04 August 2015

Nes 2015

Mentaltrening... Dette ble ikke et avslappet og hyggelig stevne for min del. Slusene i startområdet var så trange at det å stå der med Kuling ville være å sette ham i en type situasjon jeg vet han er svært ukomfortabel i, noe jeg vil beskytte ham fra.
Sluse 3, 2, og 1.

Kuling er redd for mange ting. Blant annet fremmede hunder. For å kunne forsvare for meg selv å ta ham med i konkurransemiljø (og for å unngå at han utagerer mot andre hunder), har jeg bestemt meg for at han skal slippe å ta ansvar i de situasjonene. Det skal være jeg som sørger for at andre ikke kommer for tett på ham. Han skal slippe å gjøre utfall. Jeg skal respektere hans intimsone (som er stor), og sørge for at andre ikke tråkker over hans grenser. Jeg tror det er den eneste måten å gjøre ham tryggere.

Dette er valg jeg kan stå for, jeg har tenkt godt gjennom dem, i løpet av livet med en redd og skarp hund. Men det gir meg noen ulemper. Det er en del situasjoner vi ikke har gode løsninger på, og denne gangen var det vanskelig for meg å for eksempel gå fra Kuling sittende på start (inne i sluse 1, fordi det var kort avstand til første hinder) og så la noen gå tett opp bak ham fordi de sto i kø. 

Jeg er villig til å ryke på en "ikke møtt" og bli nektet start fordi jeg ikke kan stå i den situasjonen. Såpass skylder jeg min firbente lagkamerat! Samtidig skulle jeg ønske at arrangøren kunne la deltakere løse dette problemet ved å ha en stedfortreder i slusen. Aller helst skulle jeg ønske at arrangører som ønsker slusesystem gjør slusene mye større, jeg har aldri før opplevd så trange sluser (uten fysiske barriærer). For å si det sånn, var jeg ikke akkurat den eneste som ikke ønsket å stå så tett på andre med hunden min... 

Men viktigere enn alt det: jeg skulle ønske at møtet med ringpersonellet ikke hadde trengt å bli så ubehagelig. Jeg forsøkte virkelig å være rolig og avslappet, men det var umulig å unngå konfrontasjon hvis man ønsket å starte men ikke ønsket å gå inn i slusene når man ble bedt om det. Det er ikke lett å finne et godt svar når man av gode grunner ikke ønsker å følge beskjeden man får, og beskjeden dermed øker i intensitet...

Det er ikke ofte jeg trenger å ta en pause fra et stevne og debriefe med en venn av en sånn grunn. Men for meg ble ubehaget i startsituasjonen for stort til å verken ha overskudd til å prestere, eller å ha lyst til å gå tilbake til stevneplassen... 

Er det noen moral i denne historien? Jeg vet ikke. Kanskje at Kuling og jeg, til tross for startstress, klarte å levere to gode åpenløp, et lekkert løpende bomfelt, noen nesedytter i gresset, og en pallplass. Så helt galt var det ikke likevel.

Og hvorfor skrev jeg dette? Jo, jeg ønsker å lufte tanken om at noen deltakere kan ha problemer med trange startsituasjoner, for eksempel av dyrevelferdsmessige grunner. Ikke alle hunder takler alt, og akkurat dette gikk langt over grensen for hva Kuling er komfortabel med. Kanskje kan vi lære noe av det. Heldigvis har jeg aldri opplevd det så trangt før, og håper jeg slipper å oppeleve akkurat det igjen :)

Her er en samlefilm med Kulings seks løp. I noen av løpene er vi (og særlig jeg) ganske ufokuserte, av nevnte grunn... Men i andre, særlig det siste, samarbeidet vi bedre (og fant til og med en smule flyt!):