24 March 2017

Smiley lærer slalåm, epsiode 6

Vi har gjort noen økter i hagen, og vridd portene litt så de er smalere. I dag hadde hun nesten ingen problemer med innganger, men derimot med å bremse nok til å klare inngangen fra en skarp vinkel hvis jeg løp for mye (sendte henne rundt et tre og løp videre nedover mot belønningslinjen mens hun skulle ta den selv, da ble det lett å bare flyte forbi hele slalåmen i en jevn bue).


Dette er veldig viktige ferdigheter som jeg mye heller jobber på nå, enn på en lukket slalåm hvor det er mye vanskeligere rent fysisk. For å sette en vanskelig inngang i full fart må hunden ikke bare forstå hvor inngangen er og at den skal ta den uavhengig av hvor handleren beveger seg videre; den må også kunne teknikken i å vektforskyve og bremse nok i inngangen til at den ikke bare sklir tvers gjennom eller kræsjer i pinne nummer to eller tre.

Har du sett handlerne som bremser opp mens hunden er på vei mot inngangen? Derfor! Jeg vil ikke at mine hunder skal trenge den hjelpen, de skal vite at de må bruke samme teknikk uansett hva jeg gjør - deres fart og linje bør være upåvirket. Jeg tenker det samme om alle andre svinger og tekniske partier i banen: så lenge hunden forstår hvor den skal i god tid, må den kunne ta i bruk god teknikk uavhengig av om jeg løper fort langt foran eller står igjen bak. Derfor elsker jeg å bryte ned ferdighetene i små elementer som grunntrenes hver for seg før de settes sammen og proofes med forstyrrelser :D

Smileys slalåminnlæring går ikke like raskt som Kulings. Han lærte fire rette pinner fra alle innganger på to dager. Jeg har ikke de samme treningsforholdene nå, ei heller tid til å trene så mange økter per dag som jeg gjorde de to dagene. Men jeg håper å få til et enda bedre resultat, proofe for flere handlerforstyrrelser, og trene frem en bedre teknikk. I helgen skal vi lære om sauegjeting, så neste slalåmepisode her på nettsiden kommer til uka en gang. Slowly but surely - en uke ut i prosjektet har vi altså kommet til ganske bra forståelse på to halvåpne porter.


23 March 2017

Fot i form, frustrasjon, motivasjon

Foten tåler (kryss i taket, ta i tre, osv) stadig økt belastning! Kuling og jeg har til og med hatt vår første banetrening på tre måneder. Det var vanvittig tungt, jeg hadde absolutt ikke nok å gi i forhold til hvor mye han krever handlingsmessig. Han har aldri vært noen enkel hund å handle, men fjorårssesongen føltes til tider lett og flytende - og det syntes på resultatstatistikken! Så kontrasten i den treningen her kjennes en smule bitter, samtidig som jeg vet at vi kan, og jeg vet at det tross alt ikke er så lenge siden januar og feilfrie løp, så forhåpentlig er det heller ikke så lenge til vi er tilbake? En dønn ærlig treningsfilm fra et lavt punkt på godføelseskalaen:


Men altså, og kanskje viktigst av alt, foten holder! Dermed har jeg våget å testløpe på tredemølle i dag, og sammenliknet med for et drøyt år siden var det surt og svett å sette den samme måltiden på 1 km og antall minutter i 10 kph. Jeg prøvde også å måle tid på 500 drag på romaskinen, men måtte gi meg etter 250. Jeg har vært gjennom skadeperioder før, heck - jeg lever med en kropp som er konstant på grensen til overtrening - jeg vet en del om å hvile, og om å trene seg gradvis opp. Men det å ikke ha gått på benet i det hele tatt på mange uker, det ga noen effekter jeg ikke var kjent med før! Mer krampe i leggen enn syre i låret, for eksempel; helt nytt for meg....

Det jeg er utrolig glad for å ha gjort, var å svømme intervaller. Jeg gjør det fortsatt, og planlegger å fortsette til midten av april, i hvert fall. Kanskje lenger. Jeg veksler mellom ulike teknikker og oppsett, men oftest blir det minst en kilometer i bassenget minst tre ganger per uke. Svømmingen er gull verdt fordi den har vedlikeholdt kondisjonen og trent annen muskulatur som jeg ellers bruker lite. Det føles veldig bra. Det er "bare" løpemusklene som må bygges opp igjen, ikke absolutt alt annet!

En interessant ting med svømmingen er forresten at jeg kan pushe veldig mye hardere der enn i annen trening, uten å bli sittende med syre i bena i mange dager etterpå. Det gir meg en helt annen frihet til å våge å ta i når jeg trener! Jeg vet ikke om det er trykket som hjelper blodsirkulasjonen, turen i varmtvannsbasseng etterpå, eller noe helt annet - men jeg skulle likt å vite om det samme gjelder for andre!

Det jeg har aller mest lyst å gjøre nå, er å trene sprintteknikk og akselrasjonsstyrke - det er det jeg trenger for å være rask på agilitybanen. Men klok av skade (bokstavelig talt, det var det jeg hadde gjort mye av i januar før foten sa fra) holder jeg meg i skinnet og dropper ting som kan provosere frem tilbakefall for foten. Det er en balansegang - jeg må trene for å komme i form igjen, men om jeg skaffer meg to nye måneder på krykker går alle planene i vasken!



