21 April 2017

Smiley: slalåm ep. 9 og svinger i fart

Smiley har bra hopptekniske svingferdigheter, hun samler seg og slanger seg akkurat sånn som jeg har drømt om. Men det er noe helt annet å få det til fra full fart, når man i tillegg skal forstå handling og andre forstyrrelser. Vi fikk testet litt i går, og innimellom tabbene liker jeg veldig godt å se en og annen skikkelig pen sving, og noen ordentlig utstrakte hopp rett frem. Underlaget var løs, gummiblandet grus, og hinderhøyden var 45 cm. Smiley fyller 15 mnd i dag:


Vi fikk også gjort et par økter alléslalåm i går, og jeg fikk filmet en av dem:

Alleen er mer åpen her (særlig i inngangen) enn de fire pinnene vi pusler med hjemme, og jeg utfordret ikke inngangene ekstremt. Derimot lå fokus på å fullføre alle tolv pinnene, og å lete opp enden for inngang. Det er stor kontrast fra fire til tolv pinner, og jeg liker å kunne overføre forståelsen frem og tilbake mellom de to. Frem til neste alléøkt skal vi pushe mer på innganger og løping på fire ganske rette pinner hjemme - akkurat nå er det vanskeligste å samle seg nok i innganger fra skarpe vinkler hvis jeg løper alt jeg kan videre i "banen" - et ganske klassisk problem for raske, uerfarne hunder!

16 April 2017

Agilitypåske

I år ble agilitypåsken litt annerledes enn tidligere - i flere år har det gått i rekruttsamling eller landslagssamling i starten av påsken, og deretter Gåsahoppet. Med to unghunder på trappene som ikke får delta på Gåsahoppet (hvor det kun er klasse 3) grep vi i stedet muligheten til kurs, samling med WAO-laget og uoffisiell treningskonkurranse. 

Det er mye jeg kunne trukket frem, men det får bli med en oppsummering:

Bris har vært på besøk hos svigers, og campingmaskot. Hun synes det er helt ok å ikke konkurrere hver gang, så lenge hun får være med og leke litt. Sigurd og Ville var på rekruttsamling tre dager til ende, deretter rett på WAO-samling, og så med til Kongsvinger for tre dager treningskonkurranse. Dette ble ildprøven for formen hennes - som jeg har nevnt tidligere har hun hatt problemer med hoftene. Hun ble naturlig nok sliten - men hun virker ikke verken stiv eller øm. Hurra!

Kuling var min hovedhund på kurs i Kongsvinger den første helgen, vi løp baner med opptil 40 hinder og fikk virkelig kjørt oss. Etter en vinter på krykker føles det som å løpe med ti kilo fjellstøvel på hver fot, og det tok noen løp å finne igjen flyten og sykroniseringen - komme dit hvor jeg og Kuling er ett på banen. Men det kom! Den flyten som ikke helt kan beskrives, den som er akkurat det jeg jakter på og grunnen til at jeg fortsetter med agility.

Det jeg synes er vanskelig med Kuling nå, er balansen mellom å fortsette å forbedre ferdighetene hans samtidig som jeg vil nyte den han er og det han kan mens jeg enda har ham. Han er seks år, og har antakelig ikke veldig mange år igjen i toppen. På en måte må jeg nå akseptere ham for den han er og tilpasse for eksempel handlingen min til hans behov, i stedet for å trene ham som en unghund mot et ideal. Det er også lett at den eldre hunden havner på hylla når man har en lovende unghund å fokusere på, og den balansegangen der er vanskelig for meg. Jeg må akseptere at han ikke er perfekt, samtidig som det ikke skal bety at jeg skal gi ham opp - og jeg må huske at han faktisk er utrolig bra selv om han ikke lever opp til alle de idealene jeg har hatt i de høytsvevende drømmene mine. Han er bra, selv om han ikke er perfekt (selv om perfeksjon eller ingenting gjerne er kontrastene i tankene mine). Og selv om det nå er på tide å tilpasse meg ham og ikke bare jobbe for at han skal tilpasse seg meg, betyr ikke det at jeg skal gi ham opp! 

Dermed var det godt å se klare forbedringer på enkelte ferdigheter nå som vi endelig kan løpe baner igjen. For eksempel threadler - vår akilleshæl:


Smiley fikk også gått noen kursøkter, men midt i høyløpet og med såre poter var hun ikke helt seg selv. Det ble litt handlingstrening den ene dagen og noen økter RC for Mona Grefenstein den andre. Metoden jeg bruker nå er ny for både meg og Mona, men det var interessant å få forklart for henne hva jeg har tenkt, og få en bekreftelse på at det jeg har tenkt ikke er helt på jordet. Film fra RC-øktene:

WAO-samlingen ga oss trening på både snooker, gamblers og lagstafett. Vi koste oss skikkelig, og fikk testet både regelforståelse og tidsforbruk. Norge er i første pulje ut i Snooker, så nå gjelder det å være så godt forberedt vi bare kan - vi får ikke tid til å se an hva de andre nasjonene rekker før vi bestemmer oss. Kuling har pleid å rekke omtrent 50 poeng (av 51), men banene varierer så mye at jeg ikke kan forhåndsbestemme noe… Det kribler i magen bare ved tanken - nå er det bare fire uker til vi reiser!

