11 November 2014

Halvannen måned agilityfri

Vi har agilityfri. Planlagt fri. Det er vidunderlig. Himmel, så glad jeg er for at det ikke er NM på dogs4all i slutten av november lenger!

Å måtte ta treningsfri på grunn av skade eller andre problemer, er ikke det aller minste gøy. Men å ta en drøy måned total fri fra agility, fri fra alle bevegelser som minner om hopping, runding av objekter og raske oppbremsinger, DET er deilig! For hundenes kropper, først og fremst. Ingen av dem har kjente skader eller slitasjeproblemer, men jeg tror virkelig på at de har godt av å ta fullstendig fri fra de krevende bevegelsene en periode minst en gang i året (for min del blir det normalt både november og juli).

Men for min del, for mitt hode, som vanligvis visualiserer ett eller annet viktig løp hver gang jeg ikke får sove om natten, som leser, skriver, pusler og lærer, som virkelig elsker agility, skal det faktisk ganske lang planlagt fri til, for å få meg til å slutte å tenke agility. Oi, for en lang setning. For deg som datt av: nå som jeg ikke skal trene på lenge, slutter jeg å tenke på agility.

Da vi kom hjem fra årets siste stevne i Ølen, hadde jeg hodet proppfullt av motivasjon. Særlig til å trene løpende felt, nå som jeg ikke trenger å trene noe annet. Men det ble ikke tatt så mye som et hinder, i stedet ble hele banen ryddet ned i potetkjelleren for vinteren. Og etter noen dager ble det helt naturlig å ikke gå ut for å trene selv om jeg fant litt tid og ork. Jeg brukte den rett og slett på noe annet.
Utsikt til en agilitybane uten et eneste hinder.
I samme slengen har jeg mer eller mindre tatt meg internettfri. Også ganske deilig! Avveksling for meg, som har mye av det sosiale livet mitt fra sofaen, via det trådløse nettverket. Jeg har gravd meg dypt ned i et antall lydbøker, og stengt novembermørket ute med stearinlys, fersk bakst og varme pledd. Det har jeg tenkt å fortsette med noen uker til. November er virkelig ikke min greie...

Dette betyr ikke at hundene gjør ingenting. Riktignok har vi gjort nesten ingenting i noen uker, formen min har ikke vært med på noe annet. Men nå håper jeg å begynne å bygge oss forsiktig opp. I dag gikk vi en tur til Hjelset Brygge i skumringen, Kuling og Bris fikk bytte på å trekke en kjetting. To slitne, fornøyde hunder er belønning nok til å ignorere den melkesyren som sitter igjen i lårene :)

Forresten må jeg skrive noe om Orkan snart. Hvis mac'en min (skjermtrøbbel igjen, sukk) samarbeider, skal jeg prøve å gjøre det i morgen. Jeg lover, kanskje. Hihi!