21 March 2017

Smiley lærer slalåm, episode 4 og 5

I dag tok vi en tur bort på hundeklubben (jeg gikk dit for å teste foten, og foreløpig er den ok!) og sjekket overføringsverdien til alléslalåm. Jeg vil si det gikk greit, først en økt på ganske ekstrem allé for å sjekke at hun forstod konseptet:


Deretter dro jeg alleen ut til 90 graders vinkler, altså samme avstander som vi har hatt i treningen på fire pinner hjemme. Disse klippene er tatt fra flere økter, for å forsøke å illustrere omtrent hva som var vanskelig og trenger å jobbes mer med:


Jeg ønsker ikke høyere feilprosent enn dette, og jeg misliker at hun noen ganger repeterte samme feil flere ganger før det ble riktig (hun trengte også noen ganger hjelp med nytt startpunkt for å forstå hva som var rett). Jeg vil derfor gjøre hovedparten av inngangsjobbingen de neste øktene på bare fire pinner, så jeg kan isolere bedre akkurat hva det er jeg vil ha. Med fire pinner er det også lettere å flytte ut den andre porten litt igjen for å illustrere for henne at det alltid er på den første porten at inngangen skal skje. Kanskje man kunne gjort det samme ved å ta bort pinnepar 2 og 3 i alleen?

De neste øktene blir på mer standard 2by2 frem til jeg ikke får noen inngangsfeil der, så får vi se hvordan jeg går videre... Veien blir til underveis :)

20 March 2017

Smiley lærer slalåm, episode 2 og 3

Det ble slalåmtrening i dag også :)

I formiddag tok jeg to økter før jeg dro til svømmehallen, og jeg angrer på at jeg ikke filmet! Første økt var en kort oppfriskningsøkt fra i går, med litt ulike innganger og forstyrrelser på én port. Siden det gikk fint fikk andre økt bli introduksjonen til to porter, og det har jeg aldri opplevd at har gått så greit med noen av de tidligere 2by2-hundene mine! Hun kjøpte konseptet, helt uten spørsmål, allerede fra første repetisjon. Null problem med å finne inngangen på første port, null problem med å oppsøke andre port, og null behov for å belønne mellom dem. Wow!

I ettermiddag har vi gjort noen økter til. Først det som ble dagens tredje økt, med repetisjon fra den andre - to ganske åpne porter med ganske god avstand mellom. Den filmet jeg:


Deretter gjorde vi en økt som ikke ble filmet, hvor jeg trakk den siste porten litt nærmere for å øke behovet for å samle seg i inngangen, vektforskyve og å ikke falle for fristelsen til å flyte ut litt når jeg løper eller sender fra en skarp inngangsvinkel. Alt har gått så greit og så raskt at nå er vi på to tette porter, med 90 graders vinkler:


Jeg tror vi holder oss på 90 grader en stund. Både fordi feilprosenten økte en hel del (særlig fra venstreingang kl 7-8), men også fordi det er omtrent her jeg har lyst å introdusere henne for alléslalåm parallelt. Klubben har en sikksakkvariant, så den er lett å sette opp i akkurat samme vinkel. Jeg har lyst å gjøre både litt 2by2 og litt allé parallelt denne gangen, og se hva det kan gjøre med teknikken hennes. Kuling har jo som kjent en skikkelig ineffektiv teknikk, så jeg er ekstra interessert i å følge med på hva Smiley etter hvert gjør med bena når forståelsen øker og slalåmen blir smalere :)


19 March 2017

Smiley lærer slalåm, episode 1

Smiley har vel egentlig ganske lenge vært klar for å begynne å pusle med slalåminnlæringen, hun var tidlig voksen i kroppen og er veldig godt musklet (en konsekvens av hennes ekstreme tendens til å alltid være i bevegelse med mindre hun sover). Jeg derimot, har ikke følt meg klar før nå :p

Jeg belønte at hun frivillig oppsøkte og gikk mellom to lengdepinner på treningsplassen på tirsdag. Så det var teknisk sett dag én. Men i dag er første gang jeg har satt opp og gjort et par litt mer ordentlige økter på treningsslalåmen vår her hjemme. Foreløpig to pinner, vi starter med Susan Garretts 2by2-tankegang, og slalåmen kommer etter hvert til å gå rett mot kamera:


Vi har ligget på lav feilprosent og mest bare gøy disse øktene, etter at jeg ikke var helt fornøyd med den prøvingen jeg gjorde med lengdepinner på tirsdag. I den siste økten i dag (som altså er den på filmen) fikk vi én feil, dessverre fra en vinkel som ikke synes på filmen så jeg er ikke helt sikker på hva det var som ble for vanskelig, men jeg tror det var at jeg løp litt i overkant mye i "feil" retning så hun rett og slett flanket litt på sirkelen før hun snudde og dermed misset å svinge nok inn.

Jeg skal koste på meg å slepe ut et kamerastativ neste gang jeg filmer, så blir filmingen fra litt bedre vinkel. Her er mobilen stablet oppå en lyslykt ;)

Jeg har ikke noen klar fremgangsplan for dette, vi trenger ikke å ha konkurranseklar slalåm på evigheter enda (hun blir gammel nok til å konkurrere i høst, men jeg får se an hva jeg har lyst til, antakelig utsetter jeg det noe). Kanskje blir neste slalåmøkt i morgen, kanskje på tirsdag. Jeg tror hun er klar for å introdusere et par pinner til, men jeg vil gjøre litt ekstra kvalitetssikring av min bevegelse og sjekke om hun virkelig forstår alle vinkler på begge sider av meg før jeg utfordrer mer. Mer video loves!

14 March 2017

Bil, bursdag og bilder!

Det har skjedd mye i det siste, blant  annet har vi skaffet en større bil (touranen har vært utrolig bra, men med fire store hunder blir det rett og slett trangt) - en VW T5 (transporter). Førsteprioritet er å få touranen klar for salg (tanken er å EU-godkjenne den først), så skal T5'en isoleres og innredes. Det gleder jeg meg veldig til!

