06 February 2014

Min beste venn

Det blir å hoppe etter Wirkola det her, hvis du ikke skjønner hva jeg mener kan du lese dette: http://annikensvensson.wordpress.com/2013/01/22/om-a-ha-en-veldig-veldig-god-venn/

Jeg har tenkt på det i over et år nå, at jeg vil finne en måte å gjengjelde de komplimentene der, men jeg ville ikke herme, så jeg skulle finne på noe annet. Så kreativ har jeg altså ikke klart å være... Men jeg føler for å si det, jeg synes det fortjener å bli sagt:


Anniken er min aller beste venn. Noensinne. En sånn venn som jeg drømte om å finne gjennom hele oppveksten. En sånn venn jeg trodde at jeg aldri kom til å få. Til jeg ga opp å lete. Jeg kan ikke engang redegjøre for hvorfor vi ble venner. Men det ble vi. Først handlet det om hund, nå handler det om alt det andre også...

Timeslange telefonsamtaler, sene kvelder, alt for tidlige morgener. En venn som passer til alle tider på døgnet. Vi kan være dypt alvorlige, men mest av alt kan vi være finurlig flåsete. Tenk at vi har utviklet synkron humor. Tenk det.

En venn jeg kan være dundrene uenig med. Ha det dørgende kjedelig med. Fantastisk festlig. Dele tårer. Dele de tingene i livet som jeg egentlig ikke vil at noen skal vite. 

Anniken kjenner mine svake sider. Hun ser meg i mine svake øyeblikk. Hun vet for et dårlig menneske jeg kan være. Og likevel vil hun være vennen min?

 Det er akkurat det der. Anniken er en venn som jeg har vent meg til å ha. En venn jeg ikke tror blir borte. Så når Anniken gjør noe jeg synes er dumt eller sier noe jeg synes er sårende, er jeg fortsatt ikke redd for å miste hennne. 

Og det er akkurat det som gjør en venn til en bestevenn. Den tilsynelatende bunnløse tiliten til at vi er venner, vi. Uansett hva som skjer.



Anniken er den vennen jeg aldri trodde jeg ville få. Og tror på at jeg aldri vil miste. Er det det man kaller kjærlighet?


Fritt oversatt: klassisk kjærlighet til små valper. I dette tilfellet Kuling og Finn...