16 April 2017

Agilitypåske

I år ble agilitypåsken litt annerledes enn tidligere - i flere år har det gått i rekruttsamling eller landslagssamling i starten av påsken, og deretter Gåsahoppet. Med to unghunder på trappene som ikke får delta på Gåsahoppet (hvor det kun er klasse 3) grep vi i stedet muligheten til kurs, samling med WAO-laget og uoffisiell treningskonkurranse. 

Det er mye jeg kunne trukket frem, men det får bli med en oppsummering:

Bris har vært på besøk hos svigers, og campingmaskot. Hun synes det er helt ok å ikke konkurrere hver gang, så lenge hun får være med og leke litt. Sigurd og Ville var på rekruttsamling tre dager til ende, deretter rett på WAO-samling, og så med til Kongsvinger for tre dager treningskonkurranse. Dette ble ildprøven for formen hennes - som jeg har nevnt tidligere har hun hatt problemer med hoftene. Hun ble naturlig nok sliten - men hun virker ikke verken stiv eller øm. Hurra!

Kuling var min hovedhund på kurs i Kongsvinger den første helgen, vi løp baner med opptil 40 hinder og fikk virkelig kjørt oss. Etter en vinter på krykker føles det som å løpe med ti kilo fjellstøvel på hver fot, og det tok noen løp å finne igjen flyten og sykroniseringen - komme dit hvor jeg og Kuling er ett på banen. Men det kom! Den flyten som ikke helt kan beskrives, den som er akkurat det jeg jakter på og grunnen til at jeg fortsetter med agility.

Det jeg synes er vanskelig med Kuling nå, er balansen mellom å fortsette å forbedre ferdighetene hans samtidig som jeg vil nyte den han er og det han kan mens jeg enda har ham. Han er seks år, og har antakelig ikke veldig mange år igjen i toppen. På en måte må jeg nå akseptere ham for den han er og tilpasse for eksempel handlingen min til hans behov, i stedet for å trene ham som en unghund mot et ideal. Det er også lett at den eldre hunden havner på hylla når man har en lovende unghund å fokusere på, og den balansegangen der er vanskelig for meg. Jeg må akseptere at han ikke er perfekt, samtidig som det ikke skal bety at jeg skal gi ham opp - og jeg må huske at han faktisk er utrolig bra selv om han ikke lever opp til alle de idealene jeg har hatt i de høytsvevende drømmene mine. Han er bra, selv om han ikke er perfekt (selv om perfeksjon eller ingenting gjerne er kontrastene i tankene mine). Og selv om det nå er på tide å tilpasse meg ham og ikke bare jobbe for at han skal tilpasse seg meg, betyr ikke det at jeg skal gi ham opp! 

Dermed var det godt å se klare forbedringer på enkelte ferdigheter nå som vi endelig kan løpe baner igjen. For eksempel threadler - vår akilleshæl:


Smiley fikk også gått noen kursøkter, men midt i høyløpet og med såre poter var hun ikke helt seg selv. Det ble litt handlingstrening den ene dagen og noen økter RC for Mona Grefenstein den andre. Metoden jeg bruker nå er ny for både meg og Mona, men det var interessant å få forklart for henne hva jeg har tenkt, og få en bekreftelse på at det jeg har tenkt ikke er helt på jordet. Film fra RC-øktene:

WAO-samlingen ga oss trening på både snooker, gamblers og lagstafett. Vi koste oss skikkelig, og fikk testet både regelforståelse og tidsforbruk. Norge er i første pulje ut i Snooker, så nå gjelder det å være så godt forberedt vi bare kan - vi får ikke tid til å se an hva de andre nasjonene rekker før vi bestemmer oss. Kuling har pleid å rekke omtrent 50 poeng (av 51), men banene varierer så mye at jeg ikke kan forhåndsbestemme noe… Det kribler i magen bare ved tanken - nå er det bare fire uker til vi reiser!

Treningskonkurransen i Kognsvinger ga meg mulighet til å trene på ting jeg ikke alltid våger på konkurranse, og noen skikkelig bra baner. Jeg skulle gjerne gått A3-banen til Tamas Traj en gang til! Med litt mer sprut i bena og litt freshere ferdigheter (som verbal flick av bomfeltet) kunne vi nailet den, men på en sånn bane er det kort vei ned fra pidestallen og rett i diskeland ;) 

Kuling var bra, gikk ganske mye feilfritt, og sikret seg finaleplass med god margin - til tross for at jeg ikke kan skryte av at agilityformen er helt på plass enda. Siste dag sparte jeg krefter til finalen og lot Sigurd gå noen løp med Kuling, bena mine var sure og vonde. Finalen gikk som parallell-løp, veldig publikumsvennlig og høyt trøkk! Kjempegøy! Banen passet oss derimot ikke så godt, blåbærnivå er ikke der hvor Kuling klarer å knipe tid på konkurrentene. Vi har bra svinger, bra felthinder og bra handlingsferdigheter, men rett frem på flatmark er det mange som kan slå oss på ren muskelkraft. Vi røk dermed ut i kvartfinalen, men hadde det gøy så lenge det varte! Finaleløpene:


Det ligger masse flere filmer på www.youtube.com/ingeridklaveness hvis du har lyst å se mer!

Smiley fikk også gått sine aller første blåbærløp! Trangt og folksomt startområde hvor det var tett mellom hundene ble ikke enkelt for henne, og det ble en del brøling. Jeg må være mye mer påskrudd og enda mer aktiv i transportene for å holde henne opptatt nok til å unngå det der når det blir så trangt. Ha i beredskap enda flere godbiter, la henne gå mellom bena mine, evt rett og slett løfte henne opp om nødvendig. 

På banen jobbet hun derimot veldig bra, og jeg er glad for at hun ikke føler noe behov for å stikke av banen og fortelle noen hvor skapet skal stå, selv da en fremmed hund løp bort til henne på start. Jeg ba om å få tilbake båndet mitt, lekte litt med henne, og så startet vi løpet nesten som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde heller ingen problemer med å fokusere selv om hun fikk se hele løpet til den som startet før henne - ikke engang når bestevenninnen Cobra fikk starte før. Deilig etter alle stressfokusutfordringene jeg har hatt med Kuling!

Jeg er glad for at vi gjorde dette på en flere dagers konkurranse, hvor jeg fikk flere sjanser med henne! I løpet tre dager og seks blåbærløp kom hun mer og mer tilbake til der hun pleier å være etter å ha vært litt utafor og slapp helgen før. Dermed ble det også bare med ett feilfritt løp - det første. Men jeg synes det er mye viktigere at hun føler seg trygg og kan trøkke til og våge å gjøre feil, enn at vi løper feilfritt. Kort oppsummert ble det ett feilfritt løp, ett forsøk på tjuvstart, et par hinder løpt forbi, og stadig økende fart og trygghet. Perfekt trening for oss!

Her kommer blåbærfilmene en etter en - og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å løpe mer med henne! Det er en prosess å bli kjent på banen, og jeg vet mer om både henne og hva vi trenger å trene på nå. 

Jeg koser meg med å se utviklingen hennes gjennom disse dagene: raskere, tryggere på rutiner og hva som ventes, og hakket mer galskap - akkurat som jeg liker det :D