21 February 2013

Tillit og offensivitet

Jeg tror det er viktig å ha tid til lange samtaler med noen som tenker noenlunde likt, innimellom. Besøket hos Bodil forrige uke ga rom for det. Jeg liker å kunne nerde meg ned i detaljspørsmål, filosofere over hypotetiske problemstillinger, og lære av kloke tanker. Særlig to temaer har fått modne hos meg i det siste: tillit og offensivitet.

Tiliten handler både om meg selv og hundene. En ting jeg virkelig, virkelig beundrer hos Bodil, er hennes utrettelige tro på hundene sine. Hun er så rørende stolt av dem, og viser aldri tvil til at de har det som skal til for å bli best.

Min tro på både meg selv og mine hunder er langt mer bristfeldig, og avhenger dessverre ofte av hva andre mener om oss. Det er lett når vi vinner, og lett når vi får fullstendig uberettiget kritikk. Men når kritikken handler om noe som faktisk stemmer ganske godt, og det er lenge siden sist vi virkelig fikk det  til på banen, blir jeg svak i troen.

Jeg har lenge ønsket meg mer selvtillit som agilityutøver, og å slutte å tvile på potensialet i hundene mine. Men ingen mirakelkur har kommet krypende, ei heller har noen tillitvekkende instruktør annonsert kurs i akkurat det. Derfor har jeg bestemt meg for en ny strategi: late som.

Det er aldeles ikke en spøk. Da jeg begynte på videregående hadde jeg vært ensom og mobbet gjennom hele grunnskolen. Men jeg skjønte den sjansen jeg fikk, ved å være ny på et sted hvor ingen visste hvem jeg var. Jeg tok lærdom av at det er vanskelig å elske noen som ikke elsker seg selv, og bestemte meg for å late som jeg hadde selvtillit. Jøsses som det hjalp! Jeg ble umiddelbart behandlet som om jeg hadde all verdens tro på meg selv, og etter hvert kom den virkelige følelsen krypende.

Heretter skal jeg altså late som jeg har bunnsolid tro på hundene mine, og på meg selv. Jeg skal si høyt hvor stolt jeg er av dem, og jeg skal aldri mer snakke dem ned. Bris er ikke langsom, Kuling er ikke middelmådig, og Orkan er ikke umotivert. Så det, så!

Jeg startet friskt på det prosjektet allerede på søndag:


Offensiviteten handler mest om handlingsvalg. Ofte holder det nemlig å safe. Det holder å være god nok, i Norge. Nivået er ikke høyere enn at man ganske ofte kan vinne med et helt ok løp. I klasse 1 og 2 er det fristende å prøve å gå feilfritt heller enn å gå perfekt.

Jeg skal slutte å safe. Virkelig satse. Selv om det holder å gå feilfritt for å få det resultatet jeg vil ha den dagen, og selv om sjansen for å få det til blir mindre ved å velge de heftigste løsningene. Det er tross alt ikke middelmådig jeg har lyst å bli. Det er ikke klasse 2 jeg har mest lyst å vinne. Jeg vil ta vare på de flashy detaljene Kuling kan, og våge å ta sjansen på å la løpet henge i mye tynnere tråder enn jeg egentlig er komfortabel med.

Bodil hjalp meg å våge å velge noen litt tøffere handlingsvalg enn jeg egentlig var komfortabel med i helgen. Det handlet særlig om serpentiner i sluttlinjer, og om framforbytter forbi feller. Begge deler i stedet for bakbytter. Smakebiter på video: