25 September 2014

Agility-vm 2014

Dette blir et LANGT innlegg! Jeg vil ha med alt det jeg skulle ønske at noen andre hadde skrevet etter sin første tur til VM, så jeg kunne lese det som forberedelse til min.

De fleste forteller om det som skjer på banen, men det jeg savnet før jeg dro, var å vite mer om alt det andre. Hvordan ser arenaen ut innenfra? Hvor godt sov du på hotellet? Var stemningen i laget god? Ble banen bygget sånn som på tegningen? Koste du deg?

Så her kommer det, alt sammen:

Uttak

Uttakene startet i april, samtidig som det skjedde noe annet, mindre hyggelig i livet mitt, og agilityformen gikk fyken. Noen ting er rett og slett viktigere. Dessverre kan jeg ikke skrive om dem her. Vet sånt er irriterende, så spør meg, hvis du vil få nysgjerrigheten stillet.
I alle fall, de første to uttaksstevnene gikk ganske dårlig, ett greit løp på hver av dem, noe uflaks (som at Kuling falt av bommen, nest siste hinder) men også mye disk (disk=minuspoeng). Jeg hadde søkt for å lære, og fikk innse at det å hente erfaring, kan være en ganske smertefull prosess. Jeg kan leve med å ikke bli tatt ut, men å gjentatte ganger prestere under evne når alle ser på, trivdes jeg veldig dårlig med.
Tredje av fire, vant vi begge løpene søndagen, og lå litt bedre an. Men etter dårlig første dag på fjerde og siste uttaksstevne, lo jeg litt av meg selv, og ga opp. Så spå om min forvirring da vi vant begge løp siste dagen, og plutselig skulle til VM!
Selfie med verdens beste lagkompis, den kvelden vi kom hjem, og ikke riktig hadde innset at vi virkelig skulle til VM.

Jeg er utrolig glad for at uttaket kun går på poeng. For etter at det ble store endringer i rangeringslisten siste dag, og jeg var en av de som skulle reise i stedet for andre som hadde forventet det mer, føltes det litt som at jeg måtte forsvare plassen min ved gode prestasjoner... Enda jeg hadde tjent den i rene poeng. Ingen trynefaktor. Press nok uansett.

Forberedelser

Rett etter siste uttak skulle jeg egentlig på lang seilferie, og ta fullstendig agilityfri. Alt måtte snus på hodet. To uker ferie med én gang, mens jeg håpet jeg ville innse at jeg var tatt ut, og la hodet forberede seg. To nydelige uker ble det, men vet ikke om jeg innså så mye. Kuling ble for sikkerhets skyld blokk halt uten forklaring i noen dager, men før ferien var over var det i orden igjen. Uten at vi riktig vet hva det var.
To fantastisk herlige uker på sjøen med Sigurd og hundene ga ro i sjelen. Men så var det allerede på høy tid på komme seg hjem og starte treningen.

Kom hjem, med tre og en halv uke til nordisk, og var fortsatt ikke klar i hodet. Bestilte reise, trente, gjorde det bra på Nes, gjorde det bra på Nordisk (beste norske largehund med to feilfrie løp og en dum disk), trente mer, gjorde det bra på OODK, og vips var det tid for avreise!

Reisen nedover

Etter et impulsivt veddemål siste uttaksdag, lovet Tone Cecilie å bli med på VM-turen hvis jeg skulle reise. Sigurd kunne ikke, pga etterutdanning med obligatorisk oppmøte. Han kom derimot nedover med fly, for å være tilskuer.
TC er den perfekte reiseleder! Forstår hva jeg trenger, holder tankene mine unna villspor, passer på blodsukkeret, og er tålmodig med Kuling.
Reiseleder og V-I-Passasjer nyter en is på en tysk rasteplass. De var like alle sammen, forresten. Rasteplassene, altså.


Tirsdag:

Vi tok ferge fra Larvik til Hirtshals alt for tidlig om morgenen, og fikk heldigvis sove litt på en benk. På første bensinstasjon møtte vi Bodil, Bjørnar og Mathias, og vips, tok touranen oss til Tyskland og et ekte 80tallshotell for natten.
Touranen har vært utrolig god å ha. Masse plass, kjørekomfort og bra lyd til agilitylisten min fra spotify, som heldigvis inneholder 95 låter, for den gikk på shuffle nesten hele turen.
Vindusplass på Superspeed2


Onsdag 

kjørte vi fra Bremen til Luxembourg. Inkludert et par feilskjær og påfølgende sightseeing, GPS'en min hadde nemlig ikke kart for mer enn en tredel av turen! Det skulle jeg sjekket bedre på forhånd, gitt.
It's the end of the world (as we know it)?

Fant til slutt skilt mot Aeroport, og hotellet. Ankom et lagelig kaos, med rykter om ingen parkering i nærheten av hallen, buss frem og tilbake, ante ikke hvor vi kunne finne lagledelsen, og inntok til slutt sengen for litt hvile. Samlet tankene, og dro for å finne hallen. Mer vims og rot, men veldig glad vi gjorde det onsdag kveld! Det roet sommerfuglene å ha funnet garderoben, slått opp buret, og sittet en halvtime på tribunen og studert treningsbanen. På kvelden var det lagmiddag, men jeg var så trøtt at bare husker det jeg noterte i boken min...
Sitter og studerer treningsbanen onsdag kveld.


Vetsjekk og trening

Torsdag morgen, litt for tidlig, og kø til vetsjekken. Hadde glemt øreproppene. Betong og bjeffing fungerer ikke så bra for hodet mitt. Lang ventetid, Kuling hatet vetsjekken (som for vår del bare var en chipsjekk denne gangen) og så var det tid for trening.
Egentlig er trening et dårlig ord. Det heter equipment familiarization "på fint" og handler om noen få tildelte minutter til å la alle lagets hunder få bli kjent med underlag og hindertyper. Kuling fikk sett på felthindrene, testet pipingen på bordet (som han heldigvis ikke reagerte på) og rev oxeren to ganger. Jeg må lage meg en oxer-plan, tror jeg. Men den hører ikke hjemme i dette innlegget.
Sånt som jeg gjerne ville vite mens jeg drømte om å reise; hvordan så det ut i korridorene under tribunene, der hvor bare deltagerne får være?
Rakk å finne litt mat, møte Sigurd, og noen timer i sengen før laghopp large skulle starte ballet torsdag kveld. Ble ikke noe særlig søvn, hadde mange tanker i hodet. Men nervene var fortsatt sånn noenlunde i orden. Det eneste jeg fortsatt var redd for, var å bli skikkelig redd. Sceneskrekknervene, de som får deg til å glemme banen, snuble i hunden, eller løpe rett i et hinder. Men de holdt seg unna! Og nå vet jeg, til fremtidige mesterskap, at nervene holder. Hodet er på plass. Jeg kan prestere under press. Yes! Fantastisk å vite!
På vei mot hundeinngangen med akkreditering og landslagsdrakt. Som deltakere!

Vår tur

Jeg og Kuling ankom hallen gjennom hundeinngangen omtrent samtidig som Frankrike ble ropt inn på åpningsseremonien. Franskmennene har engajserte fans. Med trykklufthorn. Kuling ble redd. Veldig redd. Ville bare ut igjen. Jeg fikk ham med meg til garderoben, og lot ham søke tilflukt i buret. Stakkars Kuling. Vi må trene på den lyden. I skrivende stund er han redd for biler som tuter også. Minstemann Mu. Får så vondt av ham når panikken slår inn :-/

Oppskrift på ro i sjelen mens man venter på banetegningen.

Fikk banetegningen i garderoben. Studerte den i ro og mak, med den rette muskken på øret. Gledet meg. Hadde god tid. Briefet.
Venter på briefing.

Så noen lag fra den delen av tribunen lagledelsen hadde reservert så vi kunne sitte litt i fred. Skulle sent ut. Luftet, varmet, hoppet oppvarmingshinderet fra et par vinkler, og så var det snart vår tur.

Kuling var ikke redd da vi nærmet oss banen. Han hørte jubelen, og var ekstatisk. Hørte hundene. Kunne ikke se noe fra bak tribunen, men var allerede passe sprø. Jeg klarte ikke å holde ham rolig. Prøvde å fokusere på å huske banen, men samtidig holde Kuling opptatt med båndet sitt selv om jeg ikke har lov til å leke aktivt med ham. Gjennom slusene. Det nærmet seg oss. Kuling var SPRØ! Hang i båndet, ville ikke slippe, og selv om han hadde ryggen til banen, gikk øynene nesten gjennom skallen på ham bakover, for å se.

Crazy-Lu hadde det fantastisk festlig utpå banen, selv om han ikke helt så vitsen i å ha meg med...
Han satt pent på start, men meldingen til meg var klar: "Nå skal jeg ut og leke agility. Hvis du har lyst å være med, får du bare prøve å henge på!". Jeg hadde fått tilbake CrazyLu. Klasse 1-hunden som ikke var så opptatt av om han hadde en handler eller ikke. Lekehelikopteret uten fjernkontroll. Han svevde gjennom banen. Tok med seg et hinder ekstra på et helt uventet sted. Freste videre. Disket igjen. Jeg hadde det ikke gøy.
Screenshot fra livestreamen. Desperasjonen over å ikke nå inn til hunden min. Vi samarbeidet ikke noe særlig i hoppløpet.

Det eneste jeg ville utpå der, var å ha det gøy. Banen var fin. Jeg var helt klar for å gå den feilfritt. Jeg var helt klar for å kose meg uansett om vi disket. Og så ble jeg skuffet? Deretter skuffet over at jeg var skuffet! Fy, for en ubehagelig magefølelse. Null samarbeid med hunden min. Null smil over siste hinder. En skuffelse jeg ikke var forberedt på i meg selv, og ikke visste hvordan jeg skulle svare på.

Gikk en tur med resten av laget. Fikk skryt, men klarte bare såvidt å ikke begynne å gråte. Syntes synd på hunden min. På tilskuerne. I det aller, aller minste, burde jeg ha smilt utpå der. Jeg burde hatt det gøy. Man blir ikke rik av å drive med agility. Så om man ikke blir lykkelig, gjør man noe feil. Jeg gjorde noe feil.

Klarte i det aller minste å tenke at det hadde vært mye verre om han gjorde rare ting fordi han var redd, enn fordi han hadde det litt for gøy.
Badet i dammen og maltrakterte vannliljer. "Kult!", sa Kuling.

Utslitt, ingen felles lagmiddag, men ble med noen vi kjente for å spise kinamat. Jeg liker vanligvis ikke kinamat. Ikke her i Norge i alle fall. Men det vi fikk på tallerkenen var helt nydelig. Og man så forskjell på rettene! Og maten var både variert og skikkelig varm. Smilet snek seg tilbake. Og jeg sovnet uvanlig fort da hodet hadde møtt puten.

Fredag prøvde jeg å sove litt lengre, men døgnrytmen og nervene vekket meg i tide til å se første lagklasse på pad'en før frokost. Veldig glad jeg hadde livestream, det gjorde det mye lettere å slappe av på hotellet mens jeg egentlig helst ville vært i hallen og fått med meg alt.
Glad for å kunne følge livestream fra hotellsengen i stedet for å være i hallen og følge med hele tiden.

Siden to av oss disket på torsdagen, skulle laget tidlig ut i finalen. Ingen tid til å se noen gå før meg, og samtidig beholde fokus. Mens jeg var ute og luftet Kuling, var noen i parken og tutet gjentatte ganger med et lufthorn. Full panikk på Kuling. Måtte løfte ham opp og holde mens han kjempet imot. Han ville rømme. Trafikk over alt. Utrolig stressende og ubehagelig. Stakkars hund. Der og da, skulle jeg nesten ønske vi ikke hadde reist. Følte at det ikke var verdt det. Men da vi kom inn i hallen, gikk mot banen, og han hørte jubelen, da så jeg at det var verdt det for ham. Han lyste opp, det var snart hans tur!

