20 June 2017

Trønderhælg, roadtrip og landslagsuttak

Jeg kom hjem fra trøndelagsroadtrip og uttaksstevne sent i går kveld. Hvis vi skal forenkle det veldig er jeg stolt av Kuling, skuffet over at vi bare fikk vært med på halvparten av uttaket (siden KG valgte å legge det første uttaksstevnet til samme helg som WAO), men likevel glad for de valgene jeg har tatt. WAO var verdt det. Kuling var bra. Jeg var bra. Hvis vi hadde prestert like godt i åtte løp i stedet for fire (det er jo høyst hypotetisk men likevel godt å se), ville vi vært på andreplass i uttaket og dermed hatt en plass til både Nordisk og VM, individuelt og lag. Men sånn gikk det ikke - vi endte på 13. plass og uten å ha oppfylt stabilitetskravet.

Vi fikk ikke med oss første helg av uttaket, og sto med null poeng og dårlige sjanser etter løp 1-4. Å likevel prøve er kanskje galskap, men når man gjør det til en hyggelig roadtrip med en god venninne kan det likevel regnes som bra prioritering av tid, krefter og penger. Det var en bra tur!

Lørdag (løp 5 og 6 i uttaket) gikk vi 100% feilfritt og spratt opp fra bunnen av listen. Feilfrie løp, jubel og god følelse. Vi var nær på søndag også (løp 7 og 8), og det vi egentlig røk på var at jeg valgte å forsøke å rette opp Kulings linje til mønet i stedet for å sikre at han valgte riktig i diskrimineringen. Men på en måte er det valget jeg tok der og da, egentlig det jeg er mest fornøyd med av alt. Jeg har sagt det mange ganger før, men jeg er altså ikke særlig glad i baner hvor det kommer et linjevalg før felthinder hvor det ene valget er tryggere for hunden, men det andre valget er langt enklere å handle. Slike var det to av i denne banen, og selv om jeg forsøkte å handle Kuling til den trygge vinkelen før mønet, kom han motsatt vei rundt hinderet og endte på den dårlige approachen. Jeg er glad for at instinktet mitt var fokus på å gi ham en trygg oppgang, ikke på å la være å diske.

I sånne situasjoner har man ikke tid til å tenke. Man handler på refleks. Om jeg hadde tatt sjansen på å sende ham rett på mønet fra der vi var, hadde det antakelig gått bra, og vi hadde oppfylt stabilitetskravet og i det minste vært med til nordisk. Men jeg tok ikke sjansen på å gi ham en risikabel oppgang på mønet, og det er innerst inne en veldig god følelse: refleksene mine handler først og fremst om hunden, selv i et løp som virkelig teller. Refleksen min resulterte i disk, men lavere risiko for Kuling.

Hvorfor er det akkurat dette jeg velger å trekke frem i et blogginnlegg som kunne handlet om mye annet? Jo - det er akkurat dette jeg har slitt sånn med. At konkurranseinstinktet forandrer meg i de løpene som teller, endrer prioriteringene mine, gjør meg skuffet over resultat selv om prestasjonen var bra. Det å gå i mål etter et godt løp, se resultatet og devaluere løpet til noe annet enn hvor godt det faktisk var, er en svakhet jeg har kjempet mot.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil komme dit at dette kommer gratis - før hvert løp jobber jeg med meg selv både skriftlig, muntlig og i tankene. Jeg har faste oppsett hvor hvordan jeg skal planlegge briefing og målsetninger. Alt for å sørge for at tankene mine er der jeg vil ha dem. Jeg vil ha dem på glede og prestasjon, ikke resultat. Jeg vil kjenne at VI ER BRA uansett om vi presterer bra. Og enda vanskeligere: jeg vil kjenne at vi er bra selv om noen andre er bedre. At ikke andres prestasjoner forandrer hvem vi er og hva vi presterer.

Bevisste valg er én ting, reflekser er en annen. Og det å oppdage i mål at refleksen for å sørge for at Kuling fikk en tryggest mulig oppgang til mønet var sterkere enn refleksen for å unngå å diske, det betyr at jeg har kommet et godt stykke på min vei.

Kanskje en merkelig detalj å forklare så grundig når vi gikk feilfrie løp, tok gode poeng, og nesten klarte en plass i troppen selv om vi bare fikk med oss halve uttaket. Men jeg fikk et innfall om å gi dere innblikk i hvilke mentale demoner de fleste av oss kjemper med når det ser ut som vi egentlig bare kjemper for å holde oss på bena og forklare hunden veien. Vi har alle forskjellige måter å håndtere press, nerver og det brennende ønsket om å være best. Dette er en liten del av mitt.

Her er det løpet hvor håp i hengende snøre røk, falt i bakken og knuste. Men som gjorde meg rørt til tårer over hvor langt jeg har kommet mentalt. Det viktigste løpet for meg denne helgen:



Kanskje skal vi til VM igjen neste år, kanskje skal vi det ikke. Det jeg faktisk ønsker meg aller mest akkurat nå, er å ikke bry meg så innmari. Å uten anstrengelse klare å glede meg udelt over at Norge sender en god tropp, og la meg røre til tårer for de flinke vennene som fikk det til.