blir infisert.

Bable, bable, bable! Skjønner? Jeg er nervevrak allerede nå!



Jeg tenker at det hadde hjulpet å ha en målsetning. Standard ville jo vært å kvalifisere til dag to. Ti går videre fra liten, og jeg vet av erfaring at Orkan vanligvis er godt innenfor topp ti når han går feilfritt. Men greia er den at dette handler ikke om resultater, det handler om den mentale biten for min del. Kontrollere den latterlige nervøsiteten, prestere bra som handler, fokusere fornuftig på briefing, ikke tisse på meg.

Resultatene henger til stor del på Orkan (det er tross alt ham de tar tiden på!), og han er fordømt vanskelig å kontrollere. Vil han, så går det bra (jfr junior-NM), men vil han ikke så har jeg ikke særlig mye jeg skal ha sagt. Vil han ikke gå slalåm, så går han ikke slalåm. Og jeg har ikke funnet bryteren for "vil/vil ikke".

Så jada, jeg skal selvsagt være superfornøyd om vi havner i topp ti og kommer med til finalene. Eller klarer to feilfrie, uavhengig av finaleplass. Men greia er at jeg bør ha et mål som jeg selv faktisk kan påvirke om jeg oppnår. Så målsetningen skal lyde noe sånt som "oppføre meg med en viss verdighet, kontrollere nervøsiteten på et akseptabelt nivå, og gjennomføre løpene etter den planen jeg legger på briefing". Tror jeg.

I mellomtiden hører jeg på musikk som Stand up for the champions (right said Fred), Remember the name (Fort minor), Never again (Oleander), She moves in her own way (the Kooks) og Don't worry - be happy!, og forsøker å tenke på at Orkan og jeg, vi KAN en hel masse, vi. Så det er aldeles ikke umulig at det faktisk kan gå bra. Sånn som her: LINK.

Gratis shipping hos cleanrun!

...til og med til Norge, altså. Og på så tunge ting som Manners Minder! Forutsatt at du bestiller for over 100 dollar, men det gjør du vel?

Forresten har jeg tydeligvis en merkelig tendens til å bestille derfra den 22. i måneden:

Hull i ansiktet...

Da jeg våknet i morges hadde jeg blodflekker på puten:

Jeg sjekket fargen på øreproppene, prøvde å finne ut av om nesen var i orden, og lurte litt på om bihulebetennelsen brått og plutselig hadde sluppet taket. Det hadde den såklart ikke.

Orkan og Bris diskuterte i går over arbeidsfordelingen rundt oppvask av noen gryter. Siden Orkan er villig til å dø for mat, må det relativt kraftige virkemidler til for å få ham til å holde avstand. Bris har altså satt en hjørnetann i kinnet hans:

Det ser ikke så ille ut, men er veldig dypt. Type hel hjørnetann av Bris-format inn i kinnet. Så det er en fæl sårlomme med alle muligheter for bakterier... Egentlig skulle han nok helst hatt en kur med bredspektret antibiotika, men siden jeg fortsatt håper å konkurrere NM til helgen, ser vi det litt an. I samråd med veterinær, såklart.






Jeg har klippet vekk pelsen, renset, og puttet inn massevis av antiseptisk salve. Og viktigst av alt - han har fått et tyggebein. Brått var det ikke så ille likevel :-)

Så får vi bare krysse fingre, tær og labber for at det ikke blir infeksjon. I så fall ryker NM for vår del. For det første er ikke Orkan typen som har lyst å jobbe hvis han har vondt. For det andre er det så mye forskjellige bakterier i munnhulen på en hund, at en eventuell antibiotikakur blir bredspektret, og dermed kan få med seg en del bivirkninger (slapphet, dårlig mage, etc).

Æsjogfysj, nå gjelder det å tenke positivt, tror jeg!

Ukens triks - til 29. november

Neste ukes triks er plukket fra listen med ønsker som har kommet inn. Jeg tror egentlig det er enkelt, veldig mange kan det jo, men jeg har aldri fått til å lære det inn hos noen av mine hunder. Ikke for at jeg har gjort noen veldig seriøse forsøk, men det faktum at de allerede kan stå på bakbena mot target-hånd gjør det litt komplisert å få dem opp med framparten mens bakparten fortsatt er i ro. Jeg vil altså gjerne ha innlæringstips! I tillegg blir det travelt, jeg har et klubbmesterskap å arrangere, pluss deltakelse på NM til helgen...