Jeg har hatt bursdag, blitt lurt trill rundt, og overrasket grundig. Lørdag var vi for en sjelden gangs skyld hjemme uten store planer, trodde jeg. Det ble en veldig hyggelig kveld med gode venner og god stemning. Jeg er imponert over både dem og Sigurd. Det ligger ikke lett til for ham å lyve, så han har måttet konstruere solide dekkhistorier for merkelige beslutninger i lang tid! Tusen takk, kjære dere <3 p="">
Blant presangene befant det seg en fantastisk spleiselag-gave: nytt objektiv! Snille, flinke, fantastiske folk som går sammen om noe jeg virkelig, virkelig ønsket meg! Jeg har savnet å ha en action-linse helt siden den forrige døde da jeg tok valpebilder av Kuling (det er altså seks og et halvt år siden nå - tiden flyr). Jeg har et godt kamera, men uten egnet objektiv er det ikke særlig gøy å forsøke å ta gode bilder. Fototørken er herved over, her kommer noen smakebiter fra litt test og lek på jordet utenfor huset med mine firbente fotomodeller:








Et Bris-portrett, som jeg synes fanger henne; hun er oppmerksom, ettertenksom, men gjør ofte akkurat det som passer henne. 

Kuling finner oftest en pinne, eller helst stokk, å leke med. De andre må gjerne løpe som gale på jordet for hans del, bare han kan få bølle i fred i en grøft eller sølepytt. 

Smiley gjeter. Ett eller annet. Nesten alltid.

Villemusen har et virkelig jeg som ekte bitch under alt det søte. Dette fjeset sparer hun til jagelek med Bris ;)

Og så han her, da. Min aller fineste. Jeg har ikke superlativer nok.

Diagnoser; HD og Bursitt

Diagnoser til høyre og venstre; Ville har fått passet påskrevet med HD, og jeg har fått beskjed om at problemet med foten var bursitt (betennelse i en væskefylt pose rundt leddet, såvidt jeg har forstått).

Ville er i bra form nå men vi har fått en forklaring på hvorfor hun i perioder har vært stiv i kroppen og hoppet dårlig, vi håper hun kan ha et langt og aktivt liv, men tankene om å eventuelt ha et kull etter henne utgår nå én gang for alltid.

Foten min er også forholdsvis bra, etter to måneders tålmodig avlastning. Jeg har begynt å gå litt på den igjen, med spesialsåler, men tar det veldig gradvis og forsiktig. Jeg har tid til å være tålmodig nå, men når det blir mai og tid for WAO, vil jeg veldig, veldig gjerne være tilbake i form. Jeg er ikke glad i krykkene, men det er en moderat pris å betale for å bli frisk til det virkelig gjelder.

Treningsmessig går det dermed ganske sakte om dagen, men jeg har både onlinekurs, helgekurs i Alta og et ganske spennende WAO-relatert foredrag i emningen, så det er mer enn nok å glede seg til og planlegge fra sofakanten!



28 February 2017

Støtt laget - kjøp E-bok! En ekte vinn-vinn-mulighet!

Jeg og Kuling har æren av å representere Norge på WAO2017 - som går av stabelen i Nederland i mai. Deltakelsen er helt og holdent selvfinansiert - laget mottar ingen støtte fra NKK eller andre. Det betyr at hver av oss tolv som deltar selv må skaffe penger til reise, opphold, påmelding, lagdrakter, og dekke utgiftene for vår team manager som er med for å holde orden på oss. Mesteparten går av egen lomme, men vi gjør også en god del dugnadsinnsats!
Årets store dugnad for WAO-laget ble en E-bok! Vi har skrevet artikler for alt fra nybegynneren til den ambisiøse utøveren med mesterskapsplaner. Her har vi samlet treningstips for å bygge en god agilityhund, tanker om stress, motivasjon og mentaltrening, oppskrifter for hvordan du kan bygge egne agilityhinder - og mye, mye mer!
Vi håper at du kan ha nytte av de erfaringene vi vil dele; det er disse erfaringene som gjør oss til de agilityutøverne vi er.


Minsteprisen er 140 kroner, men du kan velge å støtte oss med valgfritt beløp hvis du ønsker det.
Eller kast deg direkte over bestilingsskjemaet: https://goo.gl/forms/ZmZqE1zyauRL96yq2
Tusen takk for støtten!



13 February 2017

Moelv 2017

Med Sigurd som reservehandler for Kuling siden jeg fortsatt humper på krykker (venstrefoten har vært dum en måneds tid, det er fortsatt litt uklart akkurat hvorfor så jeg forsøker så godt jeg kan å avlaste den mens jeg venter på svar) satte vi kurs for Limtrehallen. Det var ikke lett å omstille hodet til at jeg ikke skulle delta, den vante kilingen i magen da vi tok av fra hovedveien og snirklet oss mot stevneplassen innfant seg like heftig som den pleier...

Alt i alt ble det en hyggelig helg for meg, full av gode venner og god underholdning. For Sigurd ble den både slitsom og lærerik, vi tør påstå at han har fått inspirasjon til nye ting å trene på. I tillegg ble den innbringende premiemessig; to feilfrie løp med Kuling (2. pl i kl3L søndag), ett med Ville (hennes første AG1-napp) og pallplass i H3L med Bris lørdag. 18 løp på én helg kjennes i beina, men det ga visst likevel mersmak å låne Kuling, og Sigurd var i tillegg skikkelig flink med å passe på at fjållisen holdt orden på feltkriteriene sine.

Smiley sørget forresten for å holde prinsessefaktoren høy ;)


Det er noe dritt å være skadet, men det går visst an å ha det hyggelig på stevne likevel. Jeg har dessuten fått mange gode ønsker for snarlig bedring, og Kuling ser ikke ut til å savne meg så akutt at han ikke klarer å more seg han også. Noen utvalgte løp på film:

Villes første AG1-napp


Kuling 2. plass i AG3


Kuling lagløp lørdag (ekstra imponert over RC-treffet!)


