14 August 2014

Nordisk mesterskap 2014

Dette blir en lang post, for jeg vil gjerne ha med flere sider av denne reisen. Men først kan jeg konkludere med at jeg er fornøyd. Vi satte to feilfrie løp (av tre), og kom ut best av de norske largehundene. Skulle gjerne gått feilfritt i alle tre i stedet (og dermed tatt medalje), men ærlig talt var det ikke resultater jeg fokuserte mest på denne gangen. Jeg ønsket meg at kroppen, hunden, mentaliteten og særlig nervene skulle fungere. Og det gjorde de!
Kuling over siste hinder i ag-lagløpet. Kan se på hoppteknikken hans at jeg ikke løper som jeg burde (disk). Foto: Hudnebilleder/René Skafte Jørgensen.


Uken før nordisk var Bodil her, i tillegg til at vi var så heldige å få besøk av Aina og Isa noen dager (som også skal til VM, men har måttet stå over Nordisk) for skikkelig kvalitetstrening. Herlig!

Sigurd, Kuling, jeg og den nye touranen reiste hjemmefra sammen med Bodil alt for tidlig fredag morgen. Jeg skulle tatt med flere pledd og sånt opp på fergen, en pute og to ørepropper var ikke nok til å få sove. Resten av fredagen gikk med til å kjøre ned gjennom Danmark, og jeg sovnet så fort hodet fant puten på hotellet i Roskilde...

Lørdag var det oppvarmingsstevne. Disk i begge løp for min del, men egentlig ikke så verst som det lyder, for om jeg ikke hadde prioritert kritierier og testet litt nye kunster (noe jeg ikke ville gjøre søndagen) hadde vi fint kunnet ta oss feilfritt gjennom disse banene.
I hoppløpet disket vi på at jeg vil utfordre slalåmkriteriene under stadig nye forhold (et problem som nesten bare dukker opp ved litt ekstra stress, press og nerver og dermed ikke kan fikses på trening), og det ble for mye for ham på første forsøk. På andre forsøk kunne jeg derimot være enda lengre unna, og han kom på at det skal være tolv pinner likevel :)
I agilityløpet hadde jeg planer om å ta en prat med ham om vippefeltet, og det måtte jeg også. Ritkignok rakk vi å diske allerede før det, på et dårlig utført blindbytte (jeg er tross alt nybegynner på blindbytter). Resten var i alle fall bra, og følelsen før søndagen var ikke så verst.


Rakk å sove litt før felles middag og lagmøte lørdag kveld. Tidlig i seng, men ingenting er tidlig nok når veterinærkontrollen starter klokken syv! Riktignok trakk det norske laget siste plass i køen til vetsjekk og trening, men da det var overstått, var det tomt for krefter til innmarsjen. Bare å legge seg i hvilestolen, finne frem øreproppene og prøve å lade opp til selve konkurransen.

Jeg har jobbet mye med mentaliteten min frem mot dette. Jeg har hatt tendens til å bli nervøs, bli negativ, være redd for å feile, tro at andre tenker stygt om meg, bli veldig skuffet, tenke resultatlister fremfor prestasjoner, og så videre. For halvannet år siden bestemte jeg meg for at nå kan jeg ganske mye om både hundetrening og handling, det neste store prosjektet får bli mentaltrening. Første ildprøve kom nå! Og jeg tør å si det ble ståkarakter.

Jeg valgte å like banene på briefing. Valgte å gå for de beste linjene, selv om de var mer risikable. Valgte å tro på at jeg og Kuling kunne fikse det. Og utrolig nok var jeg ikke spesielt nervøs. Spent, men ikke skjelven. Klarte å snu gruing til gleding. Endelig var det vår tur! Dette har vi jo jobbet for!

