19 December 2013

Støvsugeroppdatering

Ikke bare har vi kjøpt ny støvsuger (verdt et bilde, så fin er den!). Den er veldig mye mer stille, i tillegg til alt annet som er bra med den. Ikke bare derfor (men det hjeloer), Kulings frykt blir gradvis bedre.
Vår nye, lekre electrolux-venn.

Vi er nå på et sånt nivå at vi kan støvsuge nede mens han er oppe, uten at han får panikk. Han synes det er ordentlig skummelt, løper og gjemmer seg, vil ha trøst, er stiv og nervøs. Men den maniske gravingen er borte, og han er såpass tilsnakkelig at jeg nesten ville sagt at fluktresponsen er under kontroll. Jeg kommer ikke til å slippe ham ut under eller rett etter støvsuging alene, så akkurat det med flukt kommer jeg forhåpentligvis aldri til å få testet igjen i praksis. Dette lyder kanskje dramatisk, men er stor forbedring fra å enten rømme til skogs, eller grave panisk i et hjørne til han blødde av labbene.

Treningen vi har gjort det siste året har handlet om å koble støvsugeren til forventning om trening. (Tål dette, så går vi ut og trener straks!) Konkret: jeg rørte ved støvsugeren før vi gikk ut for å trene agility. Jeg holdt det hele tiden på et nivå hvor han viste forventning så fort jeg lot støvsugeren ligge, og gledet seg til å løpe ut og trene. Etter hvert kunne jeg støvsuge noen sekunder før vi gikk ut, uten panikk. Nå er det ikke så lett å trene ute, men etter støvsuging finner jeg frem treningssaker og gjør noe gøy. I dag ble det noen never frolic og shaping av opp og stå.

Han får lov til å være redd når vi støvsuger. Han får lov til å gjemme seg på hunderommet. Han får gjerne trøst. Det jeg vil oppnå, er selvsagt aller helst at han skal synes støvsugeren er en trygg og fin ting, men i alle fall at han klarer å holde sine egne fryktadferder under kontroll.
Vakre valpe-Lu, før han kom på at det gikk an å være redd for saker.
Forresten har jeg endelig kommet på hvorfor han ble redd for støvsugeren. Jeg tror i alle fall jeg har skjønt det. Han hadde en periode da han var fire-fem måneder eller noe sånt, hvor han ble ekstremt redd hvis han veltet noe over seg selv. Jeg vet at han veltet en mopp over seg selv minst én gang, og noen valpegrinder. Kombinasjonen redd og klønete er ikke særlig god. Valpegrindene var han redd for i lange tider, selv om det har gått over nå. Han blir fortsatt veldig redd hvis han henger seg fast i noe (pc-ledning etc) og forsøker å rømme i et voldsomt hopp, i stedet for å rygge forsiktig tilbake den veien han kom fra. Det gjør at han fortsatt kan havne i veltepetter-trøbbel iblant...

Jeg tror at han i den sensitive perioden har veltet støvsugeren på seg selv, mens slangen og munnstykket har stått lent opp langs en vegg eller i et hjørne, selv om jeg ikke kan huske epsioden konkret. Deretter har han koblet lyden til den skremmende episoden. Vi har klart å shape ham nær og habituere ham til en støvsuger som ligger stille og er "død", i dag er det kun aktiv støvsuger som er skummelt (og dermed lyden av den).

Med neste valp skal jeg jobbe mer med skramle-leker tidlig (shapes til å velte tårn av metallskrammel og lage mases bråk) mens de ennå er så unge og trygge på seg selv som det Kuling var da jeg fikk ham. Jeg skulle ønske han hadde et bedre grunnlag av skramletrening før han kom i den usikre perioden sin... Han blir veldig sjelden redd for nye ting, men det er altså noe som har hengt i lenge. Vi hadde jo store problemer med å komme over frykten for vippa også, og der ble løsningen (litt som med støvsugingen) å koble den til å få jobbe og leke agility etterpå.

Nok babbel, det jeg skulle skrive var jo at vi ser fremgang :-)

Vakre voksne Kuling, noen livserfaringer rikere.