18 August 2017

Introduksjon til spesialsøk med Smiley

Siden Smiley har skadet skulderen og må ta det rolig i lang tid fremover, har jeg noen nye utfordringer å bite i når det gjelder å aktivisere henne på tilstrekkelig skånsomme (men slitsomme) måter. For at hun skal ha det godt trenger hun å jobbe, men det er få ting hun kan få gjøre uten å belaste skulderen. 
Smiley på seilferie - med spesialsydd fatle til redningsvesten.

Hun er en ekstremt aktiv hund, som lett legger til seg uvaner - eksempelvis pådro vi oss et kjempeproblem da hun skulle være i ro for bakbensskaden i fjor sommer; hun begynte å springe manisk i sirkler. Det sliter vi fortsatt mye med i hverdagen. Det lyder kanskje bagatellmessig, men når hunden galopperer rundt og rundt på stuegulvet eller utendørs så fort den ikke er under kontroll (bur, beskjed om å ligge stille, eller på annen måte "på jobb") blir det problematisk på langt flere nivåer enn jeg tror det er lett å forestille deg når du ikke har sett det i praksis. Én ting er stresset det påfører alle oss rundt henne, de dype veiene hun lager i plenen og at hun sparker stueteppet veggimellom, men hun belaster også sin egen kropp og psyke på en uakseptabel måte.

Dagens innlegg skal ikke handle om springe i sirkler-problemet og hvordan vi jobber med det, men jeg tar det med som en illustrasjon på hvorfor jeg er ekstra varsom med Smiley når hun nå nok en gang er i en periode med begrenset aktivitet. Det er jo enklere å holde kontroll på problemadferd når man kan trene hunden trøtt, enn når den bobler over av overskuddsenergi.
Smiley i "køya si". Hun slapper bedre av i båten enn hjemme.

Siden hun er så ekstremt aktiv av seg - noe jeg forøvrig virkelig elsker i agilitytreningen så det er ikke bare en ulempe - kan jeg ikke uten videre trene vanlige triks og kroppskontrolløvelser med henne. Hvis jeg setter henne i en situasjon hvor hun skal tilby utvikling av ny adferd i stedet for å bare utføre tidligere innlærte adferder på signal, tilbyr hun alt for aktive adferder som kan provosere skulderskaden. Jeg må derfor tenke meg godt om før jeg trener henne, og begrense meg til å sette henne i situasjoner hvor hun ikke har særlig mye rom til å velge "feil".

Vi har trent litt lydighetsøvelser, blant annet en sped start på fri ved fot. Det kan hun gjøre med fatlen på, og jeg kan både belønne henne med godbiter og la henne henge i en leke uten at frambena berører bakken (dermed kan hun leke uten å bruke skulderen). Jeg er ikke spesielt motivert for lydighet som konkurranseform, men siden Smiley har et stort ressursforsvar og gjerne vil passe på meg mot alt hun oppfatter som trusler i hverdagen (eksempelvis passerende hunder) har jeg bruk for et solid sett med alternative adferder hun kan få beskjed om å utføre i stedet for å vokte meg. Der er fri ved fot (eller lineføring) et praktisk eksempel. Fotarbeid har dermed fått mesteparten av treningsfokuset mens vi har vært ute og seilt i sommer.

Jeg hadde en boks med saltbøsser og søkspreparater i kjelleren!
En annen ting, som jeg er mer motivert for, er å trene søk med henne. Jeg savner å ha en hund som kan finne igjen nøklene mine, for eksempel! Kuling er god på spor, men etter at Storm døde og Orkan flyttet ut, har jeg ingen trent spesialsøkshund som kan finne gjenstander, og jeg savner det! Jeg har ikke så mye bruk for narkotikahund eller søk etter kreftceller i utåndingsprøver i hverdagen, men det er jo mye annet en søkshund kan brukes til. Eksempelvis brukte vi flerfoldige timer over flere dager i sommer på å lete gjennom båten etter Sigurds mobiltelefon, før den til slutt dukket opp inne i en verktøykasse... En 30 fots seilbåt er ikke så stor, men det er veldig mange rare stuerom man kan snu opp-ned og inn-ut et antall ganger når det er noe man ikke finner! En veltrent hund kunne fikset det der på et par minutter.

Jeg hadde en boks i kjelleren med diverse gamle søkssaker som ville bli nyttige, men først trengte vi litt bygging og en hel del forberedende trening.

Klar for byggeprosjekt!

Starten på spesialsøksprosjektet var å lære henne frysmarkering.  Jeg foretrekker at hunden stopper opp og venter passivt og stille ved det den har funnet - det er enkelt å identifisere, og passer godt med den rolige og metodiske stilen jeg vil ha når vi søker. Dessuten er det en trygg markering - en hund som ikke bjeffer, krafser, biter, løfter osv vil ikke få i seg noe av et potensielt farlig stoff den søker etter - og det passer godt med Smileys hvileperiode. Som tenkt, så gjort, og vi begynte først med å shape frem markering mot hånden min.

Stativ til saltbøsser - så hun ikke skal slenge dem omkring i starten av innlæringen.

Jeg visste at det ville bli utfordrende å lære Smiley å fryse nesen mot objekter, litt fordi hun er aktiv av natur, men også fordi hun stort sett har trent aktive adferder rettet mot agility og ikke har noe særlig reportoar av passive adferder som referansebase. Hun har blant annet trent nesedytter for feltadferd, en adferd som likner mye på frysmarkering med snuten. Der hvor jeg vil ha nesedyttene aktive, heftige, engasjerte og utålmodige vil jeg ha frysmarkeringen rolig, metodisk og tålmodig. Den rake motsetningen, og det å få henne til å tilby svakt trykk med snuten mot håndbaken min uten slikking, biting, skriking, dytting, labber og så videre, tok ganske mange treningsøkter og ekstremt mange godbiter!
Først ut: en boks med kamillete!

Med et par sekunders frysmarkering på reportoaret, var det ikke vanskelig å plukke frem gamle minner fra tiden på HundCampus og overføre markeringen til saltbøsse. Denne lille filmen er et sammenklipp av en rekke korte økter. Mellom hver økt på kanskje et minutt får hun hvile, sitte rolig og spise godbiter for å vise selvkontroll og konsentrert modus. Legg merke til hvor rolig hun jobber! Kanskje det aller viktigste og vanskeligste for oss nå - hun tilbyr forholdsvis få alternative adferder, og viser nesten ingen frustrasjon. Metodisk og nøyaktig søk er et stykke unna, men riktig modus er det første steget!