Treningskonkurransen i Kognsvinger ga meg mulighet til å trene på ting jeg ikke alltid våger på konkurranse, og noen skikkelig bra baner. Jeg skulle gjerne gått A3-banen til Tamas Traj en gang til! Med litt mer sprut i bena og litt freshere ferdigheter (som verbal flick av bomfeltet) kunne vi nailet den, men på en sånn bane er det kort vei ned fra pidestallen og rett i diskeland ;) 

Kuling var bra, gikk ganske mye feilfritt, og sikret seg finaleplass med god margin - til tross for at jeg ikke kan skryte av at agilityformen er helt på plass enda. Siste dag sparte jeg krefter til finalen og lot Sigurd gå noen løp med Kuling, bena mine var sure og vonde. Finalen gikk som parallell-løp, veldig publikumsvennlig og høyt trøkk! Kjempegøy! Banen passet oss derimot ikke så godt, blåbærnivå er ikke der hvor Kuling klarer å knipe tid på konkurrentene. Vi har bra svinger, bra felthinder og bra handlingsferdigheter, men rett frem på flatmark er det mange som kan slå oss på ren muskelkraft. Vi røk dermed ut i kvartfinalen, men hadde det gøy så lenge det varte! Finaleløpene:


Det ligger masse flere filmer på www.youtube.com/ingeridklaveness hvis du har lyst å se mer!

Smiley fikk også gått sine aller første blåbærløp! Trangt og folksomt startområde hvor det var tett mellom hundene ble ikke enkelt for henne, og det ble en del brøling. Jeg må være mye mer påskrudd og enda mer aktiv i transportene for å holde henne opptatt nok til å unngå det der når det blir så trangt. Ha i beredskap enda flere godbiter, la henne gå mellom bena mine, evt rett og slett løfte henne opp om nødvendig. 

På banen jobbet hun derimot veldig bra, og jeg er glad for at hun ikke føler noe behov for å stikke av banen og fortelle noen hvor skapet skal stå, selv da en fremmed hund løp bort til henne på start. Jeg ba om å få tilbake båndet mitt, lekte litt med henne, og så startet vi løpet nesten som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde heller ingen problemer med å fokusere selv om hun fikk se hele løpet til den som startet før henne - ikke engang når bestevenninnen Cobra fikk starte før. Deilig etter alle stressfokusutfordringene jeg har hatt med Kuling!

Jeg er glad for at vi gjorde dette på en flere dagers konkurranse, hvor jeg fikk flere sjanser med henne! I løpet tre dager og seks blåbærløp kom hun mer og mer tilbake til der hun pleier å være etter å ha vært litt utafor og slapp helgen før. Dermed ble det også bare med ett feilfritt løp - det første. Men jeg synes det er mye viktigere at hun føler seg trygg og kan trøkke til og våge å gjøre feil, enn at vi løper feilfritt. Kort oppsummert ble det ett feilfritt løp, ett forsøk på tjuvstart, et par hinder løpt forbi, og stadig økende fart og trygghet. Perfekt trening for oss!

Her kommer blåbærfilmene en etter en - og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å løpe mer med henne! Det er en prosess å bli kjent på banen, og jeg vet mer om både henne og hva vi trenger å trene på nå. 

Jeg koser meg med å se utviklingen hennes gjennom disse dagene: raskere, tryggere på rutiner og hva som ventes, og hakket mer galskap - akkurat som jeg liker det :D

07 April 2017

Smiley lærer slalåm, episode 8

Da fikk vi endelig tatt den økten med alléslalåm som jeg har gått og tenkt på! Skulle gjerne gjort mer, men tiden strakk ikke til. Jeg vil proofe mer med litt åpen allé før jeg gjør den smalere, men det kan nok tenkes at det blir hjemmetrening på de fire pinnene jeg har til rådighet i mellomtiden.



28 March 2017

Smiley lærer slalåm, epsiode 7

Vi har ikke trent så mye siden sist oppdatering her, for vi har vært på kurs og lært oss om sauegjeting i helgen. Men et par økter i dag og litt modning i tankegangen mellom øktene, så merkes det virkelig at det går fremover likevel! Her er to økter med en liten Kulingpause mellom:
(han har nok veldig godt av å være med og trene litt på enklere oppsett han også, så jeg virkelig kan pushe ham på noen av de inngangssituasjonene han synes er vanskelig)



Nå har jeg lyst å gjøre en økt på allé igjen, mest for å få lang nok tid i slalåmen på meg til at jeg kan gjøre mer forstyrrelser på utgangene hennes. På fire åpne pinner er hun så kort inne i slalåmen at det egentlig bare er inngangen jeg rekker å jobbe på. Jeg vil heller proofe mer på dette stadiet (putte alleen i en bane, etc) enn å lukke den raskt. Hvis jeg ville, kunne jeg helt sikkert ha lukket portene og hatt rett slalåm klar i løpet av et par økter i morgen, men for meg er det viktigere at hun forstår fullt og helt med god selvtillit fra ulike vinkler og med ulike forstyrrelser, enn at jeg raskt kan få henne til å gå en rett slalåm med diverse hjelp og enkle innganger. Derfor holder jeg den nok åpen en stund til :)

Smiley 14 mnd på gjeterhundkurs

Jeg og Smiley har hatt en veldig bra helg på kurs hos Jane Kristiansen i Buskerud. Pedagogisk, tålmodig og kunnskapsrik!

Allerede fra første økt var jeg himmelfallen over hvor mye Smilet har utviklet seg siden forrige gang hun møtte sau (Thomas var snill og gjetet litt med henne da vi var i Fjugesta i januar, siden jeg hadde skadet foten). Hun kunne plutselig enda mer, var enda mer selvsikker i møte med sauen. Full av stil og selvsikkerhet, men likevel myk og styrbar. Wow!









Bilder og video fikk jeg hjelp til av Therese Grande. Tusen takk!

24 March 2017

Smiley lærer slalåm, epsiode 6

Vi har gjort noen økter i hagen, og vridd portene litt så de er smalere. I dag hadde hun nesten ingen problemer med innganger, men derimot med å bremse nok til å klare inngangen fra en skarp vinkel hvis jeg løp for mye (sendte henne rundt et tre og løp videre nedover mot belønningslinjen mens hun skulle ta den selv, da ble det lett å bare flyte forbi hele slalåmen i en jevn bue).


