24 May 2016

Siste uttakshelg 2016

Kortversjon:
Kuling fortsatte å være like magisk som på WAO hele lørdagen, gjorde fine, feilfrie løp, tok sitt tredje hoppcert, og klatret fra 19. plass til 5. plass sammenlagt i uttaket.
Søndag var han derimot i en fullstendig annen modus, kort sagt ville han ikke engang være med meg inn på agilitybanen, og vi skal ikke til verken nordisk mesterskap eller fci-VM i år.

Vi tar det løp for løp:

Agility 3 lørdag - tilbake i flytsonen! Ikke et perfekt løp, men likevel veldig deilig. Vi koste oss! Og fikk oss en tur på pallen :)


Hopp 3 lørdag - nesten perfekt! Dette løpet føltes virkelig helt nydelig, med unntak av at Kuling skle og falt mellom hinder 6 og 7. Vi satte alle vanskelighetene, her var det drøssevis av linjer å bomme på, men vi klarte å få det til å se enkelt ut.
Vanskelig å forklare følelsen, men akkurat dette elsker jeg. Når vi er på samme lag. Når Kuling i ren og udelt velvilje tar signalene mine så tidlig at jeg har god tid til å komme meg videre i banen og gi ham nye signaler i tide. Ingen misforståelser, ingen bommerter. Når jeg har sett alt som var å se på briefing, kompensert for alle vanskelighetene, funnet de rette signalene, og Kuling plukker frem de hundrevis av grunnferdighetene vi har lært oss, og utfører hver og en med stil!
Den følelsen, det er flyt for meg.

Løpet holdt forresten til tredjeplass, bare et sekund bak Mari og Mist (som vanligvis er så overlegen på tid at vi må nøye oss med å være et stykke lengre bak), og vårt tredje hoppcert. Jeg var forresten i den villfarelse at vårt tredje hoppcert måtte bety hoppchampionat, men ved nærmere sjekk av gamle lister viste det seg at jeg tok feil - et av certene var tatt for dommerelev med "feil" veileder (som regnes som hoveddommer), en dommer vi hadde cert for fra før. Vi må altså krype til korset og jakte enda et hoppcert før vi kan kalle oss hoppchampions :p

Agility 3 søndag - en gedigen nedtur. Jeg har aldri før vært så frustrert og sint når jeg har gått av en agilitybane, og jeg håper virkelig at jeg aldri kommer til å være det igjen. Kuling var ene og alene opptatt av å se etter (og helst løpe og voldta) Ville før løpet, tok ikke belønninger, og samarbeidet absolutt ikke. Jeg trakk ham med meg til start, i den tro at når vi først kommer i gang med løpet ville fokuset komme tilbake (det har skjedd at han har vært ufokusert og opphengt i ting før, men det pleier å gå over når vi vel kommer til start, han er tross alt glad i agility!), men nei. Etter å ha tatt to hinder, sprang han rundt hele mønet for å stirre etter Ville. Med ganske store bokstaver fortalte jeg ham at det IKKE er hans løpetispe, og vi fikk tatt et par hinder til, før han spacet ut igjen.

Da ga jeg opp forsøket på å løpe banen, og begynte å lete etter noe jeg kunne belønne. Noe som kunne snu følelsen, noe Kuling kunne lykkes med, så jeg kunne engasjere meg i å forsøke å belønne ham i mål. Jeg ba ham ta bommen, og han begynte på den. Men i stedet for å stoppe på feltet, løp han bare videre, i retning av Ville (som nærmet seg start i den andre ringen). Jeg følte meg maktesløs. Og maktesløshet leder lett til sinne. Jeg var rett og slett lei meg, frustrert og sint. Det er ikke gøy å være sint.


Jeg fikk noen spørsmål etterpå, blant annet fra dommeren, som gjerne ville si fra at han ikke likte at jeg var så sint (noe jeg greit nok kunne svare at det likte absolutt ikke jeg heller). Så til dere som ikke har spurt men likevel lurer: nei, jeg var ikke sint for at landslagsuttaket røk for vår del her. Dette hadde vært vår siste sjanse til å ta poeng i agilityløp nummer to, og selv om vi ligger høyt nok på uttakslisten enda, får vi ikke være med til mesterskap fordi vi har fordelt poengene våre på for få løp. Men det var ikke det jeg tenkte på da jeg gikk inn på banen. Det var heller ikke det jeg tenkte på da løpet gikk til helvete.

