23 November 2014

Orkanstatus, november 2014

Den vante leser har lenge visst at vi har hatt store problemer i flokken... Orkan er egentlig ikke problemet, men det er ham det har gått mest utover. Han er for liten til å forsvare seg mot de to store, og har gått fra å være sosialt tøff, til å passe seg og være dempet og bekymret.


Jeg orker ikke rippe opp i hele historien, men enden på visa har i alle fall vært at vi lenge har lett etter et alternativ. Jeg vil ikke at Orkan skal flytte langt, ikke til noen jeg ikke kjenner godt fra før, og jeg verken vil eller kan selge ham (på grunn av tilbakekjøpsklausul i kontrakten med oppdretter, som bor alt for langt unna til at jeg vil sende Orkan dit).

Å finne noen som vil passe ham over tid, som skjemmer ham bort, som lar ham ta den plassen han vil ta, og som har en flokk eller et miljø hvor Orkan finner seg til rette og blomstrer, har ikke vært lett. Orkan har i perioder besøkt Anniken, Ida og Katrine, men ingen av delene har vært langsiktige løsninger. Det har derimot vært gode pustehull, kjøpt oss tid, og latt oss hvile litt fra bekymringene.

Orkan er sær. Han krever å bli tilbedt, bortskjemt, og å få ta seg til rette. Hvis ikke er han sur, utspekulert og blir ikke glad i folk. Skal du bli venn med Orkan, ha et nært forhold til ham, og se ham fra hans beste side, kan du ikke prøve å dominere ham. Han kjøper det bare ikke. Lukker seg inne, og går sine egne veier. Å finne noen som både har plass til en hund til i huset, og som har alle de egenskapene Orkan ønsker seg i en familie, har tatt tid og krefter, men jeg tror vi har funnet det!

I over en måned har Orkan vært på langtidspass hos min agilityelev Karen og hennes sheltie Hjalmar, og mamma og pappa. De stortrives alle sammen! Orkan har funnet sin plass, en plass han trives med, og de har latt ham ta den plassen han ville ta. Han og Hjalmar er superkompiser. De leker, rotter seg sammen, får tildelt kattemat av katten som spiser på utilgjengelig sted men kaster mat ned til dem, og de sover inntil hverandre. Orkan har nok alltid ønsket seg en hundekompis å være nær. Men ikke siden Storm flyttet hjemmefra har han hatt en på sitt eget nivå, og ikke siden det har vi hatt en dynamisk, avslappet flokk heller...

I tillegg får han gå masse på tur, og attpåtil trene litt agility. Han har en gård på landet, med hester, sauer og katt. Han har en hundekompis, og han har mennesker som har vært så greie med ham at han har valgt å knytte seg til dem. Han er fortsatt bekymret når jeg har vært på besøk og reiser hjem uten ham, men det blir lettere for hver gang. For meg også...

Vi har ikke satt noen dato, laget noen tidsplan, så vi vet ikke hvor langvarig denne ordningen blir. Men jeg er helt sikker på at Orkan har det bedre hos Karen enn han har hos oss, selv om jeg savner ham, og synes dette er veldig vanskelig. Så lenge både de og vi trives med løsningen kommer Orkan til å bo hos dem.

Her hjemme har ting sakte men sikkert gått inn i en mer avslappet tralt. Jeg kan reise meg fra sofaen og gå på do uten å ta med meg en hund. Jeg kan gå gjennom gangen uten å løfte Orkan (Kuling har hatt veldig vanskelig for trange situasjoner som gang, døråpninger osv). Vi slipper å stenge av huset med grinder. Vi slipper helt enkelt å være på vakt hele tiden. Det hender jeg stivner til i bekymring, som i går da jeg sto og laget mat. Jeg kjente Kuling inntil benet mitt, og siden Orkan alltid satt ved siden av meg når jeg sto ved kjøkkenbenken, tenkte jeg umiddelbart at nå var Orkan og Kuling alt for nær hverandre. Etter et lite sekund kunne jeg senke skuldrene i visshet om at Orkan er et helt annet sted, utenfor fare. Bris og Kuling har begynt å leke sammen igjen, de slipper å være så mye alene, det aller meste er rett og slett bedre.

Selvsagt savner vi ham. Men han er fortsatt vår hund, det er vi som tar de store avgjørelsene, og vi vet at dette er det beste vi kan gjøre for både ham, oss og de andre hundene... Og best av alt, han er ikke langt unna. Og når jeg kommer på besøk, har han attpåtil ofte bakt kake til meg :)


Bildene i dette innlegget er det Karen som har tatt.