Dette er veldig viktige ferdigheter som jeg mye heller jobber på nå, enn på en lukket slalåm hvor det er mye vanskeligere rent fysisk. For å sette en vanskelig inngang i full fart må hunden ikke bare forstå hvor inngangen er og at den skal ta den uavhengig av hvor handleren beveger seg videre; den må også kunne teknikken i å vektforskyve og bremse nok i inngangen til at den ikke bare sklir tvers gjennom eller kræsjer i pinne nummer to eller tre.

Har du sett handlerne som bremser opp mens hunden er på vei mot inngangen? Derfor! Jeg vil ikke at mine hunder skal trenge den hjelpen, de skal vite at de må bruke samme teknikk uansett hva jeg gjør - deres fart og linje bør være upåvirket. Jeg tenker det samme om alle andre svinger og tekniske partier i banen: så lenge hunden forstår hvor den skal i god tid, må den kunne ta i bruk god teknikk uavhengig av om jeg løper fort langt foran eller står igjen bak. Derfor elsker jeg å bryte ned ferdighetene i små elementer som grunntrenes hver for seg før de settes sammen og proofes med forstyrrelser :D

Smileys slalåminnlæring går ikke like raskt som Kulings. Han lærte fire rette pinner fra alle innganger på to dager. Jeg har ikke de samme treningsforholdene nå, ei heller tid til å trene så mange økter per dag som jeg gjorde de to dagene. Men jeg håper å få til et enda bedre resultat, proofe for flere handlerforstyrrelser, og trene frem en bedre teknikk. I helgen skal vi lære om sauegjeting, så neste slalåmepisode her på nettsiden kommer til uka en gang. Slowly but surely - en uke ut i prosjektet har vi altså kommet til ganske bra forståelse på to halvåpne porter.


23 March 2017

Fot i form, frustrasjon, motivasjon

Foten tåler (kryss i taket, ta i tre, osv) stadig økt belastning! Kuling og jeg har til og med hatt vår første banetrening på tre måneder. Det var vanvittig tungt, jeg hadde absolutt ikke nok å gi i forhold til hvor mye han krever handlingsmessig. Han har aldri vært noen enkel hund å handle, men fjorårssesongen føltes til tider lett og flytende - og det syntes på resultatstatistikken! Så kontrasten i den treningen her kjennes en smule bitter, samtidig som jeg vet at vi kan, og jeg vet at det tross alt ikke er så lenge siden januar og feilfrie løp, så forhåpentlig er det heller ikke så lenge til vi er tilbake? En dønn ærlig treningsfilm fra et lavt punkt på godføelseskalaen:


Men altså, og kanskje viktigst av alt, foten holder! Dermed har jeg våget å testløpe på tredemølle i dag, og sammenliknet med for et drøyt år siden var det surt og svett å sette den samme måltiden på 1 km og antall minutter i 10 kph. Jeg prøvde også å måle tid på 500 drag på romaskinen, men måtte gi meg etter 250. Jeg har vært gjennom skadeperioder før, heck - jeg lever med en kropp som er konstant på grensen til overtrening - jeg vet en del om å hvile, og om å trene seg gradvis opp. Men det å ikke ha gått på benet i det hele tatt på mange uker, det ga noen effekter jeg ikke var kjent med før! Mer krampe i leggen enn syre i låret, for eksempel; helt nytt for meg....

Det jeg er utrolig glad for å ha gjort, var å svømme intervaller. Jeg gjør det fortsatt, og planlegger å fortsette til midten av april, i hvert fall. Kanskje lenger. Jeg veksler mellom ulike teknikker og oppsett, men oftest blir det minst en kilometer i bassenget minst tre ganger per uke. Svømmingen er gull verdt fordi den har vedlikeholdt kondisjonen og trent annen muskulatur som jeg ellers bruker lite. Det føles veldig bra. Det er "bare" løpemusklene som må bygges opp igjen, ikke absolutt alt annet!

En interessant ting med svømmingen er forresten at jeg kan pushe veldig mye hardere der enn i annen trening, uten å bli sittende med syre i bena i mange dager etterpå. Det gir meg en helt annen frihet til å våge å ta i når jeg trener! Jeg vet ikke om det er trykket som hjelper blodsirkulasjonen, turen i varmtvannsbasseng etterpå, eller noe helt annet - men jeg skulle likt å vite om det samme gjelder for andre!

Det jeg har aller mest lyst å gjøre nå, er å trene sprintteknikk og akselrasjonsstyrke - det er det jeg trenger for å være rask på agilitybanen. Men klok av skade (bokstavelig talt, det var det jeg hadde gjort mye av i januar før foten sa fra) holder jeg meg i skinnet og dropper ting som kan provosere frem tilbakefall for foten. Det er en balansegang - jeg må trene for å komme i form igjen, men om jeg skaffer meg to nye måneder på krykker går alle planene i vasken!



21 March 2017

Smiley lærer slalåm, episode 4 og 5

I dag tok vi en tur bort på hundeklubben (jeg gikk dit for å teste foten, og foreløpig er den ok!) og sjekket overføringsverdien til alléslalåm. Jeg vil si det gikk greit, først en økt på ganske ekstrem allé for å sjekke at hun forstod konseptet:


Deretter dro jeg alleen ut til 90 graders vinkler, altså samme avstander som vi har hatt i treningen på fire pinner hjemme. Disse klippene er tatt fra flere økter, for å forsøke å illustrere omtrent hva som var vanskelig og trenger å jobbes mer med:


Jeg ønsker ikke høyere feilprosent enn dette, og jeg misliker at hun noen ganger repeterte samme feil flere ganger før det ble riktig (hun trengte også noen ganger hjelp med nytt startpunkt for å forstå hva som var rett). Jeg vil derfor gjøre hovedparten av inngangsjobbingen de neste øktene på bare fire pinner, så jeg kan isolere bedre akkurat hva det er jeg vil ha. Med fire pinner er det også lettere å flytte ut den andre porten litt igjen for å illustrere for henne at det alltid er på den første porten at inngangen skal skje. Kanskje man kunne gjort det samme ved å ta bort pinnepar 2 og 3 i alleen?