Mitt viktigste mentale verktøy i agilityen er å fokusere på gleden jeg og hunden har sammen. Fokusere på de prestasjonene vi oppnår, i stedet for resultatene. Ikke la resultater (som man tross alt aldri kontrollerer - noen kan alltids prestere bere) få ødelegge eller overkjøre gleden over opplevelsene jeg og hunden min er ute og høster sammen. Jeg har alt for lett for å la resultatene være meg: når vi vinner, ER jeg bra. Når vi gjør det dårlig, ER jeg dårlig. Jeg vil være meg, uavhengig av resultatlistene. Jeg vil se på meg selv, og hunden min, som akkurat de samme, og glede meg over de detaljene vi faktisk får til, særlig når alle de andre detaljene blir dårlige.

Mitt aller viktigste mål på agilitybanen er altså å glede meg over prestasjonene våre. Å juble samme hvor dårlig det går. Å være fornøyd. Og se på meg og Kuling som vinnere selv om vi taper. I dette løpet, i egenskap av at jeg ble sint, feilet jeg altså brutalt. Jeg fant INGENTING å glede meg over. Tvert imot ble jeg sint og skuffet. Desperat, maktesløs. Så langt fra glede og kontroll som man kommer, egentlig.

Nei, jeg slo ikke hunden min. Jeg var ikke urettferdig med ham på noen måte. Verken mens alle så på, eller etterpå, alene. Jeg tok på ham båndet, ga ham til Ida, og ba om at han skulle bli gått ned, kledd på, stelt med, og lagt i buret sitt. Jeg tror ikke engang Kuling la merke til at jeg var frustrert engang. Smilet hans, blikket hans, fokuset hans, handlet bare om Ville der og da. Men det er dårlig rollemodelloppførsel å bli sint på hunden sin på banen. Vi som går uttak blir sett ekstra på, lagt ekstra merke til, og jeg er veldig lite stolt av at jeg ble sint. Maktesløsheten tok meg. Den fullstendig uventede maktesløsheten som jeg ikke hadde en anelse om at kunne oppstå. Skuffelse over at jeg, som hadde så innmari lyst å leke agility, hadde med meg en hund på banen som ikke hadde det aller minste lyst til å leke meg. Ydmykelsen i å bli forlatt av en hund som heller vil gjøre noe helt annet enn å leke med meg. Som ikke engang synes at belønningene mine er verdt noe. Eller samarbeidet.

Jeg har aldri før blitt sint på hunden min i agilitysammenheng, og jeg håper at det aldri skal skje igjen! Et ganske klart tegn på at dette sannsynligvis var både første og siste gang, fikk jeg laget meg i hoppløpet:

Jeg vurderte å droppe hopp 3 søndag. Uttaket var uansett over for vår del, selv om vi lå høyt på listen, på grunn av kravet om poeng fra to agilityløp. Men jeg ville veldig gjerne erstatte de vonde følelsene fra dagens første løp, jeg ville så gjerne få med meg Kuling på å gjøre noe gøy, få ham med på å ta belønninger, få strøket over alt med tipp-ex.

Det ble ikke som jeg håpet, selv om vi la til rette så godt vi kunne før det siste løpet. Ville var langt unna (i bilen), Sigurd ble med helt til start så Kuling slapp å lete etter ham (og de godluktene han hadde med seg), og vi engasjerte ham i lek så godt vi bare kunne. Det ble ikke som jeg håpet. Kuling ville igjen ikke være med inn på banen, han ville ikke starte, han ville ikke ta hinder, og han stoppet stadig opp og stirret.

Men jeg fikk til noe veldig viktig: jeg tok kontroll på mine egne følelser, jeg klarte å forsøke å oppmuntre ham, jeg klarte å bare bli lei meg i stedet for å bli sint.


Så hvorfor skjedde dette? Den beste forklaringen vi har, er at Sigurds tisper har løpetid. Bris var mer eller mindre ferdig, men Ville høyløp. Etter alt å dømme var det henne Kuling ville til. Han virket ikke redd, vi har ingen indikasjoner på at han er verken sliten eller skadet, og han elsker vanligvis agility høyt nok til at han heller går for høyt i stressnivå til å klare å konsentere seg, enn at han virker uinteressert.