Bris H3 lørdag - ikke det beste løpet hun har gått resultatmessig, men jeg koser meg veldig med å se henne så glad og rask og engasjert i en alder av åtte år og et år etter at vi trodde vi måtte pensjonere henne på grunn av stiv og sliten kropp. Hun freste frem!


Vi er et godt team, Sigurd og jeg!

03 February 2017

Smileys vippeinnlæring

Smiley gikk sine første hele vipper i går! Fortsatt noe nølende og vi har igjen litt proofing av fart og retning (jeg trenger hjelp til det siden jeg mest går på krykker om dagen), men dóg, hel vippe!

Jeg tenkte å fortelle hvordan jeg har gått frem for å lære inn feltadferd, og å forebygge for usikkerhet og sørge for at hun følte seg trygg og hadde det gøy gjennom hele prosessen. Først lærte jeg inn nesedytter, på samme måte som jeg tidligere har beskrevet fra Kulings innlæring (se her: LINK). 

Parallelt lærte jeg inn bakpartskontroll på boks, og la sammen de to adferdene:


Den tredje grunnferdigheten handler om å gjøre henne trygg på smellet og bevegelsen. I tillegg til å gå på ulike (og bevegelige) underlag, har vi øvd på bråkeleker (velte tårn av saker som bråker når de faller):

...og på å tråkke ned vippeplanken fra stadig økende høyde. Dette har vi gjort på flere ulike vipper, og over tid. Denne filmen er fra i sommer, da hun var et halvt år gammel:

Neste steg er å kombinere feltadferd og bang games. Også dette har jeg latt utvikle seg over litt tid, uten å pushe henne, for å unngå at hun ble redd. Denne økten er fra november, da vi var på besøk i Stavanger:

Etter at vi hadde trent vekk targeten (hovedparten av den treningen ble gjort på en boks og en terskel hjemme, ikke på felthinder) og hun hadde gjort masse bang games og gjerne ville dra ned vippen samme hvor høyt opp enden var, gjorde jeg et forsøk på å la henne gå over hele. Det likte hun ikke; hun hoppet ned da hun kom til vippepunktet, og falt i intensitet (hadde ikke like lyst å prøve igjen som hun vanligvis har når hun feiler på noe). Dette klippet er fra den treningen:

Jeg bestemte meg umiddelbart for å legge det hele på is en stund, og heller kjøre mer bang games til hun selv valgte å hoppe på tidligere og gå til enden i stedet for å be henne om å gjøre det. Dermed trente vi en del sånn her:

I går syntes jeg endelig at hun var klar. Det var ingenting som kunne få henne usikker på oppgaven lenger, så jeg senket vippen. Én økt på helt lav vippe (ca 20 cm på midten) og én hvor vi stablet den oppå to sandsekker for å få en mellomhøyde, så syntes jeg hun var klar for å gå over hele. Resultatet er filmen øverst i innlegget. 

Jeg fryder meg over at jeg fikk det til uten at hun på noe stadium ble redd. Det er ganske vanlig å støte på problemer underveis, vippa er et klassisk problemhinder. Vi har hatt våre runder vi også; Bris brukte lang tid på å bli venn med den, Kuling hadde månedsvis med ordentlig vippepanikk, og Ville brukte også litt tid før hun ble venn med den. Deilig å ha klart å unngå det denne gangen! Det er mye lettere å forebygge enn å reparere når skaden først er skjedd.

02 February 2017

Smiley og RC-targeten, 2. februar 2017

Tenkte å dele litt av Smileys introduksjon til grunnferdigheter for running contacts. Vi holder på med å lære om konseptet "løpe over target", og hun lærer å tilpasse stegene sine for treff. Jeg har klippet til noen filmer fra dagens trening:

En bra økt med belønning av lav verdi (hun er ikke glad i godbiter, så jeg er superfornøyd med å i det hele tatt få henne til å jobbe for manners minder'en, selv om det innebærer at hun ikke bryr seg noe særlig om det kommer belønning eller ikke):

Denne økten gikk omtrent som jeg hadde tenkt. Hun jobber med grei entusiasme, er ikke særlig usikker på hva hun skal gjøre, og treffer ofte.

I de neste øktene flyttet jeg MM'en ut til siden, så hun må svinge etter treffet. Helt ok det også, men det skinner gjennom noen tendenser til å lure på om hun skal stoppe og nesedytte, så jeg vil jobbe mer med slake svinger og denslags før vi overfører targeten til planke (og dermed øker risikoen for at hun misforstår, og tror at jeg vil ha stoppfelt).


Det er viktig for meg at treningen er ulik nok til at hun skiller mellom feltadferder lett nå i starten. Hun skal bli trygg på verbalen for alternativene, men foreløpig forsøker jeg å tilrettelegge for at hun skal vite allerede når økten starter hva det er jeg vil ha. Stoppfelt har jeg trent på boks og deretter på vippe (i bang games osv), mens RC skal vi først gjøre bare på target, og deretter på en slak planke med mindre vinkel. Targeten kan minne om boksen på noen måter, selv om boksen er mindre og har høyere kanter. Den forvirringen vil jeg sile vekk før vi begynner å tenke på å løpe på planke.

Den største og viktigste tingen jeg vil gjøre på target på bakken, er å lære henne å tilpasse stegene for å treffe den selv om fart, engasjement og stressnivå stiger. Det vil si at jeg gjerne vil kunne sende henne rundt noe løpe fra henne (forbi targeten) og friste med en leke som hun jager - uten at hun springer ved siden av eller hopper over targeten. DET er ikke enkelt!

Denne økten, med favorittleken over alle favorittleker utlagt, illustrerer problemet:


Her ble stressnivået høyt nok til at hun mistet kontakten med de ferdighetene og forståelsen hun egentlig har fra før, og repeterte hopping over targeten igjen og igjen og igjen. Selv om jeg fikk inn noen bra belønninger i økten, tror jeg ikke hun lærte noe som helst. Hun hadde rett og slett ikke fokuset tilkoblet. Dårlig økt.