De neste øktene blir på mer standard 2by2 frem til jeg ikke får noen inngangsfeil der, så får vi se hvordan jeg går videre... Veien blir til underveis :)

20 March 2017

Smiley lærer slalåm, episode 2 og 3

Det ble slalåmtrening i dag også :)

I formiddag tok jeg to økter før jeg dro til svømmehallen, og jeg angrer på at jeg ikke filmet! Første økt var en kort oppfriskningsøkt fra i går, med litt ulike innganger og forstyrrelser på én port. Siden det gikk fint fikk andre økt bli introduksjonen til to porter, og det har jeg aldri opplevd at har gått så greit med noen av de tidligere 2by2-hundene mine! Hun kjøpte konseptet, helt uten spørsmål, allerede fra første repetisjon. Null problem med å finne inngangen på første port, null problem med å oppsøke andre port, og null behov for å belønne mellom dem. Wow!

I ettermiddag har vi gjort noen økter til. Først det som ble dagens tredje økt, med repetisjon fra den andre - to ganske åpne porter med ganske god avstand mellom. Den filmet jeg:


Deretter gjorde vi en økt som ikke ble filmet, hvor jeg trakk den siste porten litt nærmere for å øke behovet for å samle seg i inngangen, vektforskyve og å ikke falle for fristelsen til å flyte ut litt når jeg løper eller sender fra en skarp inngangsvinkel. Alt har gått så greit og så raskt at nå er vi på to tette porter, med 90 graders vinkler:


Jeg tror vi holder oss på 90 grader en stund. Både fordi feilprosenten økte en hel del (særlig fra venstreingang kl 7-8), men også fordi det er omtrent her jeg har lyst å introdusere henne for alléslalåm parallelt. Klubben har en sikksakkvariant, så den er lett å sette opp i akkurat samme vinkel. Jeg har lyst å gjøre både litt 2by2 og litt allé parallelt denne gangen, og se hva det kan gjøre med teknikken hennes. Kuling har jo som kjent en skikkelig ineffektiv teknikk, så jeg er ekstra interessert i å følge med på hva Smiley etter hvert gjør med bena når forståelsen øker og slalåmen blir smalere :)


19 March 2017

Smiley lærer slalåm, episode 1

Smiley har vel egentlig ganske lenge vært klar for å begynne å pusle med slalåminnlæringen, hun var tidlig voksen i kroppen og er veldig godt musklet (en konsekvens av hennes ekstreme tendens til å alltid være i bevegelse med mindre hun sover). Jeg derimot, har ikke følt meg klar før nå :p

Jeg belønte at hun frivillig oppsøkte og gikk mellom to lengdepinner på treningsplassen på tirsdag. Så det var teknisk sett dag én. Men i dag er første gang jeg har satt opp og gjort et par litt mer ordentlige økter på treningsslalåmen vår her hjemme. Foreløpig to pinner, vi starter med Susan Garretts 2by2-tankegang, og slalåmen kommer etter hvert til å gå rett mot kamera:


Vi har ligget på lav feilprosent og mest bare gøy disse øktene, etter at jeg ikke var helt fornøyd med den prøvingen jeg gjorde med lengdepinner på tirsdag. I den siste økten i dag (som altså er den på filmen) fikk vi én feil, dessverre fra en vinkel som ikke synes på filmen så jeg er ikke helt sikker på hva det var som ble for vanskelig, men jeg tror det var at jeg løp litt i overkant mye i "feil" retning så hun rett og slett flanket litt på sirkelen før hun snudde og dermed misset å svinge nok inn.

Jeg skal koste på meg å slepe ut et kamerastativ neste gang jeg filmer, så blir filmingen fra litt bedre vinkel. Her er mobilen stablet oppå en lyslykt ;)

Jeg har ikke noen klar fremgangsplan for dette, vi trenger ikke å ha konkurranseklar slalåm på evigheter enda (hun blir gammel nok til å konkurrere i høst, men jeg får se an hva jeg har lyst til, antakelig utsetter jeg det noe). Kanskje blir neste slalåmøkt i morgen, kanskje på tirsdag. Jeg tror hun er klar for å introdusere et par pinner til, men jeg vil gjøre litt ekstra kvalitetssikring av min bevegelse og sjekke om hun virkelig forstår alle vinkler på begge sider av meg før jeg utfordrer mer. Mer video loves!

14 March 2017

Bil, bursdag og bilder!

Det har skjedd mye i det siste, blant  annet har vi skaffet en større bil (touranen har vært utrolig bra, men med fire store hunder blir det rett og slett trangt) - en VW T5 (transporter). Førsteprioritet er å få touranen klar for salg (tanken er å EU-godkjenne den først), så skal T5'en isoleres og innredes. Det gleder jeg meg veldig til!

Jeg har hatt bursdag, blitt lurt trill rundt, og overrasket grundig. Lørdag var vi for en sjelden gangs skyld hjemme uten store planer, trodde jeg. Det ble en veldig hyggelig kveld med gode venner og god stemning. Jeg er imponert over både dem og Sigurd. Det ligger ikke lett til for ham å lyve, så han har måttet konstruere solide dekkhistorier for merkelige beslutninger i lang tid! Tusen takk, kjære dere <3 p="">
Blant presangene befant det seg en fantastisk spleiselag-gave: nytt objektiv! Snille, flinke, fantastiske folk som går sammen om noe jeg virkelig, virkelig ønsket meg! Jeg har savnet å ha en action-linse helt siden den forrige døde da jeg tok valpebilder av Kuling (det er altså seks og et halvt år siden nå - tiden flyr). Jeg har et godt kamera, men uten egnet objektiv er det ikke særlig gøy å forsøke å ta gode bilder. Fototørken er herved over, her kommer noen smakebiter fra litt test og lek på jordet utenfor huset med mine firbente fotomodeller:








Et Bris-portrett, som jeg synes fanger henne; hun er oppmerksom, ettertenksom, men gjør ofte akkurat det som passer henne. 

