02 December 2016

Hva skjer når Smiley river?

Etter hvert som Smiley nå begynner å øve handlingsferdigheter med lave hoppehinder, må jeg forholde meg til hva jeg skal gjøre hvis hun river et hinder. Jeg foretrekker å legge en plan, fremfor å prøve å løse ting på sparket når de dukker opp.

Først og fremst forebygger jeg. Jeg sørger for at hun får bygge opp de nødvendige hopptekniske ferdighetene separat, og jeg lærer henne å forstå alle handlingssignalene uten å blande inn hinder først. Det reduserer risikoen for dårlig teknikk og forvirring. I tillegg legger jeg mye jobb i å lære henne belønningssystematikk, arbeidsvaner og selvkontroll, så vi unngår stressrelaterte problemer. Alt dette er store temaer, som jeg har kjørt onlinekurs for de som har lyst til å følge treningen hennes, så det skal jeg ikke gå inn på i detalj her i bloggen.

Men hva så når hun faktisk river? Innimellom kommer hun til å bomme, og der og da må jeg ta noen valg. Jeg har laget meg et flytskjema:
Når hun river gjør jeg altså en stopp, jeg bygger opp hinderet, og jeg gir henne et nytt forsøk på samme hinder (med redusert utfordring, siden jeg sender henne rett på det hinderet i stedet for å ta det i sekvens). Hvis hun da hopper det godt, går vi rett til belønning, og fortsetter økten som planlagt (eventuelt avslutter den, hvis det var så langt vi hadde kommet i økten). Vi kan for eksempel starte fra det vi egentlig holdt på med, og dermed gå tilbake til den sekvensen hvor hun fikk en utfordring som gjorde at hun rev.

Hvis hun derimot river på nytt, tar jeg pause. Repetert riv regner jeg som informasjon om at noe er galt. Enten mangler hun ferdigheter for det jeg ber henne gjøre, hun misforstår eller feilberegner, eller så er hun på et punkt i stress-skalaen hvor hun ikke vet hva hun gjør, eller hvor hun ikke bryr seg om hva hun gjør. Uansett årsak trenger jeg (og hun) en tenkepause, legge en ny plan, og absolutt ikke fortsette å diskutere det samme hinderet igjen og igjen til vi begge blir frustrert!

Det er her jeg synes at mange går i en felle. De bestemmer seg for at hunden SKAL få det til, og fortsetter å repetere igjen og igjen, mens hunden bare blir mer frustrert, får mindre informasjon, blir sliten i kroppen, og det kommer ingenting godt ut av treningen. Verdien av å ta en pause når det er noe man ikke får til, skal ikke underslås...

Det finnes mange variasjoner over samme tanken som jeg har illustrert her. Susan Garrett har for eksempel lagt ut diverse videoforklaringer på hvordan hun gjør, og hennes variant er et godt hakk strengere enn min. Hun stopper, tar hinderet på nytt uten belønning, og går deretter tilbake til starten av sekvensen, prøver hele på nytt, og belønner altså bare hvis hunden får til hinderet i den aktuelle sekvensen, fra full fart, og med den aktuelle handlingen hvor det først ble feil.

Grunnen til at jeg synes det er for strengt, er at det kan være mange grunner til et riv. Hvis vi forutsetter at hunden har alle nødvendige ferdigheter og at handlingen var glassklar, ville jeg vært enig. Men det er sjelden tilfelle. Vi trener for å utfordre og forbedre. I den prosessen vil jeg ofte presse grensene for hva hunden min kan og hva den forstår, og i tillegg for min egen tekniske utførelse av handlingen. Noen ganger er det rett og slett for vanskelig, og da vil jeg ikke sette hunden min i den situasjonen gjentatte ganger uten mulighet til å belønne.

For meg er det vanskeligste å være våken nok til å reagere hver gang. Når jeg er på vei til noe annet, eller hunden nettopp forstod en vanskelig handlingsmanøver, er det veldig vanskelig å stoppe i riktig øyeblikk og avbryte min egen belønningsrespons...