06 June 2016

NM 2016

Neida, vi vant ikke norgesmesterskapet i agility i år. Men vi tok de seirene som faktisk teller mest: vi vant over Kulings redsler, Kulings stress, og mine egne nerver og tanker. Vi koste oss hele veien, og nøt å være en del av sirkuset!

I rekkefølge:
(Samtlige Bris' løp og Villes hoppløp fra lørdag ligger også på youtubekanalen min, hvis du har lyst til å se.)

Lørdagen startet med lagløp, hoppklasse. Kuling plukket en pinne (og var borti flere hinder), men føltes ellers bra, og Underdogs gikk videre til søndagens agilityfinale.


Deretter var det agility 3 large, en krevende bane av Alexander Beitl, hvor man virkelig måtte gi alt for å rekke å få flyt i starten. Vi fikk en skikkelig misforståelse før mønet (jeg rakk rett og slett ikke dit hvor jeg hadde trengt å være for å hjelpe Kuling ut til venstre), så vi fikk en vegring som også kostet oss mye tid. Stor var gleden og overraskelsen da jeg fikk vite at vi likevel hadde karret oss til en topp 10-plassering og dermed finaleplass på første forsøk! Det var over 100 startende i klassen, men bare seks klarte denne banen uten å få feil...


Med lette skuldre og ingenting å tape, gikk jeg ut på Tamas Trájs hopp 3-bane. Der var jeg på hæla nesten hele veien, men vi kom i mål på en bra tid likevel, og tok det sårt tiltrengte hoppcertet for en ny dommer som betyr at Kuling nå har en ny tittel: Norsk Hoppchampion!


Søndagen kom, og forventningspresset boblet rundt ringen. Man er ikke konkurransemenneske om man ikke kjenner litt på sommerfugler i en sånn situasjon. Men jeg snudde alle negative tanker som poppet innom hodet, jeg fant frem til takknemligheten før hvert eneste løp, og jeg følte meg klar og fokusert på banen! Enda viktigere: jeg følte meg stolt, glad og lykkelig i mål, selv om resultatene ikke nødvendigvis stemmer med drømmene.

Dagens første klasse var individuell hopp. Kuling rev et hinder, og dermed sank sjansen for medalje betraktelig, men løpet var både gøy og fullt av detaljer jeg er stolt over, så det ene revede hinderet skal ikke få overskygge alle de hindrene vi fikk til!


Det neste vi løp var lagfinalen. Underdogs fikk 6. plass sammenlagt:


Helt til slutt, det store klimakset, individuell finale i large. Vi hadde med oss fem feilpoeng, men folk har vunnet med langt flere feil enn det tidligere år, så her gjelder det å ikke gi seg! Vi gikk all in! Kuling var en smule høy og hørte litt dårlig i en threadle, men med det største smilet og et nyyydelig løpende bomfelt har jeg virkelig ingenting å klage over.


Det er vanskelig å få takket Kuling her i bloggen, han har derimot fått plaske i balje, leke med leksak og ligge tett inntil og bli holdt trygt fast når han er usikker. Ganske normale dager for Kuling, men jeg tror han kjenner på den samme ekstra euforien som jeg gjør når vi løper i mål etter å ha samarbeidet på banen. Agility er et kick!

Derimot kan jeg passe på å takke lagkamerater og venner som har stilt opp og gjort det mulig for meg å prestere. All hjelp med filming, mat, drikke, hvile, og tryggheten for at Kuling blir tatt godt vare på av noen som forstår ham når jeg ber om hjelp - det hadde ikke vært det samme uten dere!

Nå ser jeg faktisk veldig frem til en helt upretensiøs konkurranse i Sandefjord neste helg, og deretter en del agilityfri før Hulahoppet og European Open i juli. De siste par sesongene har vært sterkt preget av vekslingen mellom treningsmodus, uttak og mesterskap, topping av form, og vi har hatt veldig få "vanlige" konkurranser. Det har sine fordeler at vi ikke skal til Nordisk og FCI-VM i år, og jeg tror faktisk at det vil gi noen gode effekter kvalitetsmessig for oss også, siden jeg kan fokusere litt annerledes og mer langsiktig på de konkurransene vi kan dra på i stedet i høst. Jeg slipper å prioritere krefter, penger, trening og alle vanlige stevner så strategisk frem mot mesterskap, og den tanken er faktisk ganske deilig!