Kuling finner oftest en pinne, eller helst stokk, å leke med. De andre må gjerne løpe som gale på jordet for hans del, bare han kan få bølle i fred i en grøft eller sølepytt. 

Smiley gjeter. Ett eller annet. Nesten alltid.

Villemusen har et virkelig jeg som ekte bitch under alt det søte. Dette fjeset sparer hun til jagelek med Bris ;)

Og så han her, da. Min aller fineste. Jeg har ikke superlativer nok.

Diagnoser; HD og Bursitt

Diagnoser til høyre og venstre; Ville har fått passet påskrevet med HD, og jeg har fått beskjed om at problemet med foten var bursitt (betennelse i en væskefylt pose rundt leddet, såvidt jeg har forstått).

Ville er i bra form nå men vi har fått en forklaring på hvorfor hun i perioder har vært stiv i kroppen og hoppet dårlig, vi håper hun kan ha et langt og aktivt liv, men tankene om å eventuelt ha et kull etter henne utgår nå én gang for alltid.

Foten min er også forholdsvis bra, etter to måneders tålmodig avlastning. Jeg har begynt å gå litt på den igjen, med spesialsåler, men tar det veldig gradvis og forsiktig. Jeg har tid til å være tålmodig nå, men når det blir mai og tid for WAO, vil jeg veldig, veldig gjerne være tilbake i form. Jeg er ikke glad i krykkene, men det er en moderat pris å betale for å bli frisk til det virkelig gjelder.

Treningsmessig går det dermed ganske sakte om dagen, men jeg har både onlinekurs, helgekurs i Alta og et ganske spennende WAO-relatert foredrag i emningen, så det er mer enn nok å glede seg til og planlegge fra sofakanten!



28 February 2017

Støtt laget - kjøp E-bok! En ekte vinn-vinn-mulighet!

Jeg og Kuling har æren av å representere Norge på WAO2017 - som går av stabelen i Nederland i mai. Deltakelsen er helt og holdent selvfinansiert - laget mottar ingen støtte fra NKK eller andre. Det betyr at hver av oss tolv som deltar selv må skaffe penger til reise, opphold, påmelding, lagdrakter, og dekke utgiftene for vår team manager som er med for å holde orden på oss. Mesteparten går av egen lomme, men vi gjør også en god del dugnadsinnsats!
Årets store dugnad for WAO-laget ble en E-bok! Vi har skrevet artikler for alt fra nybegynneren til den ambisiøse utøveren med mesterskapsplaner. Her har vi samlet treningstips for å bygge en god agilityhund, tanker om stress, motivasjon og mentaltrening, oppskrifter for hvordan du kan bygge egne agilityhinder - og mye, mye mer!
Vi håper at du kan ha nytte av de erfaringene vi vil dele; det er disse erfaringene som gjør oss til de agilityutøverne vi er.


Minsteprisen er 140 kroner, men du kan velge å støtte oss med valgfritt beløp hvis du ønsker det.
Eller kast deg direkte over bestilingsskjemaet: https://goo.gl/forms/ZmZqE1zyauRL96yq2
Tusen takk for støtten!



13 February 2017

Moelv 2017

Med Sigurd som reservehandler for Kuling siden jeg fortsatt humper på krykker (venstrefoten har vært dum en måneds tid, det er fortsatt litt uklart akkurat hvorfor så jeg forsøker så godt jeg kan å avlaste den mens jeg venter på svar) satte vi kurs for Limtrehallen. Det var ikke lett å omstille hodet til at jeg ikke skulle delta, den vante kilingen i magen da vi tok av fra hovedveien og snirklet oss mot stevneplassen innfant seg like heftig som den pleier...

Alt i alt ble det en hyggelig helg for meg, full av gode venner og god underholdning. For Sigurd ble den både slitsom og lærerik, vi tør påstå at han har fått inspirasjon til nye ting å trene på. I tillegg ble den innbringende premiemessig; to feilfrie løp med Kuling (2. pl i kl3L søndag), ett med Ville (hennes første AG1-napp) og pallplass i H3L med Bris lørdag. 18 løp på én helg kjennes i beina, men det ga visst likevel mersmak å låne Kuling, og Sigurd var i tillegg skikkelig flink med å passe på at fjållisen holdt orden på feltkriteriene sine.

Smiley sørget forresten for å holde prinsessefaktoren høy ;)


Det er noe dritt å være skadet, men det går visst an å ha det hyggelig på stevne likevel. Jeg har dessuten fått mange gode ønsker for snarlig bedring, og Kuling ser ikke ut til å savne meg så akutt at han ikke klarer å more seg han også. Noen utvalgte løp på film:

Villes første AG1-napp


Kuling 2. plass i AG3


Kuling lagløp lørdag (ekstra imponert over RC-treffet!)


Bris H3 lørdag - ikke det beste løpet hun har gått resultatmessig, men jeg koser meg veldig med å se henne så glad og rask og engasjert i en alder av åtte år og et år etter at vi trodde vi måtte pensjonere henne på grunn av stiv og sliten kropp. Hun freste frem!


Vi er et godt team, Sigurd og jeg!

03 February 2017

Smileys vippeinnlæring

Smiley gikk sine første hele vipper i går! Fortsatt noe nølende og vi har igjen litt proofing av fart og retning (jeg trenger hjelp til det siden jeg mest går på krykker om dagen), men dóg, hel vippe!

Jeg tenkte å fortelle hvordan jeg har gått frem for å lære inn feltadferd, og å forebygge for usikkerhet og sørge for at hun følte seg trygg og hadde det gøy gjennom hele prosessen. Først lærte jeg inn nesedytter, på samme måte som jeg tidligere har beskrevet fra Kulings innlæring (se her: LINK). 