Etter eget ønske fikk jeg gå først på laget, for å slippe å vite hvordan resten av laget gjorde det. Nå hadde nok ikke det hatt så mye å si likevel, for to av de andre disket, og laget var ute uavhengig av min prestasjon. Men jeg klarer ikke å la være å høre hva speaker sier om de løpene som går før mitt, og da er det ekstra greit at det er løp som spiller liten rolle for mitt lag.

I alle fall, vi gikk inn først, og vi gikk feilfritt! For et kick! Vi hadde bevist at vi fortjente plassen, slått ned i støvlene de som syntes jeg og Kuling ikke hadde noe på mesterskap å gjøre i år (inkludert meg selv, jeg har jo også tvilt litt på om vi var klare for dette). At laget disket brydde jeg meg lite om, jeg hadde gjort mitt, jeg hadde forsvart plassen min, og hva som skjedde resten av dagen fikk bli ren bonus.
Over siste hinder, feilfritt i laghopp-løpet! Foto: Ida Kleive/agilitylandslaget

Både laghopp og lagfinalen teller til den individuelle finalen, her strykes ingen resultater. Så at ag-lagfinalen ble mer rufsete, gikk ut over vår individuelle plassering, selv om det allerede var kjørt for lagets medaljesjanse. Først fikk vi en vegring, så et riv, men disken kom ikke før fjerde siste hinder, hvor jeg hadde briefet to løsninger og åpenbart valgt feil. Surt i ettertid, når jeg ser at sammenlagtplasseringen kunne blitt veldig bra om vi hadde fått med oss alle hindrene. Der og da klarte jeg heldigvis å legge fra meg disken, og heller glede meg over de detaljene som var bra. En nydelig sving etter bommen, for eksempel!
Denne svingen var så bra! Skitt at vi disket etterpå, men det finnes nydelige detaljer å glede seg over likevel :) Foto: hundebilleder/René Skafte Jørgensen.

Foran den individuelle finalen lå jeg på 13. plass med en disk og et feilfritt lagløp. Medalje var uansett utenfor rekkevidde, jeg hadde ingenting å tape, men min egen godfølelse å løpe for. Og jaggu satte vi den ikke igjen! Feilfritt! For en hund, for en følelse, det er dette vi har jobbet for! Det er for dette jeg står alene i et skittent ridehus en mørk novemberkveld og sleper hinder for. Det er dette jeg ofrer så mye annet livet kunne rommet for. Ikke resultatet, men følelsen.
Med flagget på brystet og "NORWAY" på ryggen. Foto: Hundebilleder/René Skafte Jørgensen.

Vi blir ikke rike av å drive med agility. Så om vi ikke blir lykkelige, bør vi finne på noe annet.

Tusen takk, alle som har bidratt til å gi meg denne opplevelsen. Hunden fungerte, hodet mitt fungerte, kroppen min fungerte (sånn noenlunde i alle fall, la oss ikke snakke om de siste par smertefulle dagene på sofaen), teamet rundt oss gjorde en kjempejobb, og stemningen i det norske laget var stort sett veldig god.

Jeg har lyst å gjøre dette igjen! Tenk, snart er det VM! Og kanskje, kanskje klarer vi det igjen neste år. Jeg har i alle fall veldig lyst å bli med til Nordisk Mesterskap i Finland i 2015!

Her er løpene våre, filmet av Sigurd:


Hvis du vil se dem slik de så ut på livestream, kan du klikke her: http://new.livestream.com/dog-sports/NM-Agility-2014

Det individuelle resultatet ble forresten 9. plass, best av de norske men likevel ikke noe å hyle for. Kuling gikk bra, men ikke så fort som han kan. Vi har mye mer å ta ut. Han kjentes litt tung og treg, og noen av svingene var større enn de burde. Frem mot VM skal vi trene enda mer fysikk, slanke ham litt, og sjekke kroppen hans jevnlig. Men først og fremst skal jeg holde på godfølelsen vi fikk på nordisk. For dette var moro!
Foto: Hobie&Nicen/miniaussie.dk

Foto: Hobie&Nicen/miniaussie.dk