Hver gang vi passerte inngangen til banen gjennom resten av helgen, fikk han det samme forventningsfulle uttrykket. Han hadde så lyst å løpe ut i rampelyset igjen! Kuling hater visst tutelyder for tiden, men han elsker jubel!
Backstage-Lu, når han hører jubelen fra benen.
Jeg hadde tatt med skikkelig gode godbiter (brit tørket kylling, myk og utrolig god, ifølge mr Lu), og hele veien bak tribunen gjorde vi som vi pleier til vanlig, vi gjorde rolige oppvarmingsøvelser med godbiter. Han virket mer fokusert, mindre sprø. Jeg måtte levere fra meg godbitene da vi gikk inn i slusene, men det hadde helt klart effekt å ha holdt ham nede i stress frem til det. Inne i slusen sto Peter foran Kuling med en jakke utstrakt, så han ikke kunne kaste blikk mot banen. Det hadde jeg ikke kommet på selv engang, men det hajlp. Inn på banen, og Kuling var seg selv. Vi hadde kontakt. Vi var et team!

Film fra begge løpene:


Revansj fra torsdagen, definitivt! Et mye bedre løp, men ikke minst en mye bedre følelse! Samarbeid!

Laget gikk seg opp mange plasser,  de som gikk inn bak meg gjorde også bedre prestasjoner enn torsdag. Bra stemning i laget :)

Jeg var så sliten at jeg ikke husker noe særlig av det som skjedde resten av dagen. Ingen felles middagsplaner, så kræsjet i sengen med en bit kald pizza, og prøvde å lade til neste morgen. Ingen flere løp for meg, men likevel viktig å stille opp og være støtte for de tre som fikk delta individuelt. Litt sjalu. Jeg vil helt klart ikke bare være med neste år, jeg vil gå meg opp en plass, og være med invididuelt også!

Individuelle klasser

Overraskelsen lørdag morgen, var at jeg var oppgradert til coach. Fikk overta en coach-trøye, og være Bodils personlige støttespiller i begge hennes indiividuelle løp. Gå gjennom banetegningen, være med på briefing, lade, varme opp, peppe, gå gjennom slusene, ta dem imot i mål, og gå en lang debriefingstur i parken. Tenk å få coache idolet sitt på VM! Bodil, og ikke minst Kelly, jeg beundrer dere begge to. Tusen takk for at jeg fikk være med på deres opp- og nedturer. Jeg gjør det gjerne igjen!
Å coache idolet sitt i VM; høyt på favorittlisten.

Søndagens individuelle finaler ga mange gode norske prestasjoner, mange heftige løp, mye glede, latter og tårer. Det ER heftig å sitte på nederste rad, nesten nede på gresset, når de går i mål. Selv om jeg som deltaker heller skulle ønske at publikum kun befant seg på tribunene oppe i høyden.

Begrepet medgangssupportre, var det dessverre noen som fikk erfare. Ikke jeg, men det var noen som fikk veldig få tilbakemeldinger da de kom tilbake til tribunen. Dere vet hva support betyr? Støtte? Vi trenger støtten mye mer når det går dårlig, enn når det går bra. Belønningen til en tro supporter er å få dele gleden på ordentlig, når vinden snur. Til alle dere som anstrengte dere for å støtte opp om skuffede deltakere og fortelle dem hvor fordømt bra de var utpå der, selv om resultatet ikke viste det: tusen takk. Ekte støtte. Det betyr utrolig mye for opplevelsen. Og når alt kommer til alt, er opplevelsen det eneste man har med seg videre i livet.