Parallelt lærte jeg inn bakpartskontroll på boks, og la sammen de to adferdene:


Den tredje grunnferdigheten handler om å gjøre henne trygg på smellet og bevegelsen. I tillegg til å gå på ulike (og bevegelige) underlag, har vi øvd på bråkeleker (velte tårn av saker som bråker når de faller):

...og på å tråkke ned vippeplanken fra stadig økende høyde. Dette har vi gjort på flere ulike vipper, og over tid. Denne filmen er fra i sommer, da hun var et halvt år gammel:

Neste steg er å kombinere feltadferd og bang games. Også dette har jeg latt utvikle seg over litt tid, uten å pushe henne, for å unngå at hun ble redd. Denne økten er fra november, da vi var på besøk i Stavanger:

Etter at vi hadde trent vekk targeten (hovedparten av den treningen ble gjort på en boks og en terskel hjemme, ikke på felthinder) og hun hadde gjort masse bang games og gjerne ville dra ned vippen samme hvor høyt opp enden var, gjorde jeg et forsøk på å la henne gå over hele. Det likte hun ikke; hun hoppet ned da hun kom til vippepunktet, og falt i intensitet (hadde ikke like lyst å prøve igjen som hun vanligvis har når hun feiler på noe). Dette klippet er fra den treningen:

Jeg bestemte meg umiddelbart for å legge det hele på is en stund, og heller kjøre mer bang games til hun selv valgte å hoppe på tidligere og gå til enden i stedet for å be henne om å gjøre det. Dermed trente vi en del sånn her:

I går syntes jeg endelig at hun var klar. Det var ingenting som kunne få henne usikker på oppgaven lenger, så jeg senket vippen. Én økt på helt lav vippe (ca 20 cm på midten) og én hvor vi stablet den oppå to sandsekker for å få en mellomhøyde, så syntes jeg hun var klar for å gå over hele. Resultatet er filmen øverst i innlegget. 

Jeg fryder meg over at jeg fikk det til uten at hun på noe stadium ble redd. Det er ganske vanlig å støte på problemer underveis, vippa er et klassisk problemhinder. Vi har hatt våre runder vi også; Bris brukte lang tid på å bli venn med den, Kuling hadde månedsvis med ordentlig vippepanikk, og Ville brukte også litt tid før hun ble venn med den. Deilig å ha klart å unngå det denne gangen! Det er mye lettere å forebygge enn å reparere når skaden først er skjedd.

02 February 2017

Smiley og RC-targeten, 2. februar 2017

Tenkte å dele litt av Smileys introduksjon til grunnferdigheter for running contacts. Vi holder på med å lære om konseptet "løpe over target", og hun lærer å tilpasse stegene sine for treff. Jeg har klippet til noen filmer fra dagens trening:

En bra økt med belønning av lav verdi (hun er ikke glad i godbiter, så jeg er superfornøyd med å i det hele tatt få henne til å jobbe for manners minder'en, selv om det innebærer at hun ikke bryr seg noe særlig om det kommer belønning eller ikke):

Denne økten gikk omtrent som jeg hadde tenkt. Hun jobber med grei entusiasme, er ikke særlig usikker på hva hun skal gjøre, og treffer ofte.

I de neste øktene flyttet jeg MM'en ut til siden, så hun må svinge etter treffet. Helt ok det også, men det skinner gjennom noen tendenser til å lure på om hun skal stoppe og nesedytte, så jeg vil jobbe mer med slake svinger og denslags før vi overfører targeten til planke (og dermed øker risikoen for at hun misforstår, og tror at jeg vil ha stoppfelt).


Det er viktig for meg at treningen er ulik nok til at hun skiller mellom feltadferder lett nå i starten. Hun skal bli trygg på verbalen for alternativene, men foreløpig forsøker jeg å tilrettelegge for at hun skal vite allerede når økten starter hva det er jeg vil ha. Stoppfelt har jeg trent på boks og deretter på vippe (i bang games osv), mens RC skal vi først gjøre bare på target, og deretter på en slak planke med mindre vinkel. Targeten kan minne om boksen på noen måter, selv om boksen er mindre og har høyere kanter. Den forvirringen vil jeg sile vekk før vi begynner å tenke på å løpe på planke.

Den største og viktigste tingen jeg vil gjøre på target på bakken, er å lære henne å tilpasse stegene for å treffe den selv om fart, engasjement og stressnivå stiger. Det vil si at jeg gjerne vil kunne sende henne rundt noe løpe fra henne (forbi targeten) og friste med en leke som hun jager - uten at hun springer ved siden av eller hopper over targeten. DET er ikke enkelt!

Denne økten, med favorittleken over alle favorittleker utlagt, illustrerer problemet:


Her ble stressnivået høyt nok til at hun mistet kontakten med de ferdighetene og forståelsen hun egentlig har fra før, og repeterte hopping over targeten igjen og igjen og igjen. Selv om jeg fikk inn noen bra belønninger i økten, tror jeg ikke hun lærte noe som helst. Hun hadde rett og slett ikke fokuset tilkoblet. Dårlig økt.

Min første innskytelse mot å fikse det problemet er to ting: Èn: å stresse henne opp litt ekstra før jeg sender mot MM'en - jeg kan holde henne i halsbåndet og snakke oppmuntrende til henne før jeg slipper. Det vil øke trykket fremover, selv om belønningen fortsatt er kjedelig. Den andre: å bruke en mindre attraktiv utlagt leke. Hvis det fortsatt blir alt for vanskelig med utlagt leke kan jeg tenke meg å ta i bruk en medhjelper som holder leken i trygghet, og tilbyr den til henne når hun har truffet (sånn at hun løper frem og tilbake mellom oss, over targeten). Men først prøver vi de to andre variantene :)

En ting jeg derimot liker fra den siste økten, er at hun tross alt har en veldig variert stil på de forsøkene hvor hun treffer:

En hake ved å bruke target er at de lett kan gå inn for å bremse, eller kun bruke frambena til å treffe. Det å få frem maksfart og ulike treff (særlig bakbenstreff, som jeg i utgangspunktet foretrekker) er ting jeg følger nøye med på nå i starten, så jeg kan tilrettelegge treningen for å få frem det jeg ønsker.

