15 January 2013

Telemarksstevnet - vi overlevde!

En aldri så liten drøm, og et ganske stort mareritt. Jeg sov ikke mye natt til lørdag. Tusen tanker om alt som skulle gå i orden... Trippelstevne i agility, pluss et antall stevner i lydighet, rally-lydighet, freestyle og heelwork to music. Og hovedarrangør for hele herligheten var altså min lille lokalklubb, BSH. Friskt satset!

...og jaggu overlevde vi! Den eneste kjeftingen jeg opplevde på hele helgen var faktisk fra noen i egen klubb. Så mange fornøyde utøvere varmet et ungt Telemarkshjerte (ja, for jeg har jo verken bodd her lenge, eller ambisjoner om å bli boende mer enn noen år). Tusen takk til alle dere fantastiske ildsjeler som stilte opp og slet ræva av dere, og alle snille, flinke deltakere som ikke klaget på noe annet enn temperaturen (og ja, haller er jo gjerne kalde om vinteren, ikke stort å gjøre med det dessverre).

Personlig tør jeg påstå at totalen havnet på pluss-siden. Ikke så lurt med min helsetilstand å jobbe som en idiot i dagesvis, og nå er jeg stuck på sofaen for minst en uke fremover. Smerter både her og der, vanskelig å sove, tja, generelt... ME + overbelastning er ikke å anbefale. Men det var jo masse bra med helgen også:

Sigurd lå hjemme med masse feber og sykemelding, og dermed endte jeg opp med å prøve å gå med alle tre hundene i tillegg til jobbingen. Det har jeg ikke våget å forsøke på et år, da jeg ble fullstendig utslitt av det i Moelv i fjor. Men tro det eller ei, det gikk ganske bra! Hadde det ikke vært for all jobbingen tror jeg at jeg hadde kommet nokså levende fra det.

Jeg fikk aldri tid til å briefe mer enn to minutter per løp, og alle løpene mine kræsjet med hverandre. Jeg måtte derfor, i tillegg til kun to runder briefing, holde flere baner i hodet samtidig. Det å huske baner har aldri vært min sterkeste side, så jeg er skikkelig imponert over hvilke evner jeg plutselig hadde denne helgen. Det hadde vært innmari kult om det viste seg at jeg kan ha kapasitet til å konkurrere med flere hunder igjen senere...

Jeg fikk hjelp til å få filmet noen av løpene mine, men dessverre bare noen få. Hvis noen sitter på film av meg og hunder fra helgen, vil jeg veldig gjerne ha :-)

Bris var høyløpsk, og jeg hadde derfor begrensede forventninger til henne. Hun kan ha vondt, være deprimert, etc. Men hun tok et napp i ag2! Lørdag gikk hun faktisk veldig bra, at det ikke ble napp i begge løpene var mer min feil enn hennes. Søndag hadde hun ikke lyst, virket utilpass, og slapp dermed etter et par hinder og jackpotbelønning utenfor ringen (grillet kylling ftw).

Orkan hadde jeg ordnet reservehandler til, men det skar seg (det kræsjet like mye med hennes løp som med mitt, det burde jeg ha tenkt på siden vi går samme klasse). Helt på sparket briefet jeg dermed banen hans selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og kastet meg i det. Resultatet ble to løp med bøttevis av disk og underholdning, og ett feilfritt løp (tross at han havnet mellom bena mine på et tidspunkt og nok kunne blitt idømt touchfeil). Han syntes det var skikkelig gøy å gå agility igjen, samtidig som han ikke kunne noe særlig verken fysisk (landet på en hoppepinne i en lekker tight wrap) eller psykisk. Både fordelene og ulempene ved at han ikke har trent på lenge, altså...

Kuling skulle jeg gå med som på trening. Jeg skulle be om hjelp til felt (tusen takk til Isabelle mfl som holdt hodet mitt kaldt, og særlig takk til Christiane som hjalp meg med holding av hunder under kræsjende briefing). Jeg våget å springe fra slalåmen. Jeg safet ikke, våget å satse. Resultatene ble ikke noe å skryte av, i H2 fikk vi både riv og rusk, og i AG1 disket jeg to løp på for dårlige felt (rett av banen, kryss i boka!), og disket det siste på å belønne nydelige felt etter at vi fikk et riv. Det siste løpet skal jeg prøve å huske på, det var virkelig perfekt helt frem til tredje siste hinder, hvor det datt en pinne. Mens han sto pent på vippa snudde jeg meg, forsikret meg om at pinnen faktisk hadde falt, trakk fram en leke, og belønte feltet. Godfølelse deluxe, selv om det var surt å se det siste nappet ryke på et riv...

Nå skal jeg forsøke å holde meg i ro på sofaen, vente på at løpetiden tar slutt, og forhåpentlig orke en skitur med hundene til helgen. Kikker lengselsfullt ut på silkeføret, og forsøker å fortelle meg selv at det er verdt det. Agility er tross alt gøy.