Dere har kanskje gjettet det allerede - ukens triks er "sitte bamse", eller "sitta fint" for svenske lesere. Premie har foreløpig ikke kommet inn denne gangen, så hvis noen har lyst å finne på en konkurrase er det bare å kommentere.

Bildet har jeg frekt nok googlet meg frem til og stjålet. Klikk på det for å komme til originalen.

 Sånn, da er det bare å sette igang og trene!

Mitt bidrag til ukens triks - rygge opp trapp

Nå har jeg slått på stortrommen, med HD-video og det hele. Alle tre hundene har lært seg å rygge opp trappen, og siden de hadde ganske forskjellige forkunnskaper ble det litt ulik læringsprosess for hver av dem. Jeg har prøvd å vise det i filmen, samtidig som jeg hadde som ambisjon å holde meg til tre korte minutter.

Alle tre fikk lære dette gjennom de samme fire stadiene:

1. rygge på flatmark, 
2. sette bakbena på en gjenstand, 
3. fra ett til flere trinn, 
4. og selvstendighet/utholdenhet. 

Jeg merket underveis at det var ganske krevende for dem rent fysisk, på slutten av dag to så det ut som Kuling hadde melkesyre i hele bakparten. :-p Dette er absolutt et triks jeg skal vedlikeholde over tid, jeg tor det er veldig god trening for den stabiliserende muskulaturen i bakparten. Og forsåvidt foran også, når jeg tenker meg om...

Snurr film!

Jeg koser meg med ukens triks!

Ikke bare har jeg fått massevis av treningsinspirasjon, jeg koser meg med selve filmlagingen også. Sneak peak:

Ukens triks - til 22. november

Forrige ukes triks var altså lukking av skuff/dør, og premien for raskest innlæring tilfalt Katrine (hexo.blogg.no).

Premie denne gangen er det Hilde (http://gnafsebikkja.blogspot.com/) som står for, og vinneren blir den som klarer å skildre innlæringsprosessen best (hun får selv velge hvilken video hun synes hun lærer mest av). Takk for det, Hilde!

Og husk at poenget ikke er å vinne, men å trene :-)

Så til selve trikset, da. Eneste konkrete ønske jeg har fått inn, er at det skal handle om bakpartskontroll. Jeg lurte litt frem og tilbake, dette har jo blitt enormt populært, og jeg prøver å treffe så mange som mulig med passelig utfordrende oppgaver. Det skal ikke være for vanskelig for de som er ferske på shaping (eller har en hund uten forkunnskaper), og det skal ikke være for vanlig, så alle de erfarne har gjort det fra før. Selv har jeg sett det gjort, men ikke trent det selv. Håper det gjelder dere andre også!

Ukens triks: rygge opp trapp (kort eller lang, hele eller deler - velg vanskelighetsgrand selv)!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

EDIT: jeg glemte visst å sette en frist! For å være med i konkurransen må dere ha linket til innlegg eller video i kommentarfeltet her, før tirsdag 22. november kl 12!

November-takknemlig

Jeg pleier å synes at november er nederst på min liste over favorittmåneder. Jeg liker ikke det mørke, våte og kalde. Desember er unntak fordi det handler om advent, jul, levende lys, familie og venner. Januar pleier å ha skiføre med seg, og i februar går det mot lysere tider. November, derimot, er gjørmete, ensom og mørk.

Derfor er jeg ekstra takknemlig for at det var sol ute i dag. Det har ikke regnet på en uke, himmelen er lys, og gårdsplassen er nesten ikke sølete. Hundene og jeg kan gå ut i hagen og leke med noen agilityhindre, eller vi kan ta på oss fjellstøvler og forsvinne ut i skogen en time. Og tenk, vi er allerede halvveis i november!

Jeg som gruet meg til en mørk og møkkete måned, har faktisk fått over all forventning :-)

Vippemysteriet fortsetter :-)

Det er én ting jeg virkelig ikke fikser spesielt bra; når hunden skrur av og ikke vil trene, fordi den er redd. Kuling har gjort det noen ganger, når jeg har bedt om vippesaker som han ikke våger. Vil ikke leke, er ikke glad i meg mer. Og at Kuling elsker meg, det har pleid å være klinkende klart, uten noen som helst tvil.