30 January 2017

Vektliste, Smiley 1 år

Sånn vokste hun:

8 uker: 3 kg
9 uker: 3,9 kg 25 cm
10 uker: 4,7 kg 28 cm
11 uker: 5,5 kg 31 cm
12 uker: 6,4 kg 34 cm
13 uker: 6,8 kg 35,5 cm
14 uker: 7,5 kg 36,5 cm
15 uker: 8 kg 38 cm
16 uker: ukjent pga wao-reise
17 uker: 9 kg 40 cm
5 mnd: 10 kg 44 cm
6,5 mnd: 12,4 kg 47,5 cm
7 mnd: 13 kg 49 cm
8 mnd: 13,3 kg 49 cm
9 mnd: 14,3 kg 49,5 cm
10 mnd: 14,5 kg 50 cm
11 mnd: 14 kg 50 cm
11,5 mnd:13,8 kg 50,5 cm
1 år: 14,4 kg 50-50,5 cm
1,5 år:
2 år:


Vi veide også de andre hundene 3. januar, og da var dette resultatet:

Hvem vekt matchvekt mål
Misa: 13,8 15 +1,2
Musa: 12,4 12 -0,4
Muskinariks: 17,2 18 +0,8
Møva: 14 15 +1


Running contacts contraption 3.0

Jeg har pådratt meg en belastningsskade i foten, og kan se frem til en periode med minst mulig gåing og ingen løping. Dermed får jeg legge om treningsplanene litt, og stokke om på den rekkefølgen jeg hadde tenkt å gjøre saker med Smiley. Det passer dårlig å trene handling når man helst ikke skal gå, og bare stå med vekt på det ene benet!

Tidligere variasjoner over temaet trykksensitiv targetplate har fungert greit nok, men jeg hadde noen ideer til forbedringer som jeg fikk satt ut i livet i dag. Kjempegøy! Jeg baserer meg nok en gang på klikkere med knapp (iClick) og finérplater. Denne gangen er hele platen sensitiv, og den måler 30x60 cm (og skal dermed etter hvert dekke de nederste to tredelene av kontaktfeltet på bommen). Forskjellen fra tidligere modeller er at jeg denne gangen bruker matte brettet rundt kanten i stedet for hengsler eller løs (innrammet) plate.

Her er en liten videosnutt fra Ville og Smiley fikk teste. De skal få begynne med RC begge to fremover. Kuling blir også med på prosjektet - selv om han har ganske gode RC når vi skal rett frem, har jeg slitt mye med å få ham til å justere seg for å treffe når det handler om svinger. Litt targettankegang kan kanskje hjelpe ham med den forståelsen.



Jeg startet med å stå nærmere belønningen enn targeten, så de fikk gå bort til den, snu når den klikket, og komme tilbake mot meg for belønning. Dermed ble treffene nærmest idiotsikre. Etter hvert flyttet jeg startpunktet så de fikk løpe over den. Kuling forstår poenget fra før, men trenger proofing av å justere stegene sine med økt fart og sving etter feltet. Smiley hopper like gjerne over som å tråkke på den, mens Ville gjerne vil stoppe på den. De har dermed helt forskjellige behov for opplegg videre, men fokus i dagens økt var å introdusere dem for at det å få platen til å klikke gir uttelling i form av godter.

Det er forsåvidt også en utfordring i seg selv å få Smiley til å jobbe for godbiter, ikke minst når de kommer fra en Manners Minder (fjernstyrt godbitmaskin). Men akkurat det er litt på siden av dagens tema.

Når alle tre kan løpe i bra fart over targeten og treffe den forutsigbart (etter å for eksempel ha rundet en kjegle) selv med utlagt eller kastet lekebelønning, er vi klare for å legge den på en bomplanke. Jo flere uvaner og misforståelser jeg kan luke ut allerede på dette stadiet, desto bedre. Det gjør meg ingenting om for eksempel Smiley senker tempoet for å justere seg og treffe, men derimot at Ville ser ut som hun tror det er et slags stoppfelt som hun fusker kriteriene med, må bort. Det gjør heller ingenting at Kuling leverer mye frambenstreff (fordi han ellers nesten alltid treffer med bakbena), men småjentene må vise variert teknikk og vekt på bakbenstreff før jeg er fornøyd.

Treningen må tilpasses til hver enkelt hund, og de overraskelsene de kommer opp med underveis. Man kan jo prøve å lære av sine feil, men all den tid jeg aldri får trene den samme hunden på nytt, er det nye feil jeg får lære av hele tiden ;)

21 January 2017

Ettårssmilet

Min vakre valp fyller ett år i dag! Valpen som smilte på bildene, og valgte navnet sitt selv. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått oppleve det første leveåret hennes, og takker Sigurd nesten daglig for at han (etter langvarig overtalelse) gikk med på å la meg kjøpe henne.



Jeg er takknemlig for oppdretterne Kee og Johan som lot meg få ansvar for henne. Jeg er takknemlig for at Fanny til slutt fant en valp som jeg ville ha (og for Ida som orket å gi meg forslag etter forslag og gjorde stadig ny research, selv om jeg var kresen og sa nei til det meste). Om jeg skulle designet drømmevalpen selv, hadde den vært til forveksling lik mitt elskede Smil!

Jeg er hodestups forelsket og endeløst fascinert. Smiley er mye! På godt og på vondt. Helt ærlig, hvis jeg hadde visst hvor krevende hun ville bli, hadde jeg nok ikke våget. Til tross for gråt og tenners gnissel har denne valpen hoppet rett inn under huden på meg. Ikke engang hennes maniske løping i sirkler og enorme ressursforsvar kan vippe meg av kjærlighetspinnen. Hun er alt jeg ønsket meg, og ganske mye ekstra!

Dette er en border collie av et helt annet kaliber enn jeg har opplevd tidligere. Litt diamant, litt dynamitt. Jeg lærer helt nye ting av henne, og hun lærer heldigvis en masse av meg også.

