09 November 2013

Finn glede i det livet du har

Jeg tror det er mye lettere å sette pris på livet når man har blitt fratatt det, for så å få det tilbake i små porsjoner. La meg utdype:

Jeg tok mot til meg i går, og delte et lite gledesutbrudd på facebook, selv om jeg var usikker på om det var litt for teit eller lit for privat. I belønning fikk jeg en hel masse hyggelige tilbakemeldinger, noen av de aller hyggeligste handlet om at andre ble glade av å se den lille filmsnutten.

Dermed tar jeg enda mer mot til meg, og deler den her også. Det er nemlig ikke så lett å gjenfortelle hva jeg følte der ute i skogen i går, men når du ser filmen tror jeg du får en viss idé:


Noen av kommentarene handlet også om å bli frisk, og det er godt tenkt. Likevel føler jeg behov for å presisere at jeg tenker veldig lite på å bli frisk. Jeg vil ikke la livet handle om det, etter så mange år med sykdom, og såpass usikre fremtidsutsikter.

I går var jeg altså ute og gikk litt i skogen, noe jeg har gjort veldig lite av det siste året. Stakkars hudnene mine, som får alt for lite mosjon og stimulans. Og Stakkars meg forsåvidt, som nesten aldri er ute av huset... Jeg nøt virkelig av solstrålene, tåken mellom trærne, og følelsen av å orke å gå uten at åndenød og svimmelhet helt tok overhånd. Tre kilometer er ikke så mye, men det er veldig mye mer enn ingenting! Attpåtil har jeg verdens fineste turområder rett utenfor døren, og verdens fineste turkamerater på fire ben:


Tidligere denne uken spurte Sigurd meg om jeg er i bedre form nå. Han syntes det virket litt sånn. Det hører til historien at jeg har vært skikkelig dårlig i omtrent halvannet år. ME har jeg vel hatt i ti-femten år, men det går opp og ned, anslagsvis trenger jeg mellom 16 og 23 timers hvile per døgn. Forskjellen der er STOR, i gode perioder har jeg altså opptil åtte timer til rådighet per dag, mens i dårlgere perioder kanskje bare én. Da må man rasjonere mye hardere på hva man fyller livet med.

Svaret til Sigurd ble "jeg vet ikke helt, men kanskje". Det er så vanskelig å si, når sykdommen går i gradvise, til dels uforutsigbare svingninger. Og i går, i all min eufori over lukten av høstskog og strålende solskinn, bestemte jeg meg. Jeg tror faktisk formen er i ferd med å bli litt bedre igjen. De siste ukene har livet vært overraskende greit. Jeg har orket både litt husarbeid og overraskende mange turer med hundene. Det gjør meg så glad!

Ikke dermed sagt at det kommer til å vare, forrige formtopp hadde jeg for snart to år siden, og den var kortvarig. Jeg tror det er viktig at jeg klarer å begrense meg selv, ikke bruke opp den energien jeg har, og tvinge meg selv til å hvile nok, selv om jeg aldri har lyst å bruke tiden på det.

Nyt livet. Det livet du har. Det må være lov å sørge over alt man har tapt, men ikke la sorgen ta fra deg gleden. Når jeg ligger i mørket tenker jeg iblant på alle de menneskene som kan jogge hver dag, men som likevel ikke gjør det. Grip sjansene til å gjøre noe godt ut av livet ditt, hva nå enn du har fått utdelt av sjanser.

En annen dag skal jeg ta enda mer mot til meg, og forsvare prioriteringene mine.