Noe av det første Kuling erklærte da han ble min, var at han elsket meg.

Men det henger ikke på greip, dette vippemysteriet. Ikke i det hele tatt. Han reagerer ikke sånn som vipperedde hunder pleier! Han kan en hel masse, og så plutselig kan han det ikke mer. Og da vi løftet (tvang) ham opp på bommen i går, var alt plutselig greit igjen. I løpet av fredagens trening gikk vi gjennom tre hele sykluser fra "trygg og tøff på 30 cm høy vippe", via "plutselig redd og vil ikke være med", til "flat planke på bakken", og gradvis tilbake til 30 cm vippe igjen.

Jeg ser ikke logikken i dette, og lagt sammen med at Kuling ikke er en typisk redd hund ellers (han er faktisk ikke ordentlig redd for noe som helst annet, som jeg kan komme på), henger det enda mindre på greip. Min grunnfilosofi når det gjelder frykt, er å hele tiden holde seg innenfor hundens komfortsone sånn noenlunde, og unngå de store sammenbruddene. Men siden Kulings vippeparanoia har gått i en finfin, totalt ulogisk, sikksakk-kurve har jeg ikke fått til det.

Både for å unngå at jeg havner i en frustrasjonssituasjon som jeg vet jeg ikke takler særlig bra (Kuling skrur av og vil ingenting, min frustrasjon gjør det hele verre), og for å prøve å få litt mer fremgang på området, forsøker jeg å tenke annerledes. Og jeg lurer på om det kanskje hjalp?

I dag puslet vi litt med en bomplanke på en bump i hagen. Det gikk helt fint, til jeg la planken opp på en sekk med jord i stedet. Da kunne han ingenting, kunne ikke engang leke, og var plutselig super-redd igjen. Jeg avsluttet rett og slett økten umiddelbart. Ga ham to minutters pause, og prøvde igjen. Gjett hvilken kållis som plutselig hadde blitt mye tøffere i løpet av to minutters tenkepause?

Jeg lurer fælt på om kanskje ikke frykten stikker så dypt som det ser ut til. Kanskje negativ straff (du får ikke trene) på de verste utbruddene faktisk kan løse dette? Eller, det kan hende at vi bare er på en bølgetopp igjen, og at neste gang vi prøver det samme er han dermed nervevrak likevel.

Jeg skjønner det ikke. Frykt pleier da ikke å, helt uprovosert, sprette opp og ned som tennisballer?

Stakkars meg

Tannverk, potte tett i pust og hørsel, og eneste nesesprayen i huset inneholder menthol og sviiiir i nesen! Kan nok ikke kategoriseres som et verdensproblem, men solen skinner ute og jeg vil være frisk og springe rundt i finværet...

Hva blir neste ukes triks?

Jeg er skikkelig imponert over responsen på "Ukens triks". Haugevis av tilbakemeldinger både den ene og den andre veien, og veldig mange videoer. Gøy! Intensjonen var vel først og fremst å inspirere meg selv til å trene mer, men det er enda morsommere å se at jeg har klart å inspirere så mange andre :-)

Jeg utlovet premie til den første som fikk det til, og Katrine (hexo.blogg.no) var raskest. Hun får dermed en fleeceflette av meg. Har noen lyst å stille premie til neste uke? Den som donerer premien kan selv få bestemme hva som skal belønnes (først ferdig, mest fancy video, flest antall repetisjoner av tirkset i løpet av 30 sekunder, etc etc etc.). Jeg har tenkt å publisere oppgaven kl 16:00 på tirsdag, så hvis det blir en tidskonkurranse vet alle når det er lov å begynne. Vi kan selvsagt klare oss uten premiering også, men det gir jo konkurransen litt ekstra "edge"!

I tillegg lurer jeg på om noen har ønsker til hva som skal bli neste ukes triks? Bruk kommentarfeltet :)

Vipper og bommer og annet skummelt

Etter å ha trent masse på vippesaker sammen med Ida på fredag (med litt fremgang, og en fryktelig sliten Lu til slutt), passet jeg på å be om å få tatt frem bommen på trening med Spanielklubben i dag. Jeg mistenkte nemlig at Lu kunne komme til å nekte å gå bom. Det har skjedd før, etter vippetrening med en av våre egne bomplanker her hjemme i hagen, og deretter på vår egen bom. Det gikk fort over, men jeg noterte meg det bak øret.

Kuling kunne ikke gå i nærheten av bommen. Han kunne ikke leke. Han kunne faktisk ingenting. I ren frustrasjon, fikk jeg Sigurd til å løfte den panikkslagne kållisen opp på nedgangen, hvor han fikk gå til feltadferd, og belønning. Så løftet vi ham stadig høyere, og plutselig kunne han alt sammen helt fint.

Jeg er absolutt ikke fan av tvang. Alt Kuling gjør, som har med vippe å gjøre, er frivillig, og belønningsbasert. Men akkurat der, akkurat da, følte jeg et stort behov for å vise for Kuling at bommen ikke var en vippe. Og det fungerte helt ypperlig.

Det får meg til å lure litt, om jeg kunne gjort noe liknende med vippen. Løftet ham på, vist ham at det er ikke farlig! Men jeg tør ikke. Kuling som egentlig er en gaske tøff liten border collie, har skrudd på alle sperrer når det gjelder planker som beveger seg og skramler. Jeg forstår ikke hvorfor, og jeg forstår ikke hvordan vi skal løse det.

Men det skal vi.

11.11.11 - kl 11:11

Bare for moro skyld måtte jeg nesten legge ut et innlegg med så fint tidspunkt :-)

Vårt bidrag til "ukens triks"

Her kommer vårt birdrag:

Ukens triks - til 15. november

Ukens triks er å lukke igjen en kjøkkenskuff, en skapdør, eller noe liknende. De som har gjort dette før, kan gjøre det vanskeligere ved at hunden skal åpne skuffen først, eller ved å bruke en vanlig dør i stedet.

Dette bildet har jeg googlet meg frem til, og egenhendig stjålet. http://home.comcast.net/~helperdogsjh/Hannahpushingshutadrawer.jpg

Fristen er tirsdag 15. november.
Premie til den første som blir ferdig: liten fleeceflette (25 cm), perfekt å ha med i lommen på tur, til å belønne innkallinger, hopping på stubber og andre morsomheter med!

Premie i posten til den første som overbeviser!

Du trener, filmer og legger ut på youtube eller i egen blogg - og linker til resultatet i kommentarfeltet her. Værsågod og tren!

(Hint: bruk en target, for eksempel post-itlapp. Bestem deg på forhånd om du ønsker snute eller labb, labber kan jo skrape opp ting litt utilsiktet.)

Ukens triks?

Jeg har tenkt, lenge, helt siden jeg fikk Kuling tror jeg, at jeg skulle ønske jeg tok meg selv i kragen og shapet mer med hundene. Orkan fikk lære veldig mye ulike triks og kroppskontrolløvelser, Storm kan veldig mange tøffe partytriks, men Kuling kan egentlig bare de mest nødvendige grunnferdighetene. Kanskje litt fordi særlig Kuling (men de andre også) ikke er særlig flinke til å sitte rolig og se på at en annen får trene...

Et onlinekurs hadde vært greia. Da måtte jeg trent. Men... Ikke har jeg funnet noe onlinekurs som fyller akkurat dette behovet, og ikke har jeg spesielt lyst å betale for et heller. Men kan vi ikke lage vårt eget? Kan vi ikke gå sammen et par stykker og lage video av et triks per uke? Så legger vi det ut, og linker i kommentarfeltet. Si at vi har en liten premie for den som får det til først, eller til alle som rekker det i løpet av uken. Eller bare masse cred. Eller noe sånt. Hvem vil?

Orkan vinker

Litt FOR flink, på en måte?

Jeg tror jeg har vært litt for flink med Kulings transporter og overganger. Eller litt for effektiv, i hvert fall. Jeg har gjort akkurat som jeg ber andre gjøre - la jobb og belønning gå flytende, så det ikke blir noe dødtid.

