27 September 2013

Forventning og prestasjon - høna eller egget?

Jeg tror selvtilliten som følger med forventning er alfa og omega for å gjøre det bra på konkurranse. Et stevne jeg trives på (bra underlag, hyggelige arrangører osv), med Hove som eksempel. Men aller mest, baner som jeg føler passer til meg og min hund. Jeg prøver å ikke være negativ til banene jeg får servert (nekter meg selv å si noe om at jeg eventuelt misliker en bane før etter at jeg har gått den), men lykkes ikke helt. Noen ganger går jeg av banen etter briefing og tenker "yes, dette får vi til", og det stemmer gjerne. Andre ganger gjør briefingen meg frustrert og oppgitt, jeg finner ikke flyten, og flyt blir det heller ikke i det kommende løpet.

Dette får meg til å lure på om jeg bare er innmari god på å forutsi om jeg kommer til å få til den aktuelle banen, eller om det er omvendt - at mine følelser så til de grader påvirker prestasjonen at dårlig følelse på briefing ødelegger mulighetene til å prestere?

Eksempler:
Lørdag i Nordnæsdalen i juni, hvor Bris og Kuling satte fire av fire feilfrie løp (bortsett fra at Bris disket sitt ene på å springe under et hinder, jeg føler det får stå på tabbekontoen hennes, når hun er så liten og får maksede hinder), gikk jeg ut fra briefing og tenkte at "selvsagt får vi til denne banen, dette blir gøy". Søndagen gikk ikke bra i det hele tatt, tross samme dommer, samme sted, og gårsdagens gode følelse. Jeg ble ikke venn med banene på briefing den dagen. Fordi søndagens baner ikke passet meg like bra? Eller var det følelsen som ødela mulighetene til å faktisk få dem til?


Søndag på Hove har jeg hatt en tendens til å gjøre det bra. For et år siden tok jeg dobbeltseier med Kuling i klasse 1, for et halvt år siden tok Bris seier i H3, Kuling i H2 og 2. plass i AG2. Denne søndagen vant altså Kuling AG3. Jeg merker jeg gleder meg ekstra til Hove-stevnene, sikkert ikke bare fordi det er bra underlag, hyggelige arrangører og gode dommere? Samtidig har det jo faktisk gått bra også.
Men hva er egentlig hvorfor? Går det bra for meg på Hove fordi underlaget og dommervalget passer meg og mine hunder, eller fordi jeg _liker_ dommervalget og underlaget?


Ikke så lett å forske på dette i praksis, det blir jo spørsmålet om høna eller egget all over again. Men jeg lurer faktisk. Kan jeg bygge opp forventningen rundt baner og briefing, og dermed automatisk gjøre det bedre?

I alle tilfelle opplever jeg ikke at jeg har noe kontroll over den nevnte "godfølelsen", og det ser ikke ut til å hjelpe å undertrykke negative tanker. Om jeg er negativ eller nøytral synes nemlig ikke å bety så mye...