Min første innskytelse mot å fikse det problemet er to ting: Èn: å stresse henne opp litt ekstra før jeg sender mot MM'en - jeg kan holde henne i halsbåndet og snakke oppmuntrende til henne før jeg slipper. Det vil øke trykket fremover, selv om belønningen fortsatt er kjedelig. Den andre: å bruke en mindre attraktiv utlagt leke. Hvis det fortsatt blir alt for vanskelig med utlagt leke kan jeg tenke meg å ta i bruk en medhjelper som holder leken i trygghet, og tilbyr den til henne når hun har truffet (sånn at hun løper frem og tilbake mellom oss, over targeten). Men først prøver vi de to andre variantene :)

En ting jeg derimot liker fra den siste økten, er at hun tross alt har en veldig variert stil på de forsøkene hvor hun treffer:

En hake ved å bruke target er at de lett kan gå inn for å bremse, eller kun bruke frambena til å treffe. Det å få frem maksfart og ulike treff (særlig bakbenstreff, som jeg i utgangspunktet foretrekker) er ting jeg følger nøye med på nå i starten, så jeg kan tilrettelegge treningen for å få frem det jeg ønsker.

30 January 2017

Vektliste, Smiley 1 år

Sånn vokste hun:

8 uker: 3 kg
9 uker: 3,9 kg 25 cm
10 uker: 4,7 kg 28 cm
11 uker: 5,5 kg 31 cm
12 uker: 6,4 kg 34 cm
13 uker: 6,8 kg 35,5 cm
14 uker: 7,5 kg 36,5 cm
15 uker: 8 kg 38 cm
16 uker: ukjent pga wao-reise
17 uker: 9 kg 40 cm
5 mnd: 10 kg 44 cm
6,5 mnd: 12,4 kg 47,5 cm
7 mnd: 13 kg 49 cm
8 mnd: 13,3 kg 49 cm
9 mnd: 14,3 kg 49,5 cm
10 mnd: 14,5 kg 50 cm
11 mnd: 14 kg 50 cm
11,5 mnd:13,8 kg 50,5 cm
1 år: 14,4 kg 50-50,5 cm
1,5 år:
2 år:


Vi veide også de andre hundene 3. januar, og da var dette resultatet:

Hvem vekt matchvekt mål
Misa: 13,8 15 +1,2
Musa: 12,4 12 -0,4
Muskinariks: 17,2 18 +0,8
Møva: 14 15 +1


Running contacts contraption 3.0

Jeg har pådratt meg en belastningsskade i foten, og kan se frem til en periode med minst mulig gåing og ingen løping. Dermed får jeg legge om treningsplanene litt, og stokke om på den rekkefølgen jeg hadde tenkt å gjøre saker med Smiley. Det passer dårlig å trene handling når man helst ikke skal gå, og bare stå med vekt på det ene benet!

Tidligere variasjoner over temaet trykksensitiv targetplate har fungert greit nok, men jeg hadde noen ideer til forbedringer som jeg fikk satt ut i livet i dag. Kjempegøy! Jeg baserer meg nok en gang på klikkere med knapp (iClick) og finérplater. Denne gangen er hele platen sensitiv, og den måler 30x60 cm (og skal dermed etter hvert dekke de nederste to tredelene av kontaktfeltet på bommen). Forskjellen fra tidligere modeller er at jeg denne gangen bruker matte brettet rundt kanten i stedet for hengsler eller løs (innrammet) plate.

Her er en liten videosnutt fra Ville og Smiley fikk teste. De skal få begynne med RC begge to fremover. Kuling blir også med på prosjektet - selv om han har ganske gode RC når vi skal rett frem, har jeg slitt mye med å få ham til å justere seg for å treffe når det handler om svinger. Litt targettankegang kan kanskje hjelpe ham med den forståelsen.



Jeg startet med å stå nærmere belønningen enn targeten, så de fikk gå bort til den, snu når den klikket, og komme tilbake mot meg for belønning. Dermed ble treffene nærmest idiotsikre. Etter hvert flyttet jeg startpunktet så de fikk løpe over den. Kuling forstår poenget fra før, men trenger proofing av å justere stegene sine med økt fart og sving etter feltet. Smiley hopper like gjerne over som å tråkke på den, mens Ville gjerne vil stoppe på den. De har dermed helt forskjellige behov for opplegg videre, men fokus i dagens økt var å introdusere dem for at det å få platen til å klikke gir uttelling i form av godter.

Det er forsåvidt også en utfordring i seg selv å få Smiley til å jobbe for godbiter, ikke minst når de kommer fra en Manners Minder (fjernstyrt godbitmaskin). Men akkurat det er litt på siden av dagens tema.

Når alle tre kan løpe i bra fart over targeten og treffe den forutsigbart (etter å for eksempel ha rundet en kjegle) selv med utlagt eller kastet lekebelønning, er vi klare for å legge den på en bomplanke. Jo flere uvaner og misforståelser jeg kan luke ut allerede på dette stadiet, desto bedre. Det gjør meg ingenting om for eksempel Smiley senker tempoet for å justere seg og treffe, men derimot at Ville ser ut som hun tror det er et slags stoppfelt som hun fusker kriteriene med, må bort. Det gjør heller ingenting at Kuling leverer mye frambenstreff (fordi han ellers nesten alltid treffer med bakbena), men småjentene må vise variert teknikk og vekt på bakbenstreff før jeg er fornøyd.

Treningen må tilpasses til hver enkelt hund, og de overraskelsene de kommer opp med underveis. Man kan jo prøve å lære av sine feil, men all den tid jeg aldri får trene den samme hunden på nytt, er det nye feil jeg får lære av hele tiden ;)

21 January 2017

Ettårssmilet

Min vakre valp fyller ett år i dag! Valpen som smilte på bildene, og valgte navnet sitt selv. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått oppleve det første leveåret hennes, og takker Sigurd nesten daglig for at han (etter langvarig overtalelse) gikk med på å la meg kjøpe henne.



Jeg er takknemlig for oppdretterne Kee og Johan som lot meg få ansvar for henne. Jeg er takknemlig for at Fanny til slutt fant en valp som jeg ville ha (og for Ida som orket å gi meg forslag etter forslag og gjorde stadig ny research, selv om jeg var kresen og sa nei til det meste). Om jeg skulle designet drømmevalpen selv, hadde den vært til forveksling lik mitt elskede Smil!

Jeg er hodestups forelsket og endeløst fascinert. Smiley er mye! På godt og på vondt. Helt ærlig, hvis jeg hadde visst hvor krevende hun ville bli, hadde jeg nok ikke våget. Til tross for gråt og tenners gnissel har denne valpen hoppet rett inn under huden på meg. Ikke engang hennes maniske løping i sirkler og enorme ressursforsvar kan vippe meg av kjærlighetspinnen. Hun er alt jeg ønsket meg, og ganske mye ekstra!

Dette er en border collie av et helt annet kaliber enn jeg har opplevd tidligere. Litt diamant, litt dynamitt. Jeg lærer helt nye ting av henne, og hun lærer heldigvis en masse av meg også.

Det er så mange å takke, men jeg skal forsøke å gjøre listen kort. Anniken, for perspektiv og humor når jeg kjører meg fast. Katrine, for at du blir med meg på alskens roadtrips. Camilla, for at du pusher meg til å trene valpen min mer og bedre. Ida og Linn, for fjåll og fjas og valpepass og fototur. Og Tone Cecilie, som gikk rett på og fant akkurat den låta som jeg tror Smiley ville valgt selv til filmen sin:

"Oh, I don't know what you've been told, but this gal right here's gonna rule the world! Yeah, that is where I'm gonna be, because I wanna be - no I don't wanna sit still, look pretty!"

Til slutt: en stor takk til Smiley, min elskede Head Bitch In Charge (som det synges i låta), for at du liker meg like godt som jeg liker deg!

17 January 2017

Internjustis i hundeflokken

I flokken vår er det ingen tydelig rangordning. Alle har forskjellige roller:

Kuling er mest redd og mest sur, så de andre er litt redd for ham, og gir ham stort sett plass - men de vet også at de kan trykke ham bort ved å gå innenfor intimsonen hans, for han vil ikke slåss, han vil bare være i fred.

Bris er litt politi og kaster seg inn i kampen hvis noen slåss, men bryr seg egentlig bare mest om mat, og lar det meste andre passere uten å være særlig interessert. Hun er veldig tydelig "mamman til Ville" enda hun ikke er det, og bestemmer en del om hva Ville får og ikke får, for eksempel synes hun ikke nødvendigvis at det er greit at Ville og Smiley leker så mye som det de vil.

Ville er søt og utspekulert. Hvis hun vil ha liggeplassen til Kuling, eller bare kjeder seg, kan hun legge seg på rygg noen meter unna så han føler seg presset uten at hun egentlig gjør noe galt. Hun er venn med de fleste, kan leke med hvem som helst, og så er hun vanvittig sjalu. Der det koses, skal hun inn mellom. Særlig hvis Sigurd koser med Bris eller Smiley. Da blir hun så sjalu at hun nesten kaster opp, og prøver å tvinge seg mellom.

Smiley har mye ressursforsvar, og sterke meninger. Hun elsker å leke med Ville, gjerne hele dagen. Hun mener ikke noe om hva Bris og Kuling gjør, men gjeter veldig på dem så fort stressnivået til en av dem øker til noe som helst over hvilenivå. Hun vet nok også at hun er yngst, og forlater for eksempel vannskålen hvis en av de eldre kommer bort, selv om hun har lyst å drikke mer.

Altså - det er ganske fredelig mellom hundene, og de har hver sin nisje som ingen prøver å ta fra dem. Ingen bestemmer over andre bare for å gjøre det. Men når det vel er det en som har bestemt noe, så blir det respektert! I går dukket det opp et interessant eksempel:

Jeg tok opp grimetilvenningen med Smiley igjen. Jeg har bruk for grime til å kunne snu henne lettere enn å slepe henne avgårde i halsbånd eller sele når hun gjør utfall (hun er skarp som F, og har stort behov for å forsvare både meg og eiendelene mine mot alt hun anser at kan være mistenkelig, for eksempel fremmede hunder og folk med hatt). Grimen er i utgangspunktet ikke ubehagelig, den er bare en mer sensitiv måte å ha hunden i bånd (akkurat som man går med hester i grime). Men Smiley protesterte også heftig første gangen hun fikk på seg et halsbånd, og gikk inn i en nærmest panikklignende manisk modus hvor alt handlet om å få halsbådet av.

Derfor har jeg gått forsiktig frem og gjort frivillig tilvenning - hun får kle den på seg selv ved å stikke nesen inn, og blir belønt for det. Jeg passer på at hun er opptatt og får masse belønninger mens hun har den på, så hun ikke egentlig rekker å tenke noe særlig på at den er der. Men som hunder flest, har hun gjort noen forsøk på å rive den av seg. Det bestemte Ville raskt at ikke er lov! Jeg er enig med Ville, det er ikke lurt å grave seg selv i ansiktet for å prøve å kle av seg en grime som sitter fast, men mine forsøk på å formidle det til Smiley har vært mye mindre effektive enn Villes.

Ville løp rett og slett bort og bjeffet og småbet Smiley i halsen så fort hun prøvde å ta av grimen, kjeftingen fortsatte til Smiley holdt opp. Jeg synes det er heftig hvor effektivt hun klarte å formidle til Smiley akkurat hva hun ikke ville ha noe av, og hvor fort Smiley bestemte seg for å respektere Villes mening om det. Ville trenger nå bare å se strengt på henne når hun vurderer å prøve å ta av grimen, så lar hun den være.



Til slutt, noen ting jeg føler behov for å gjøre tydelig:

1) Hvis Ville hadde vært skikkelig urettferdig mot henne eller Smiley hadde blitt redd, hadde jeg ikke latt henne holde på. Men her løste Ville et problem langt mer effektivt enn jeg klarte å løse det selv. Hun fikk Smiley til å avbryte en adferd som ikke er konstruktiv (og potensielt kan være skadelig, hunder som manisk prøver å kle av seg kan sette fast labbene eller bli skikkelig redde). Smiley ble ikke redd, hun ble bare indignert.

2) Grimen er ikke farlig eller ubehagelig når man bruker den fornuftig. Den er et alternativ til halsbånd eller sele, så man kan snu en hund som stresser, gjeter eller gjør utfall. For Smileys del ville alternativet være å enten være så tøff mot henne at hun klarer å bryte utfallene sine selv, eller å slepe henne vekk etter halsbånd/sele til vi kom på stor nok avstand til at hun klarer å mentalt slippe taket i det hun var sint på. Med en grime på kan jeg enklere snu henne vekk fra det hun reagerer på, og dermed nå lettere inn til henne og belønne at hun oppfører seg bra.

Bø (Sandefjord), januar 2017

Vi koste oss i Bø denne gangen, Sandefjord Hundeklubb er veldig flinke arrangører! I tillegg fikk vi kvalitetstid med gode venner - mange fluer i én smekk :)

Ville dundret inn sine to første napp, og vips mangler hun bare ett før hun er i hopp2. Plutselig løsnet det, rett og slett. Gøy at hun og Sigurd endelig får ut det de kan på konkurransebanen, selv om hun var litt dempet og holdt igjen på farten i begge disse løpene. Hun synes nok det er litt trangt og mye folk i start- og målområdet på innestevner enda, men blir stadig mer vandt med det:





Kuling gikk mange gode løp. Vi åpnet sesongen med å vinne A3 på lørdagen:


Tar også med denne filmen av lagløpet søndag - det løpet føltes så silkemykt og så magisk at jeg blir minnet om akkurat hvorfor jeg driver med dette. Flyt!


Det ligger mange flere løp på www.youtube.com/ingeridklaveness - blant annet flere feilfrie Bris-løp :)

23 December 2016

Smiley 11 mnd: handlingstrening


Smiley har fylt 11 måneder, og i tillegg til at vi fortsatt pusler med noen grunnferdigheter jeg ikke er helt fornøyd med enda (det går mest på signalkontroll, feltadferd og å holde posisjon tross forstyrrelser) og at vi følger opplegget i hoppteknikk-kurset mitt, har vi gjort en del handlingstrening den siste måneden. Hun har som nevnt tidligere sprunget rundt både pinner, kjegler og hinderstøtter i sommer, i tillegg til sirkelarbeid og proofing med utlagte leker. Dermed har hun en viss forståelse for de grunnleggende bevegelsene og hva jeg mener med dem, men det er mange ting som skal læres og utvikles! Vi koser oss skikkelig med denne treningen, og jeg reiser stort sett hjem fra trening med et bredt smil (og er moden for en dusj).

11 mnd, 50 cm, 14 kg.

Jeg vil helst lære inn hvert handlingssignal i en rendyrket situasjon først (gjerne med bare leker og etter hvert kjegler som "hinder"). Deretter vil jeg kvalitetssikre hvert enkelt signal på ulike hindertyper, og med full fart fra både hunden og handleren. Det er en svakhet hos Kuling (fordi jeg var såpass syk da han var ung at jeg ikke klarte å løpe noe særlig under innlæringen, jeg er heldigvis litt bedre form nå) at han ignorerer signaler hvis jeg løper fort, og helst bare dundrer på rett frem selv om jeg prøver å be ham svinge. Proofing mens jeg løper står altså høyt på ønskelisten! Vi gjør det i små doser (så jeg tåler det), men jeg ser absolutt fremgang og ferdigheter som jeg har lengtet etter hos Kuling. Det er så mye lettere å gjøre ting "riktig" fra starten, enn å forsøke å avlære og reparere senere...


Vi trente handling både i går og i dag, så nå skal hun få noen dagers skikkelig juleferie, med bare tur og ingen trening. I romjula håper jeg å få til både grunnferdighetstrening hjemme, og kanskje litt hoppteknikk :)


I går trente vi handlingsforståelse på ett hinder (med bump) og en kjegle. Vi gjorde flere repetisjoner enn det som er med på filmen, jeg har klippet den ned til et minutt. Men prinsippet er akkurat som om det ikke skulle vært klippet: jeg prøver å gjøre situasjonen så svart-hvit som mulig for henne. Starter fra samme vinkel flere repetisjoner på rad, først den ene siden av hinderet, så den andre, så ikke hinderet i det hele tatt, osv. Jeg forsøker å holde faktorene rundt konstante, så det eneste som varierer er min handling.


I dag har vi løpt en enkel, myk linje. Her fokuserte jeg på fart, selvtillit og å velge å plukke med seg hinder som står rett frem etter tunnel. Hvis jeg ikke sier noe (eller bare sier "fram") når hun er i en tunnel, vil jeg gjerne at hun skal ha selvtillit på at det bare er å dundre på og ta det første hinderet hun ser. Hvis jeg derimot sier noe når hun går inn og er i tunnelen, vil jeg at hun skal oppsøke meg med blikket for å ta imot beskjed om ny linje. Men i dag var det altså selvstendighet og selvtillit på rette linjer og myke svinger som stod for tur.