Det er så mange å takke, men jeg skal forsøke å gjøre listen kort. Anniken, for perspektiv og humor når jeg kjører meg fast. Katrine, for at du blir med meg på alskens roadtrips. Camilla, for at du pusher meg til å trene valpen min mer og bedre. Ida og Linn, for fjåll og fjas og valpepass og fototur. Og Tone Cecilie, som gikk rett på og fant akkurat den låta som jeg tror Smiley ville valgt selv til filmen sin:

"Oh, I don't know what you've been told, but this gal right here's gonna rule the world! Yeah, that is where I'm gonna be, because I wanna be - no I don't wanna sit still, look pretty!"

Til slutt: en stor takk til Smiley, min elskede Head Bitch In Charge (som det synges i låta), for at du liker meg like godt som jeg liker deg!

17 January 2017

Internjustis i hundeflokken

I flokken vår er det ingen tydelig rangordning. Alle har forskjellige roller:

Kuling er mest redd og mest sur, så de andre er litt redd for ham, og gir ham stort sett plass - men de vet også at de kan trykke ham bort ved å gå innenfor intimsonen hans, for han vil ikke slåss, han vil bare være i fred.

Bris er litt politi og kaster seg inn i kampen hvis noen slåss, men bryr seg egentlig bare mest om mat, og lar det meste andre passere uten å være særlig interessert. Hun er veldig tydelig "mamman til Ville" enda hun ikke er det, og bestemmer en del om hva Ville får og ikke får, for eksempel synes hun ikke nødvendigvis at det er greit at Ville og Smiley leker så mye som det de vil.

Ville er søt og utspekulert. Hvis hun vil ha liggeplassen til Kuling, eller bare kjeder seg, kan hun legge seg på rygg noen meter unna så han føler seg presset uten at hun egentlig gjør noe galt. Hun er venn med de fleste, kan leke med hvem som helst, og så er hun vanvittig sjalu. Der det koses, skal hun inn mellom. Særlig hvis Sigurd koser med Bris eller Smiley. Da blir hun så sjalu at hun nesten kaster opp, og prøver å tvinge seg mellom.

Smiley har mye ressursforsvar, og sterke meninger. Hun elsker å leke med Ville, gjerne hele dagen. Hun mener ikke noe om hva Bris og Kuling gjør, men gjeter veldig på dem så fort stressnivået til en av dem øker til noe som helst over hvilenivå. Hun vet nok også at hun er yngst, og forlater for eksempel vannskålen hvis en av de eldre kommer bort, selv om hun har lyst å drikke mer.

Altså - det er ganske fredelig mellom hundene, og de har hver sin nisje som ingen prøver å ta fra dem. Ingen bestemmer over andre bare for å gjøre det. Men når det vel er det en som har bestemt noe, så blir det respektert! I går dukket det opp et interessant eksempel:

Jeg tok opp grimetilvenningen med Smiley igjen. Jeg har bruk for grime til å kunne snu henne lettere enn å slepe henne avgårde i halsbånd eller sele når hun gjør utfall (hun er skarp som F, og har stort behov for å forsvare både meg og eiendelene mine mot alt hun anser at kan være mistenkelig, for eksempel fremmede hunder og folk med hatt). Grimen er i utgangspunktet ikke ubehagelig, den er bare en mer sensitiv måte å ha hunden i bånd (akkurat som man går med hester i grime). Men Smiley protesterte også heftig første gangen hun fikk på seg et halsbånd, og gikk inn i en nærmest panikklignende manisk modus hvor alt handlet om å få halsbådet av.

Derfor har jeg gått forsiktig frem og gjort frivillig tilvenning - hun får kle den på seg selv ved å stikke nesen inn, og blir belønt for det. Jeg passer på at hun er opptatt og får masse belønninger mens hun har den på, så hun ikke egentlig rekker å tenke noe særlig på at den er der. Men som hunder flest, har hun gjort noen forsøk på å rive den av seg. Det bestemte Ville raskt at ikke er lov! Jeg er enig med Ville, det er ikke lurt å grave seg selv i ansiktet for å prøve å kle av seg en grime som sitter fast, men mine forsøk på å formidle det til Smiley har vært mye mindre effektive enn Villes.

Ville løp rett og slett bort og bjeffet og småbet Smiley i halsen så fort hun prøvde å ta av grimen, kjeftingen fortsatte til Smiley holdt opp. Jeg synes det er heftig hvor effektivt hun klarte å formidle til Smiley akkurat hva hun ikke ville ha noe av, og hvor fort Smiley bestemte seg for å respektere Villes mening om det. Ville trenger nå bare å se strengt på henne når hun vurderer å prøve å ta av grimen, så lar hun den være.



Til slutt, noen ting jeg føler behov for å gjøre tydelig:

1) Hvis Ville hadde vært skikkelig urettferdig mot henne eller Smiley hadde blitt redd, hadde jeg ikke latt henne holde på. Men her løste Ville et problem langt mer effektivt enn jeg klarte å løse det selv. Hun fikk Smiley til å avbryte en adferd som ikke er konstruktiv (og potensielt kan være skadelig, hunder som manisk prøver å kle av seg kan sette fast labbene eller bli skikkelig redde). Smiley ble ikke redd, hun ble bare indignert.

2) Grimen er ikke farlig eller ubehagelig når man bruker den fornuftig. Den er et alternativ til halsbånd eller sele, så man kan snu en hund som stresser, gjeter eller gjør utfall. For Smileys del ville alternativet være å enten være så tøff mot henne at hun klarer å bryte utfallene sine selv, eller å slepe henne vekk etter halsbånd/sele til vi kom på stor nok avstand til at hun klarer å mentalt slippe taket i det hun var sint på. Med en grime på kan jeg enklere snu henne vekk fra det hun reagerer på, og dermed nå lettere inn til henne og belønne at hun oppfører seg bra.