Beste individuelle pretasjon sto Silje og Liz for i smallklassen. 5. best i verden. Respekt! Flere norske satte høyst respektable resultater på sammenlagtlisten. Heftig! (Jeg vil også!)

Men den som faktisk imponerte meg aller mest, var Mina. Å gå ut på den grønne matta, uten erfaring, legge fra seg nervene i siste sluse, og gi alt, på den måten, imponerer meg. På VM så jeg Ifa gå de beste løpene jeg har sett henne gjøre. I en fart jeg ikke har lagt merke til før. Å gå ut i en finale der du ligger bra an, og gi alt du har i stedet for å safe, det er heftig.  Så får det heller være at det blir disk iblant. Heller heftig disk enn stotrende safing...

Søndag kveld var det felles middag med både lag og supportere. Ca 60 nordmenn! Vi var for mange for restauranten, så det tok evigheter å få mat, og jeg var for trøtt til å kose meg. Men godt med felles måltid uansett.

Jeg skal skrive noe senere, når alt er på avstand, om opplegg rundt laget som jeg kunne ønsket meg mer av. Men det er litt tidlig enda, og jeg vil i denne omgang først og fremst takke støtteapparatet for en helt fantastisk innsats! De gjør dette på fritiden, uten annen betaling enn våre gledestårer.

Hjemreise

Jeg er glad vi ble i Luxembourg til mandag morgen. Det trengtes. Men å kjøre helt til Hirtshals på én dag, for å spare en hotellovernatting og en dag, vet jeg ikke om var verdt det. Humoren nådde bristepunktet lenge før vi kom frem. Egentlig smalt det nok, humormessig, allerede i Hamburg. Vi tok oss nemlig en skikkelig feilkjøringsrunde i sentrum. Vel ombord i Superspeed med kurs for Larvik, rakk jeg såvidt å putte i meg en hamburger før jeg sovnet på den samme benken som på vei ned. Jeg ble genuint overrasket da TC vekket meg og sa at vi var fremme. Allerede?
Heldigvis hadde vi et stykke å kjøre begge to, for jeg kjørte bare de siste ti minuttene "alene", uten henne i telefonen. Tusen, tusen takk for turen! Jeg drar gjerne på roadtrip med deg igjen!

Neste år

Neste år, ja. Hadde jeg tenkt jeg skulle skrive noe om. En enkleste konklusjonen får være at jeg vil til VM igjen! Nå har jeg opplevd, lært, funnet ut noe om oppvarminsgrutiner, og jeg er SÅ klar for å gå ut bedre forberedt og vise verden hva Kuling kan! Og mest av alt, jeg vil gjerne delta individuelt. Vi har noe der å gjøre :)
Neste FCI-VM er i Italia. Det er i overkant langt å kjøre. Men om Kuling skal fly, må vi tenke oss veldig godt om. Han er en redd liten hund. Han misliker å kjøre bil. Å la ham sitte alene i et cargorom uten å kunne trøste ham, er jeg virkelig ikke sikker på om jeg vil...

Frem mot, og midt oppe i alt, har jeg prøvd å fokusere på at dette kan være vår eneste sjanse på den internasjonale arenaen, og å nyte den mens vi kan. Men nå, etterpå, våger jeg å si det: jeg vil være med igjen!

Sliten

Jeg visste at VM kom til å koste krefter. Jeg har forberedt meg etter evne, og jeg har tatt behovet for hvile alvorlig etterpå. Men det er ikke før du ligger der, fullstendig utslitt, at du innser hvor tungt det er. Jeg har en imponerende evne til å glemme hvor vondt det gjør. Så for å minne meg selv om det også: ikke planlegg noe som helst de første ukene etter hjemtur. Du kommer til å trenge å sove noen timer hver dag, i tillegg til tolv timer per natt. Du kommer til å ha vondt over alt. Og du kommer ikke til å orke å verken pakke ut, eller lage mat. I skrivende stund samler jeg krefter til å ta en dusj...

Men det er verdt det!