26 February 2015

Lille Ville

Sigurd har endelig forelsket seg i en valp! Bris har lenge ønsket seg en søster, en som kan ta noe av treningsfokuset, mye av konkurranseforventningene, og gjerne en del av kosen. Bris er nemlig ikke så glad i for store doser av noe av det der...

Det har ikke vært lett å finne ny hund til Sigurd. Vi vil ikke ha smallhund sammen med de store igjen, men Sigurd ønsker seg ikke largehund heller (der utgår ca 99,9% av alle border colliene). Helst ståører og spisshundpreg (der utgår jaktcocker), ikke mye pels (der utgår sheltie), men stor arbeidsevne, smidig kropp, trygg mentalitet, og god helse. En nesten umulig oppgave, men jeg har jobbet jevnt og trutt med det.

Vi har egentlig landet på at det er kelpie han ønsker seg. En liten kelpietispe. Og det kan godt tenkes at det blir kelpie til slutt også. Men nå, først, ble det noe annet! Jeg har nemlig, uten å snakke så høyt om det, i lengre tid jobbet med å finne ut om det går an å skaffe en knøttliten border collie til ham. Sigurd elsker å trene med Kuling på grunn av det trykket han har i treningen, men han vil helst ikke ha largehund. 

Jeg er ikke glad for hva agilityen gjør med border collie-avlen. Dagens størrelsesklasser gjør at mange flere enn oss leter etter hund av spesifikk type og av ekstremt spesifikk størrelse. En hund av "feil" rase/type som vokser akkurat noen centimeter for mye, er i praksis utdømt fra agility på høyt nivå. Det gjelder for eksempel Bris. Hun er for liten og for kraftig bygget til å klare å hevde seg, rent fysisk, samme hvor bra vi trener henne. Det gjør at motivasjonen for å trene henne til å bli så perfekt som mulig, daler ganske mange hakk...

I alle tilfelle: å støtte noen som bevisst avler border collie med hovedfokus på noe annet enn gjeteregenskaper har altså ikke vært aktuelt (i dette tilfellet størrelse, men jeg er minst like bekymret for de som show-avler dem, selv om det hører hjemme i en helt annen bloggpost). Border collien er så fantastisk som den er, nettopp fordi den har vært avlet for arbeid. Det synes jeg ikke vi kan ta oss råd til å ta sjanser med å ødelegge!

Men.... Å dumpe borti en liten, søt borderjente med de rette kvalitetene, virket ikke videre sannsynlig. Så jeg fokuserte på kelpielinjer. Men jeg har, av nysgjerrighet og interesse, snakket med en del forskjellige folk. Og til slutt dukket tilbudet opp. En saueklipper som møter mange bønder i storbritannia, og som jevnlig besøker Norge for jobb, fant henne i en hundegård hos en sauebonde som ikke hadde tid og overskudd til alle hundene sine. Da var hun fem måneder, knøtt liten, og trengte en ny eier. Han visste fra tidligere (jeg har hatt kontakt med ham siden tidlig i fjor høst) at jeg var interessert, og vi ble spurt.

Jeg var skeptisk. Riktignok fikk vi høre mye pent om henne, men hun har opplevd veldig lite hittil i livet. Syv måneder gammel nå. Aldri vært inne i et hus. Aldri fått en godbit. Aldri lekt med leker. Så at hun ville være usikker i nye omgivelser, var en selvfølge. Jeg reiste for å hilse på henne med en stor klump i magen. Ville jeg klare å skille mellom den usikkerheten hun naturligvis har med seg fordi alt er nytt, og den usikkerheten en del hunder har, og aldri kommer over? Jeg har hørt både gode og dårlige historier om hvordan importerte gjeterhunder takler det nye miljøet. Noen går det absolutt ikke bra med.

Heldigvis hadde jeg med meg Ida som støtte. Det gjorde turen mye enklere. Men jeg trengte ingen djevelens advokat. Da vi åpnet bildøren kom knøttet springende bort for å hilse på oss. Forsiktig, men nysgjerrig. Vi pratet en time. Men var ikke særlig i tvil. Hun kunne kose, spise godbiter, og var veldig nysgjerrig da vi trillet en ball over gulvet (men hun våget ikke å bite i den). Nysgjerrigheten overgikk hele tiden skepsisen, så jeg konkluderte med at jeg tror hun kommer til å klare seg fint i den store verden. Selv om den er veldig stor, og hun er veldig liten.

Nå har det gått to døgn. Hun er en helt ny hund allerede! Det er helt vilt hvor fort hun utvikler seg, og hvor spennende det er å bli kjent med henne (og hennes stadig utviklede personlighet). Hun ELSKER Bris. Sover inntil henne. Hun har veldig lyst å leke med Kuling, men han ber henne holde avstand. Han er forresten veldig flink, ber henne gå vekk, men er ikke urettferdig mot henne. Hun er helt trygg hjemme hos oss, inne og ute. Hun var usikker det første minuttet på Sigurds kontor i formiddag, men ble raskt varm i trøya. Hun leker med ALT (husk at dette var hunden som sprang vekk første gangen vi trillet en ball over gulvet), hun gir nusser, hun utforsker, og hun bøller. Masse.

Lille Ville har en lang vei å gå. Frem til for noen dager siden hadde hun aldri sett en parkeringsplass. Knapt nok sett biler kjøre forbi. Aldri sovet inntil et menneske. Aldri gått i bånd. Aldri vært inne i et hus. Hun er mer nysgjerrig enn redd, men hun trenger tid til å ta inn alt. Den første kvelden reagerte hun på absolutt alle lyder (inkludert klikket fra en lysbryter). Ikke med ren frykt, men med overraskelse. Hun har jo aldri hørt det før, aldri sett det før, aldri opplevd alt som er dagligdags for oss. Men nysgjerrigheten er større enn frykten. Hun avreagerer veldig bra. Nettopp derfor er jeg sikker på at hun kommer til å bli den tryggeste og tøffeste i flokken, når hun bare vår vokst på seg noen erfaringer.

Så: velkommen, Lille Ville. Ikke tam, og vil en hel masse. Du har allerede tatt en skremmende stor plass i hjertene våre. 

Alt får ikke plass i dette innlegget, men det kommer naturligvis flere innlegg om henne fremover. Og hvis du lurer på noe, kan du jo spørre :)

Her er noen bilder:

I Kulings bur, på vei hjem.

Klar for første natt hjemme. Sigurd smeltet med én gang :)


Blitt kjent med Bris.

Oppdaget leker!

Og gris!

OG en liten tennisball! Dette er på Sigurds kontor, et helt ok sted å være.



Sammen med Idas sheltie Zoe.