Kunne vi ha forutsett det? Jeg vet ikke. Kuling bor med disse tispene til daglig. Vi har reist på stevner med løpetid før. Ja, han blir preget av løpetid, men mindre enn alle hannhunder jeg har hatt tidligere. Vi møter løpetisper på hver eneste konkurranse, og når tispene våre løper her hjemme, klarer han vanligvis fint å la dem være bare han får beskjed om å holde seg unna. Han er altså normalt en ganske moderat hormonell hannhund, uten de helt ekstreme tendensene. Med andre ord: vi ble veldig overrasket. Jeg var litt spent på om han kom til å være preget på lørdag, men med tanke på hvor bra han presterte da, ble jeg mildt sagt sjokkert søndag morgen...

Hva gjør vi fremover? Først og fremst prøver vi å gjøre agility gøy igjen, for både meg og Kuling. Dessuten lærer vi å ta ekstra hensyn når det gjelder konkurranser og løpetid. Hvis det klaffer med et viktig stevne (NM, uttak, mesterskap) og løpetid igjen, kommer jeg på ingen måte til å be Sigurd om å la være å delta, men vi kommer til å sørge for å ikke overnatte samme sted, ikke ha hundene i samme bil, og omgås minst mulig. Kuling kommer helt sikkert til å få det med seg likevel, men forhåpentlig reagere litt mer sånn som han gjorde på lørdag, og la denne søndagen være et engangstilfelle...

Hva tenker jeg om uttaket? Ikke så veldig mye, egentlig. Vi fikk med oss et helt fantastisk WAO i år, og det metter egentlig min mesterskapskvote. At vi i tillegg får reise på EO er en fantastisk bonus, og jeg gleder meg! Det er litt surt å gå glipp av nordisk mesterskap når vi egentlig har mer enn nok poeng, men i ettertid heller burde gjort to halvdårlige agilityløp i stedet for et knallbra, et ræva og to stang-ut. Men å gå glipp av å fly Kuling til Spania, det er helt greit faktisk. FCI-VM koster mye penger, mye reising, mye krefter, og det er lite agility man får igjen for innsatsen... Få løp, mye styr. Kuling liker ikke reisingen, er redd for all støyen på arenaen, og kjeder seg fælt ved å ligge på hotellet det aller meste av en slik uke. Der er WAO utrolig mye bedre fra hundens perspektiv!

Det føles litt ironisk å ikke skulle til VM i år, når hunden har blitt voksen, jeg har blitt en mesterskapsutøver, og vi sammen egentlig er en veldig mye bedre ekvipasje enn vi var i 2015 og 2014. Men det skal klaffe i uttakene også, om man skal være med. Og i år klaffet det rett og slett ikke for oss.

Jeg var, mest på grunn av endring i medisinbruk mot migrene, i elendig form under uttaket i Arendal. Det kunne jeg ikke kontrollere. Vi tok noen poeng der, men vi presterte under vårt eget nivå. Lørdag på Brårud var vi rå! Hadde vi tatt like mange poeng på søndag, hadde vi vunnet uttaket. Men søndag var vi rett og slett skikkelig dårlige. Og det er ikke rom for å være skikkelig dårlige i et landslagsuttak. Helt greit.

Norge har dessuten noen sterke lag klare for mesterskap uten oss også! Gratulerer og lykke til, dere som får mulighet til å reise! 

Jeg skal heie ekstra på Anne Fosser og Blu, som har ligget an til å vinne hele uttaket før, men har fått slite med skader og gått glipp av moroa. SÅ fortjent at det endelig klaffet for dere!
Jeg skal også heie veldig på Mari og Mist. En veldig flink venninne, med en HELT rå hund! Det ordner seg for snille jenter, og det lønner seg å stå på og aldri gi opp.
Sist, men på ingen måte minst, skal jeg heie ekstra på Esther og Lita. De skal nemlig rocke nordisk mesterskap i small! Jeg setter pris på å ha blitt kjent med deg på WAO-tur, og jeg vet hva som bor i deg og Lita. Gå utpå der med dødsforakt, og KOS DEG!