07 April 2015

Gåsahoppet 2015

En herlig påsketradisjon! Det spøker for videre år på grunn av nytt underlag i hallen, men vi håper og tror at det blir et Gåsahopp i 2016 også! På tur med Kuling og campingvognen. Vi har kost oss sammen med Mari, drukket vin, løpt agility, blitt inspirert, og utfordret vår egen komfortsone. Jeg har dessuten nesten skrevet ut min gamle traver av en treningsdagbok (den fylte to år i mars), så jeg er på utkikk etter en ny.
Sånn brukte jeg treningsdagboken på Gåsahoppet i år.

Jeg hadde aldri tatt en tur som denne om det bare handlet om agility. Vi har hengt med venner, blitt inspirert av å konkurrere mot mange som virkelig er gode på banen, og vi har blitt løftet opp av en god stemning blant mange norske tilstede, som har heiet mer på hverandre enn jeg har hørt noen gang før. Det blir mye lettere å løpe ferdig et løp etter en tidlig bommert, når man hører kjente stemmer rope oppmuntringer!
Stempel i passet og tablett i magen på hunden, som viste seg å bare veie 15,2 kg...

Jeg har nytt å løpe på baner som virkelig krever hinderferdigheter, guts og linjeforståelse. Skulle ønske alle stevner var sånn - med BARE gode og utfordrende baner! Ikke én gang har jeg trengt å tenke på fare for skade når jeg valgte alternativ.
Luksustrening i Halmstad på vei sydover.

På Gåsahoppet samles eliten fra flere land. Danskene har til og med landslagsuttak der, enda det er i Sverige. Med 150 startende i klassen, må man virkelig presse tid. Her kan du gå et godt løp og havne på 20. plass!
Brukshundsklubben i Kungälv ble vårt overnattingssted på vei nordover. Føltes tryggere enn å stoppe på en rasteplass :)

Kuling har stort sett gått fantastisk bra. Resultatmessig litt opp og ned, ett feilfritt løp og flere med bare én detalj ett sted i banen som vippet et ellers prikkfritt løp utfor stupet. Han satte RC på bommen i to av tre tilfeller, og han stoppet den gange jeg ba ham om det! Han har vist bra fart selv om han ikke er på sitt sterkeste nå (vekten hos veterinæren vi besøkte for stempel i passet før utreise viste 15,2 kg...), han har vist flashy detaljer, og han har stort sett hatt det gøy. Med et unntak, dessverre... Fredag ettermiddag var han lav og langsom i det siste løpet. Jeg forstod ikke særlig mye, men da han ikke engang ville leke inne i hallen, ble jeg helt sikker på at noe var galt.
Kuling har fått låne en helt fantastisk leke av Mist.


Jeg fikk ham sjekket av tilstedeværende fysioterapeut (som vi har møtt før i forbindelse med VM), og jeg grublet vanvittig mye. Teorien jeg endte på ble at han hadde vært en kombinasjon av sliten og redd, og planen for lørdag morgen var å la ham stresse seg så mye opp ved å se på agility før sitt eget løp, at han forhåpentlig ville tippe over og velge å leke. Det virket! Da han kom inn i hallen var han redd og ville bare gjemme seg mellom bena mine, men etter å ha sett noen løp kunne han leke med både meg og Mari, og på banen var han en stjerne!

Lettelsen ved å ha fått tilbake agilityhunden min var enorm, etter å ha ligget halvvåken og bekymret meg en hel natt... At løpet ble feilfritt (og med 10. plass selv om han falt og mistet mye tid i en av de beryktede tunnelene) var ren bonus. Kuling var glad igjen!
Leker med Mari i mål, mens jeg gråter salte lykketårer!

Frykten ble gradvis mindre utover lørdagen, og etter å ha blitt fortalt at det ble skutt en del i området fredag ettermiddag (noe jeg ikke selv hørte inne i hallen), har jeg følgende teori: Kuling synes i utgangspunktet at miljøet rundt en agilitybane er ganske skummelt. Det er mye lyd, mange fremmede hunder, ofte trangt, og ganske uforutsigbart. Jeg tror han har ligget i campingvognen alene og vært veldig redd for skytelyder (han er dessverre redd for de fleste lyder, og skyting i særdeleshet). Med kroppen full av stresshormoner fra før, tror jeg trykket i hallen rett og slett ble for mye for ham...

Det gledelige ved opplevelsen er at selv når han er redd, kan vi bruke det å se på agility som stimulus nok til å gjøre ham giret. Han klarer ikke å være giret og redd samtidig, så med fare for at han vipper totalt over (det gjorde han forresten i neste løp lørdag formiddag), kan jeg i alle fall hjelpe ham med å bli glad igjen! Hvis jeg bare prøver å presse ham til å leke synes han jeg er for pågående og dermed skummel, han vil bare ha trøst. Det prøvde jeg allerede fredag da han ikke ville ha belønning. Men å se på agility er visst en nyttig nøkkel! Det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å si, gjennom alle jobbingen jeg har gjort med å lære ham å kontrollere sitt eget stress rundt agilitybanen :p
For tradisjonens skyld, trente vi balansekunster i vinduskarmen på Bastøfergen å vei hjem.

Her har jeg klippet sammen noen høydepunkter:


Hvis du vil se alle løpene våre kan du gjøre det her, i kronologisk rekkefølge: