25 June 2013

Lært å si fra! (knurring på godt og vondt)

De siste måndene har Kuling blitt mer og mer verbal. Jeg blir stadig forbløffet, kjenner ikke igjen at den aktuelle stemmen tilhører ham, og tror det er en annen hund (eller tror det er noe alvorlig galt med ham). Ikke bare har han begynt å si fra ved knurring når han er i en ubehagelig situasjon, han har prøvd å knurre seg ut av helt dagligdagse situasjoner (som å ta på beinsnorene på dekkenet når han er trøtt etc). I tillegg har han voffet om natten da han var dårlig i magen!

Jeg er veldig glad for at han har funnet stemmen sin, det er så mye enklere med en hund som, faktisk evner å si fra når det er noe! Han kan si fra at han har vondt, han kan advare om at han snart blir sint, og ikke minst - han kan si fra når han vil ut om natten! Som valp var han ofte dårlig i magen, og det endte alt for ofte med vasking av bur, valp, vegg, gulv osv midt på natten. Det har skjedd igjen i voksen alder også. Jeg vil MYE heller stå opp og lufte en hund som sier fra, enn å våkne et kvarter senere til en stinkende vaskejobb...

Jeg vil gjerne at han skal si fra om at han er ukomfortabel, men noen retningslinjer må han følge.
 a) først prøver du å forlate situasjonen (reis deg og gå vekk, hvis du ikke vil ha kos). Det er ikke greit å knurre vekk noen som kommer for å kose med deg, selv om du er trøtt og sur og vil være i fred. Da må du gå vekk selv.
 b) hvis du ikke har fluktmulighet (blir holdt fast, sitter i bur etc) kan du knurre før du eventuelt går videre til neste skritt på stigen: advarselsbitt. Jeg vil ikke ha hund som ikke får lov til å knurre, da kan man i ytterste konsekvens få en hund som biter uten forvarsel. Har selv blitt bitt av en sånn hund, det var ikke særlig hyggelig...
 c) noen ting må du finne deg i, selv om du synes de er ubehagelige. Uten å knurre. Klipping av klør, dekken av/på, fysiske undersøkelser osv.

For å forklare ham dette, har jeg gått for følgende strategi: knurrer han i situasjoner som det ikke er nødvendig at han må være i, ber jeg ham gå. Ikke i en hyggelig tone, men han skal forlate situasjonen uten at jeg trenger å bli sur på ham. Det er greit å si fra at noe gjør vondt, at du ikke vil ha kos akkurat nå etc, men jeg vil helst at han skal prøve å gå sin vei før han tar til stemmebruk.
Når han derimot knurrer i en situasjon som jeg ikke kan la ham slippe unna (vi kan ikke ha en hund i hus som nekter å la seg håndtere når han er trøtt etc, han kan ikke knurre seg ut av alt han ikke har lyst til), blir jeg en smule morsk på ham, og slipper ham ikke ut av situasjonen. Jeg tror sannsynligheten for at han faktisk er så sur at han kan finne på å bite i den situasjonen er liten, så jeg tar sjansen.

Men. Jeg opplever det som problematisk å skulle forklare ham to regler samtidig: knurring gir deg fribillett ut av vanskelige situasjoner (så du aldri trenger å bite), men noen situasjoner må du leve med, uten å knurre.

Innspill?