I jakten på flanking i hverdagen har jeg nemlig lagt merke til at han tenderer til å stikke litt vel ivrig fremover når jeg sier "takk" og belønningsdelen av treningen dermed er over. Altså, litt vel stort initiativ til neste repetisjon.

Fordi jeg har transportert ham hengende i en leke (slik jeg jo gjerne anbefaler andre), og latt overgangene gå direkte fra belønning til arbeid til belønning osv, har han faktisk fått for lite trening i å holde kontakten i dødtiden. Det har jo ikke vært noen dødtid, mener jeg.

Nå går vi en slags fri ved fot (helt ute av posisjon, men) med kontakt mellom repetisjonene. Selvsagt belønner jeg det også. Og jeg belønner at han kommer til meg på eget initiativ, hvis jeg bare står stille og han er noen meter unna. Han venter nemlig på signal, i stedet for å bare oppsøke belønningssonen selv. Jeg vil gjerne at han skal danse foran meg og søke kontakt, ikke bare jobbe (eller ja, arbeid er lek, lek er arbeid, så "jobbe" var jaggu et dårlig ordvalg)!

Vippe, vippe, vippe!

Omtrent da jeg trodde at Kuling aldri kom til å komme over vippeskrekken (da han ikke kunne se på agility på Kløfta fordi vippa stadig smalt ute i banen...), fikk vi fin fremgang på trening. Puh!

Om han ikke tør å se på at andre går, er det faktisk underordnet - så lenge han tør å gå den selv. Og dette ser da lovende ut, gjør det ikke?

Lightning Process

Jeg må med ujevne mellomrom forsvare at jeg ikke har lyst å bruke masse penger på et LP-kurs. Først og fremst vil jeg ikke fordi jeg tror jeg vil bli mer syk av det, men det finnes flere grunner. De fleste er godt forklart (og dokumentert) her:

http://blog.tjomlid.com/?p=2961

Bris på Kløfta

Bris var ganske trykket av miljøet i hallen. Mye bråk, veldig trangt om plassen, dårlig lys - tja uvant for henne. Hun er jo ikke verdens tøffeste, så det syntes på farten og engasjementet. Slalåminngangen i hoppløpet synes jeg virkelig hun burde tatt, det var ikke vanskelig. I agilityløpet ville hun ikke gå på bommen, var vel redd for at det skulle være nok en vippe...

Jeg prøver å si til Sigurd at dette egentlig er ganske bra, selv om ikke alt klaffer på én gang. Men han blir demotivert. Så nå håper jeg for det første at han vil fortsette å konkurrere til våren, og at Bris blir litt tøffere. Hun har jo forandret seg mye (til det bedre!) det siste året, og jeg tror absolutt at det hun slet med denne helgen er sånt som ordner seg med litt rutine :-)

Lekehelikopter uten fjernkontroll...

Lørdag konkurrerte jeg og Orkan på Kløfta, Stovner hundeklubb. Dommer Jan Egil Eide. Ingen store resultater, vi disket rett og slett begge løpene. Banene var vanskelige, trange, og handlet veldig mye om hvilke hinder man ikke skulle ta. Sånt blir litt plundrete med Orkan, vi er rett og slett ikke så veldig flinke til det. Riktignok var det ikke de typiske vanskelighetene som felte oss, men likevel. Forøvrig var det ikke særlig mange andre som fikk det til heller, i agilityklassen var det ingen feilfrie.

Orkan var helt rar. Det føltes som å gå agility med et fjernstyrt lekehelikopter, bare at jeg ikke hadde noen fjernkontroll. Han freste rundt i lav høyde, fullstendig uten å ha med seg hodet. Det likner ham virkelig ikke. Er det én ting Orkan ikke er, så er det useriøs! Jeg ble helt paff, faktisk.

Ikke særlig bra generalprøve til NM, at Orkan virkelig ikke brydde seg om at jeg var der ute på banen i det hele tatt. Det eneste som kan sies positivt, er at Orkan så ut til å ha det kjempemoro utpå der (i motsetning til meg...).

Snurr film! (Jeg hade ikke særlig lyst å legge ut denne filmen, men siden jeg prøver å ikke være en kjedelig positivblogger, så...)

Mø(r)k(k)-lei

Jeg er skikkelig lei, sur og 'uffer' (egendesignet ord om følelsen av "uff"). Har brukt en vakker solskinnsdag til å ligge på sofaen og ikke orke, og nå er det høstmørkt og fuktig ute. Kanskje best å bare gå og legge seg og håpe på en bedre morgendag, men jeg skal spise litt middag først.

Har tent alle stearinlysene jeg kom over, men det hjelper egentlig ikke. Det er fire måneder til det er like lyst igjen, og jeg gruer meg. Om vinteren blir jeg både trøttere, får mer vondt, og alt det der. Dritthøst! Og drittvinter! (med mindre vi får fint skiføre, da kan faktisk vinteren være litt ok likevel...)

Løpende felt og tunneltull!

Grunnen til at kamera og bom sto fremme i går, var egentlig at jeg skulle filme Orkans løpende felt. Da jeg trodde at RC trenger mindre vedlikehold enn stoppfelt tok jeg nemlig stygt feil. Orkans felt er ikke like fine som de en gang var...

Men det var igrunn helt andre ting som bød på større problemer, å få ham til å gå gjennom tunnelen i stedet for å springe oppå den, for eksempel. GAH! Hva skal man si? Livet blir ikke kjedelig med en Orkan i huset, i hvert fall...

Kulings bomfelt igjen

Testet kjapt i går hva han husker, etter å ha puslet med skumle vippesaker en stund. Først ville han ikke opp på bommen i det hele tatt, men etter at Orkan fikk trene en økt og Kuling fikk ligge inne og tenke på saken, gikk det bra.

Bommen har blitt litt glatt, for malingen er for dårlig så sanden løsner (skal males om og på med ny sand), så han bremser veldig forsiktig. Ikke Kulings skyld, altså. Men at han helst ikke ville bremse når jeg sprang frem, det får han ta ansvaret for. Antagelig en følge av at vi har trent lite på sånt på en god stund, og at jeg har belønt både det ene og det andre fordi han er redd for vippen...

Vippefilm har jeg forresten på Sigurds telefon, skal prøve å få lagt den ut. Vi har nemlig kommet en bit på vei der også!

Norsk agility går baklengs inn i fremtiden.

Annica har skrevet et innlegg som du virkelig bør lese:
http://annicav.wordpress.com/2011/11/02/agility-utan-invandrare/

Rygg...

Når hundene viser tegn til ryggproblemer blir jeg stiv av skrekk. Kanskje fordi Storm har alvorlige sådane, men ærlig talt - det er da rasjonelt? Siden de ikke forteller hvor vondt de har, eller hvor, kan det jo være alt fra noe alvorlig (prolaps, brudd etc) til en bitte liten strekk eller stivhet. Det er uvissheten som skremmer meg.

I går skrek Orkan til, helt plutselig. To ganger, forskjellig tid på dagen. Begge mens han lå på bena mine i sofaen, og jeg flyttet litt på meg. Den første gangen tenkte jeg at "javel, kanskje jeg klemte en labb eller noe". Den andre gangen tok jeg det mer alvorlig. Jeg hadde bare såvidt kommet borti hodet hans. Klemte her og der, fant ikke noe spesifikt, men han mislikte at jeg masserte bakre del av ryggen (noe han pleier å nyte). Ble ikke noe klokere, og ønsket at jeg fortsatt bodde en halvtime fra Laxmi...

På med back on track, stroppet fast en varmepose på ryggen, og i dag er han fin igjen. Har gått en lang skogstur og beveget seg helt som normalt, og påstår at han ikke har vondt nå. Skulle bare ønske at jeg visste hva det var. Det er uvissheten som skremmer meg... Det kan jo ha vært en slikk og ingenting, men tenk om jeg tar feil?

Jeg krever tross alt mye av hundene mine, rent fysisk. Og jeg husker veldig godt hvor dypt jeg sank da jeg oppdaget at Storm hadde hatt gode grunner til å motsette seg aktivitetene jeg tok ham med på. Han hadde båret kløv, trukket tungt, og gått agility. Alt med to ryggvirvler som gnagde borti hverandre. Jeg vil ikke gjøre samme feil igjen. 

Orkan med varmepose utenpå back on track-dekkenet.

Selv om veterinærene påstår at hunden din er frisk - hvis det er noe som ikke stemmer, har du sannsynligvis rett. Ikke gi deg.