02 December 2016

Hva skjer når Smiley river?

Etter hvert som Smiley nå begynner å øve handlingsferdigheter med lave hoppehinder, må jeg forholde meg til hva jeg skal gjøre hvis hun river et hinder. Jeg foretrekker å legge en plan, fremfor å prøve å løse ting på sparket når de dukker opp.

Først og fremst forebygger jeg. Jeg sørger for at hun får bygge opp de nødvendige hopptekniske ferdighetene separat, og jeg lærer henne å forstå alle handlingssignalene uten å blande inn hinder først. Det reduserer risikoen for dårlig teknikk og forvirring. I tillegg legger jeg mye jobb i å lære henne belønningssystematikk, arbeidsvaner og selvkontroll, så vi unngår stressrelaterte problemer. Alt dette er store temaer, som jeg har kjørt onlinekurs for de som har lyst til å følge treningen hennes, så det skal jeg ikke gå inn på i detalj her i bloggen.

Men hva så når hun faktisk river? Innimellom kommer hun til å bomme, og der og da må jeg ta noen valg. Jeg har laget meg et flytskjema:
Når hun river gjør jeg altså en stopp, jeg bygger opp hinderet, og jeg gir henne et nytt forsøk på samme hinder (med redusert utfordring, siden jeg sender henne rett på det hinderet i stedet for å ta det i sekvens). Hvis hun da hopper det godt, går vi rett til belønning, og fortsetter økten som planlagt (eventuelt avslutter den, hvis det var så langt vi hadde kommet i økten). Vi kan for eksempel starte fra det vi egentlig holdt på med, og dermed gå tilbake til den sekvensen hvor hun fikk en utfordring som gjorde at hun rev.

Hvis hun derimot river på nytt, tar jeg pause. Repetert riv regner jeg som informasjon om at noe er galt. Enten mangler hun ferdigheter for det jeg ber henne gjøre, hun misforstår eller feilberegner, eller så er hun på et punkt i stress-skalaen hvor hun ikke vet hva hun gjør, eller hvor hun ikke bryr seg om hva hun gjør. Uansett årsak trenger jeg (og hun) en tenkepause, legge en ny plan, og absolutt ikke fortsette å diskutere det samme hinderet igjen og igjen til vi begge blir frustrert!

Det er her jeg synes at mange går i en felle. De bestemmer seg for at hunden SKAL få det til, og fortsetter å repetere igjen og igjen, mens hunden bare blir mer frustrert, får mindre informasjon, blir sliten i kroppen, og det kommer ingenting godt ut av treningen. Verdien av å ta en pause når det er noe man ikke får til, skal ikke underslås...

Det finnes mange variasjoner over samme tanken som jeg har illustrert her. Susan Garrett har for eksempel lagt ut diverse videoforklaringer på hvordan hun gjør, og hennes variant er et godt hakk strengere enn min. Hun stopper, tar hinderet på nytt uten belønning, og går deretter tilbake til starten av sekvensen, prøver hele på nytt, og belønner altså bare hvis hunden får til hinderet i den aktuelle sekvensen, fra full fart, og med den aktuelle handlingen hvor det først ble feil.

Grunnen til at jeg synes det er for strengt, er at det kan være mange grunner til et riv. Hvis vi forutsetter at hunden har alle nødvendige ferdigheter og at handlingen var glassklar, ville jeg vært enig. Men det er sjelden tilfelle. Vi trener for å utfordre og forbedre. I den prosessen vil jeg ofte presse grensene for hva hunden min kan og hva den forstår, og i tillegg for min egen tekniske utførelse av handlingen. Noen ganger er det rett og slett for vanskelig, og da vil jeg ikke sette hunden min i den situasjonen gjentatte ganger uten mulighet til å belønne.

For meg er det vanskeligste å være våken nok til å reagere hver gang. Når jeg er på vei til noe annet, eller hunden nettopp forstod en vanskelig handlingsmanøver, er det veldig vanskelig å stoppe i riktig øyeblikk og avbryte min egen belønningsrespons...

28 November 2016

Stavangertur, november 2016

I tillegg til en stevnehelg fikk vi lurt inn noen hyggelige dager med gode venner i kalenderen. Smiley har fått oppleve å bo i by, gå i bånd, møte fremmede folk og hunder på hver luftetur, og har i tillegg fått trene videre på viktige grunnferdigheter som vektforskyving og å gå pent i bånd mot noe spennende (for eksempel en agilitybane).

Kuling var like nydelig som han så ofte har vært i år, og andelen feilfrie løp var høy. Viktigst av alt er at vi har samarbeidet på banen, vært på samme lag, funnet flyten, og latt tiden stoppe noen øyeblikk. Alt rundt zoomer ut når det er bare jeg og han i komplett samarbeid. Jeg har ikke alle løpene på film, men noen. Deler disse to her i bloggen, og så finnes det flere løp på youtube, blant annet av Sigurd og Villes første seier! Bris har forresten også gått flere feilfrie løp, med et stort smil (og passe doser Tøving).




...og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!




18 November 2016

Smileytrening

Det går i grunnferdigheter og hoppteknikk om dagen. Jeg koster på meg å dele noen eksempler på ting vi trener på :)

Avstandsbedømming til liten oxer:


Valg av galoppretning:


Stoppfelt:


Vente når det ikke er hennes tur til å trene:


Dessuten trener vi en hel del på allmenn oppførsel, som å ikke kaste seg over hundeføneren og bite den i fjeset:


Snart er hun ti måneder, og jeg kan ikke riktig skjønne at hun nesten nettopp var et bittelite gråbrunt knøtt med sterke meninger... Tja, sterke meninger og merkelig farge har hun forsåvidt enda ;)