02 April 2012

Konkurrere med min ferske Kuling

På søndag var vi i Tønsberg og konkurrerte. Ingen fantastiske resultater, men en hel del fine detaljer. Den fineste var igrunn at Bris våget seg på felthindrene uten spørsmål, kryss eller b. Fine pusen! Kuling gjorde også mye bra, en riktig fin "left", gode slalåminnganger, perfekt selvstendighet på steder hvor ingen andre rakk fine framforbytter, og tider som ville holdt til seier uten feil.

Dette var Kulings fjerde konkurranse (hvorav to av dem bare har gått over én dag), og jeg begynner å få et grunnlag for å danne meg et bilde av hva vi trenger å jobbe med, og legge en slags plan fremover. Dagens innlegg får bli første ledd i det. Hva bør vi bli bedre på?

De største utfordringene vi har hatt er (av alle ting, ganske utypisk for Kuling) knyttet til selvkontroll. Kuling har vanskelig for å bli sittende på start og stående på feltene i konkurransesammenheng. Det handler faktisk ikke om høyt stressnivå, jeg har eksperimentert litt med ulik oppvarming og ikke fått noen tydelige effekter (det kom faktisk også frem i et løp denne helgen hvor han faktisk var ganske uengasjert på start, hadde mer lyst å snuse etter tisper enn å leke med båndet sitt).

Det er ingen hemmelighet at Kuling er veldig sterkt emosjonelt knyttet til meg. Blir jeg lei meg, er han der. Blir jeg sur (på noe eller noen helt andre enn ham) er han der og sier unnskyld. Er jeg glad, er det en enorm forsterker for ham. Nok om det, men det bygger bakgrunnen for min ganske store skuffelse når Kuling plutselig ikke samarbeider.

I de aller, aller fleste situasjoner, har Kuling en "Kan vi gjøre noe kult sammen, Mamma?"-holdning. Inkludert agilitytrening. På start i konkurranse, har han til tider vist en annen holdning. Mer som "Nå skal jeg konkurrere, Mamma, og hvis du har lyst kan du gjerne prøve å henge på, altså!".

Det føles litt som han vender meg ryggen. Men etter litt grubling og debriefing tror jeg kanskje ikke jeg skal bli så lei meg for det. Jeg tror Kuling rett og slett elsker konkurransesettingen så mye at den er viktigere for ham enn å sjekke at jeg til en hver tid er glad. Og på mange måter er jo det en bra ting.

Før debuten var jeg bekymret for om han skulle bli skremt av en bråkete vippe eller noe sånt, forlate hallen og springe ut til bilen. I stedet står jeg nå på start med en hund som har så lyst, så lyst at han helt glemmer å styre sin begeistring. Kontraster!

Nå gjenstår å legge en plan for å forklare Kuling at selv om det er fantastisk gøy å konkurrere, må vi ha littegranne selvkontroll også der. Man skal sitte på start, og man skal bli stående på feltene. Uten hjelp. Begeistring er bra, men den må dessverre boble over i noenlunde organiserte former.

Det kommer til å handle om konkurranseaktig trening, ofring av noen løp på konkurranse, og ekstrem forstyrrelsestrening i hverdagen. Jeg er veldig glad for at det nå er våååår, så vi snart kan trene så mye vi vil, hjemme i hagen!