14 October 2015

Et år uten Orkan

Nå er det gått et år siden Orkan søkte asyl og flyttet i fosterhjem hos Hjalmar, Karen, Hilde og Øyvind. Han har en hel gård på landet. Katt, hest og sau har han også. Som plommen i egget, tror jeg vi kan si.

Vi savner ham. Nesten hver dag. Det overrasker vel ingen... Men det var gode grunner til at han ikke kunne bo hos oss lenger, og det har tatt tid før livet vårt har gått inn i bedre mønster.


Hvorfor flyttet han? Kort fortalt:
Kuling var veldig redd for Orkan, og som en konsekvens av det forsvarte han seg så fort Orkan kom innenfor intimsonen hans. En intimsone som kan variere med tid og situasjon, og som kan være vanskelig for andre hunder å forstå. Når disse situasjonene oppstod, kastet Bris seg inn i slåsskampen med liv og lyst, hun tenner på en merkelig måte på svakhet, og spesielt på hunder som skriker...

Dermed ble Orkan offer for aggresjon fra begge de store hundene våre. Kuling ble stadig mer redd for Orkan (og forstod nok ikke selv at han var den som utløste problemene igjen og igjen), Bris ble stadig mer mobbete, og Orkan ble forsiktig, redd og sur. En selvforsterkende, ond sirkel.

Nå har Orkan en bestevenn-sheltie. Han har en familie med tålmodighet for de manipulerende sidene hans. Han har noen som både ser alt det gode i ham, og som har plass og rom til at han kan være seg selv. Han leker igjen, han smiler igjen, og han kan være helt useriøst tullete uten å være redd for konsekvenser. Orkan har det bra!

Hos oss har det også gått fremover. Det tok lang tid før jeg ikke fikk umiddelbare panikkreaksjoner om to hunder befant seg for nær hverandre i et trangt rom (på vei til døren i gangen, for eksempel). Det tok tid før jeg sluttet å reagere umiddelbart hvis jeg mistet noe på gulvet mens jeg laget mat, uten at det var klart på forhånd hvilken hund som skulle få det. Det har tatt merkelig lang tid å lære seg å slappe av igjen, uten at vi helt var klare over hvor anspente vi hadde vært...

Hundene har også forandret seg. Særlig Kuling. Han er ikke lenger farlig for fremmede tisper. Selv Idas små sheltiejenter føler jeg meg trygg på at han ikke uten forvarsel er urettferdig med. For et år siden ville jeg ikke for noen pris gått med ham sammen med de to små om de var løse, samme om han var i bånd eller ikke. Risikoen for at noen kom bort til ham og kunne komme til skade, var for stor. Nå kan han hilse på en hvilken som helst tispe uten at jeg blir bekymret. Hvis den er søt, kan han leke. Hvis den er sur, er han bare høflig. Hvis den er pågående, kan han si fra på en ordentlig måte (med både lyd og synlige tenner) at han vil at den skal gå vekk. Han gir altså både tid og forvarsel før han eskalerer!

Det hadde gått et drøyt halvår fra Orkan flyttet til Ville kom inn i livene våre. Til å begynne med var jeg veldig, veldig forsiktig med å la Kuling møte Ville. Selv om hun var sosialt klok fra sine første måneder med et røft liv overlatt til seg selv og andre hunder, visste jeg ikke om han ville gi henne tilstrekkelig forvarsel til at hun kunne komme seg unna før han bet. Han hadde kort og uberegnelig lunte.

Én gang gikk det ordentlig galt. Ville kastet seg ned i en skål som Kuling sto og spsite av. Hun skjønte nok at hun kom til å bli bitt, men hun var nok ikke forberedt på hvor hardt Kuling biter, og hvor fort. Etter det ga hun ham mer plass, mer avstand, og tar ham på alvor når han sier at han vil være i fred.

Kuling valgte aktivt å bli kjent med henne, han ga henne leker, tok henne med ut på eventyr og viste henne sin verden (hun finner fortsatt større trygghet i hunder enn i mennesker, men til å begynne med var det ekstremt). Da hun fikk løpetid forsvant intimsonen hans, og selv om den har kommet tilbake, er han ikke mer bekymret for henne enn han er for Bris. Kuling har altså sluppet inn en ny hund i flokken sin, og blitt så trygg på henne som han er på noen. For et år siden trodde jeg det aldri kunne komme til å skje. Valget om å hente hjem Ville var delvis styrt av at en halvvoksen, myk og sosial tispe med veldig tydelig språk, ville ha større sjanse for å forstå og respektere Kuling enn en valp.

Kuling har forandret seg på andre måter også. Han er genrelt mindre redd. For et år siden dukket det nesten ukentlig opp nye ting han hadde panikk for. Lyden av vannpumpen i båten. Tutelydene på tribunene på VM. Listen ble lengre, og er dessverre fortsatt lang.

Jeg var faktisk så bekymret for Kuling, at jeg tenkte på om jeg ville måtte avlive ham, hvis han fortsatte å utvikle seg den veien. Et år senere har vi kommet dit at vi kan begynne å trene på tutelyder (på årets VM fikk han stå på tribunen og se på smallhunder i banen, og selv om han syntes en og annen tutelyd var veldig ekkelt, ville han fortsatt gjerne stå og se på agility), og han var med på sommerferie i båten uten å få panikk av vannpumpen. Vi er altså ikke tilbake til null når det gjelder redsler, men listen over panikklyder har sluttet å vokse så fort, og de lydene han er redd for er mindre farlige.

Jeg håper Kuling fortsetter sånn. Han er en spesiell hund, som aldeles ikke er lett å leve med. Men han har kommet under huden på meg på en måte jeg ikke har opplevd før. Han er som et barn, eller som en del av min egen kropp. Å sitte på flyet på vei til VM og ikke vite om han hadde det bra i lasterommet, ga meg fysiske reaksjoner. Jeg er så glad i ham, og føler et enormt behov for å beskytte ham. Men å beskytte noen som er redd for helt dagligdagse hendelser, er ikke alltid lett...

Det å ta bort den stressfaktoren det var for oss alle å ha konflikter og frykt i egen flokk, har altså gitt en lang rekke positive effekter. Med fasit i hånden, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at det var riktig å la Orkan flytte. Selv om det ikke var spikret som en langvarig løsning da han dro til den nye familien sin, og selv om han teknisk sett fortsatt er min hund, tror jeg aldri han kan flytte hjem igjen. Å risikere å gå tilbake til den situasjonen vi var i for et drøyt år siden, tror jeg ingen av oss vil...

Så: tusen takk til Orkans nye familie, for at dere har gjort livet bedre for både oss og ham! Forhåpentlig er han et positivt tilskudd hos dere også :)

For et år siden ville dette synet aldri forekommet i sofaen vår; tre hunder, inntil hverandre, hvorav den som ligger øverst, og i midten, er Kuling!