28 February 2015

Det Lille Ville synes er vanskelig

De fleste nye ting vi har introdusert Villdyret for, har hun tatt på strak arm. Overrasket, litt bekymret, nysgjerrig, og så bare glad. Men det er to ting hun ikke har kommet over like raskt som alt annet. Jeg tror det handler om at hun har noen dårlige erfaringer på disse områdene med seg i bagasjen, og at hun således ikke starter med like blanke ark som hun gjør på de andre områdene.

Det handler om døråpninger, og om å bli fanget.

Vi har kommet langt med dette også, på de fire dagene hun har vært her, men vi har måttet tenke, forsøkt å være strategiske, og ta noen ekstra hensyn. Jeg tenker å dele litt av hva jeg har tenkt og gjort, så kan vi kanskje inspirere til videre grubling på tilsvarende temaer.

Årsakene til disse to tingene henger nok sammen. Forestill deg at du skal ha en valp som ikke kan gå i bånd, ikke kommer på innkalling, og ikke har blitt håndtert noe særlig, inn i en hundegård eller et bur. Hva gjør du? Jo, du fanger den og putter den inn, og lukker døra, forhåpentlig raskt nok til at den ikke rekker å smette ut igjen.

Villes to usikkerheter her vil forsterke hverandre. Når hun ikke vil gjennom en dør, og blir fanget, blir hun mer redd for både mennesker som går bestemt mot henne (og bøyer seg over henne), og for døråpninger. Spesielt døråpninger hvor det står mennesker. Hun reagerer mye tryggere på en åpen dør uten menneske i nærheten.

Helgens prosjekt (jeg er alene hjemme og dermed eneansvarlig valpevakt) er å avdramatisere så mye som mulig. Så hva gjør jeg da?

Først og fremst forsøker jeg å planlegge på en sånn måte at hun aldri havner i klemme. Jeg unngår å gi henne mer frihet enn hun kan håndtere, sørger for å ha god tid til å vente henne ut om hun ikke vil, og å ikke sette oss i situasjoner hvor jeg må fange og plukke henne opp for å unngå uhell (andre hunder, trafikk, osv). Ikke mer frihet enn vi kan takle uten brannslukking, rett og slett.

I tillegg trener vi bevisst på flere delmomenter. Siden hun rygger unna, mister ørene og ser bekymret ut når man går bestemt mot henne, gjør jeg det ofte, bare for å gi henne en godbit. Under gårsdagens middagslaging lot jeg henne stå på andre siden av grinden, og ga henne spaghetti ved å bøye meg over grinden. Hun rygget vekk hver gang jeg kom mot grinden, men kom tilbake raskt for å hente spaghettien sin. Etter hvert kunne man se henne slikke seg rundt munnen mens hun rygget unna, hun hadde helt klart forstått poenget. Men reflekser og følelser tar tid å endre. Så vi forsetter tålmodig, og håper at vi kan unngå å måtte plukke henne opp (og dermed bekrefte mistanken hennes).

Hun liker heller ikke at man går etter henne. Så da gjør jeg det, bare for å klappe henne. Hun går unna, men setter seg ned, jeg klapper, og hun blir glad. Sånn får vi fortsette. Det samme gjelder å strekke en arm mot henne brått. Hun spretter unna, jeg tolker det som at hun er redd for at man skal ta tak i nakkeskinnet hennes, men hun lar seg klappe. Så det er mest reflekser igjen, det virker ikke som hun egentlig er redd for at vi skal gjøre henne noe.

Når jeg en sjelden gang er nødt til å løfte henne (inn og ut av bilen, om det pissregner og hun ikke har villet gå inn og blitt gjennomvåt, hos veterinæren osv), sørger jeg for å gjøre det ved å la henne sitte ved meg, gi godbiter, klappe, og så løfte pent og forsiktig under magen. Hun liker å bli holdt, liker å kose på fanget, så det er bare selve det å bli fanget som er skummelt. Dermed gjør jeg det sakte og rolig klart for henne hva jeg har tenkt å gjøre, og unngår så godt det lar seg gjøre å overrumple henne.

Når det gjelder døråpninger er vi nå på stadiet å ta tiden til hjelp og vente henne ut. Først lærte hun å gå gjennom sammen med andre hunder, det var ikke noe problem. I går mens det var sol, lot jeg dørene stå åpne, og trasket ut og inn med henne tassende etter meg mange ganger (belønte inne ute, inne, ute). Hun synes den første døren er verst, samme hvilken vei vi skal, det virker litt som om gangen er det verste stedet å være.

Jeg bruker frustrasjonen hennes i kombinasjon med min tålmodighet. Hun vil jo over på andre siden. Mens jeg skriver dette innlegget har hun vært ute en halvtimes tid. Hun vil inn, det hender hun piper litt ute, men når jeg åpner døren (og blir stående i åpningen) ombestemmer hun seg. Til slutt blir lysten til å komme inn sterkere enn frykten, og hun velger å gjøre det selv. Tålmodighet og tid hejlper henne altså til å ta disse valgene på egenhånd, heller enn å bli båret. Og for hver gang hun våger, blir det lettere.

Her er en liten film, helt fersk: